John Solberg har delt denne artikkelen med deg.

John Solberg har delt denne artikkelen

Bli abonnent
Leder

Mangler ikke pressmidler

EUs energikommissær Kadri Simson har truet Norge med straffesanksjoner hvis ikke Stortinget innlemmer EUs fjerde energimarkedspakke i norsk lov innen fem måneder. Her prøver Brussel å tilta seg nye rettigheter overfor Norge. Det er klare regler i EØS-avtalen for hvordan slike saker skal behandles, og Norge kan i siste instans la være å innføre nytt regelverk. I et slikt tilfelle kan EU velge å suspendere deler av EØS-regelverket, men bare på det avgrensete området tvisten gjelder. Eventuelle reaksjoner fra Brussel skal rokke minst mulig ved EØS-avtalens innhold og funksjon.

«Norge kan også rasle med ­sablene.»

Utenriksminister Espen Barth Eide (Ap) har nå signalisert at regjeringen vil behandle direktivene innenfor fristen den estiske energikommissæren har satt. Det skjer til tross for at Senterpartiet har sagt at partiet ikke kan sitte i en regjering som godkjenner EUs fjerde energimarkedspakke. Nå heter det at partiet ikke kan sitte i en regjering som «avstår mer suverenitet i energipolitikken». Det kan åpne for en delbehandling av fornybardirektivet.

Norge har lite å frykte fra eventuelle sanksjoner på energiområdet. En aktuell reaksjon fra EU er at Norge ikke lenger skal omfattes av Acer-forordningen. Det er i tilfelle en «straff» Norge lever godt med. Den reelle frykten er helt andre typer mottiltak fra Brussels side, som for eksempel at Norge ikke får være med i EUs helseunion, som ikke omfattes av EØS-avtalen. Hvis EU trekker inn andre områder enn de som berøres av fornybardirektivet, åpner det for at Norge må opptre på samme vis, ved for eksempel å signalisere at vilkårene for norsk gasseksport til EU-land kan endres. I Norge er det et massivt folkelig krav om å ta tilbake kontrollen over energipolitikken, slik at strømprisene ikke blir bestemt av den høyeste tilbyderen i det europeiske markedet. Ytterligere avståelse av suverenitet på dette området vil være stikk i strid med vitale nasjonale interesser og ambisjonene i Hurdalsplattformen. Regjeringen vil derfor havne i en umulig situasjon hvis den nok en gang lar seg føre til skafottet. Norge har nok av makt- og pressmidler i en eventuell mannjevning med Brussel om energipolitikken. Norge kan også rasle med sablene.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Leder

Sikkerhet i en ny tid

VGs politiske kommentator Hans Petter Sjøli ønsker seg en rask EU-debatt, som må ende med en like hastig norsk søknad om medlemskap. Begrunnelsen er utviklingen i Trumps USA, spesielt trusselen mot Grønland. Hvis USA annekterer øya, er den transatlantiske alliansen ferdig, og da gjenstår EU som den eneste trygge sikkerhetspolitiske havna for Norge. Forrige gang Sjøli var ute og krevde sjokkinnmelding i EU, var etter det russiske angrepet på Ukraina. Nå er det igjen en dramatisk hendelse, men nå nærmest med motsatt fortegn, som skal begrunne søknaden. Det langsiktige målet for Norge er en forsvars- og sikkerhetspolitikk som er bærekraftig ut fra ulike trusselscenarioer. Avhengigheten av USA har svekket forsvarsevnen, slik det har skjedd i mange andre land.

Kontraster i New York

Knappe to dager før amerikanske styrker rykket inn i Venezuela og kidnappet landets statsoverhode, ble den demokratiske sosialisten Zohran Mamdani tatt i ed som New Yorks ordfører. Sammen med ham ble Jumaane Williams sverget inn til posisjonen som byens Public Advocate, en stilling som best kan oversettes til offentlig ombudsmann og som innebærer å tre inn som ordfører skulle det skje noe med Mamdani. Også Williams regnes som en radikal demokrat og aktivistisk politiker. I innsettelsestalen sin på trappene foran New Yorks rådhus sa han at «dette er en tid og et sted preget av motsetninger». Han viste til at byen huser både enorm rikdom og stor fattigdom. Én av de rike New York har fostret, er i dag president og leder en føderal regjering som ifølge Williams «driver oss mot fortvilelse». Byens kontraster skulle vise seg å bli forsterket bare dager seinere, da Nicolás Maduro og hans kone ble ført inn i fengsel i nettopp New York.

Utålelig passivitet

USAs angrep på Venezuela og kidnapping av landets de facto leder er åpenbare brudd på folkeretten og krever hard fordømmelse. Likevel er reaksjonene fra vestlige statsledere særdeles avmålt. Vår egen utenriksminister, Espen Barth Eide, uttaler at intervensjonen «ikke er i tråd med folkeretten», men er ellers påfallende tilbakeholden. Det er også statsoverhodene i Europa og EUs øverste sjefer. Forbundskansler i Tyskland Fredrich Merz skriver på X at de juridiske vurderingene er «komplekse og krever nøye vurdering». Ursula von der Leyen skriver på samme plattform at EU «står bak det venezuelanske folk og støtter en fredelig og demokratisk overgang».