John Solberg har delt denne artikkelen med deg.

John Solberg har delt denne artikkelen

Bli abonnent
Leder

Mangler ikke pressmidler

EUs energikommissær Kadri Simson har truet Norge med straffesanksjoner hvis ikke Stortinget innlemmer EUs fjerde energimarkedspakke i norsk lov innen fem måneder. Her prøver Brussel å tilta seg nye rettigheter overfor Norge. Det er klare regler i EØS-avtalen for hvordan slike saker skal behandles, og Norge kan i siste instans la være å innføre nytt regelverk. I et slikt tilfelle kan EU velge å suspendere deler av EØS-regelverket, men bare på det avgrensete området tvisten gjelder. Eventuelle reaksjoner fra Brussel skal rokke minst mulig ved EØS-avtalens innhold og funksjon.

«Norge kan også rasle med ­sablene.»

Utenriksminister Espen Barth Eide (Ap) har nå signalisert at regjeringen vil behandle direktivene innenfor fristen den estiske energikommissæren har satt. Det skjer til tross for at Senterpartiet har sagt at partiet ikke kan sitte i en regjering som godkjenner EUs fjerde energimarkedspakke. Nå heter det at partiet ikke kan sitte i en regjering som «avstår mer suverenitet i energipolitikken». Det kan åpne for en delbehandling av fornybardirektivet.

Norge har lite å frykte fra eventuelle sanksjoner på energiområdet. En aktuell reaksjon fra EU er at Norge ikke lenger skal omfattes av Acer-forordningen. Det er i tilfelle en «straff» Norge lever godt med. Den reelle frykten er helt andre typer mottiltak fra Brussels side, som for eksempel at Norge ikke får være med i EUs helseunion, som ikke omfattes av EØS-avtalen. Hvis EU trekker inn andre områder enn de som berøres av fornybardirektivet, åpner det for at Norge må opptre på samme vis, ved for eksempel å signalisere at vilkårene for norsk gasseksport til EU-land kan endres. I Norge er det et massivt folkelig krav om å ta tilbake kontrollen over energipolitikken, slik at strømprisene ikke blir bestemt av den høyeste tilbyderen i det europeiske markedet. Ytterligere avståelse av suverenitet på dette området vil være stikk i strid med vitale nasjonale interesser og ambisjonene i Hurdalsplattformen. Regjeringen vil derfor havne i en umulig situasjon hvis den nok en gang lar seg føre til skafottet. Norge har nok av makt- og pressmidler i en eventuell mannjevning med Brussel om energipolitikken. Norge kan også rasle med sablene.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Leder

En tordentale

I sin hovedtale under fredspristildelingen i Oslo rådhus i går rettet Nobelkomiteens leder Jørgen Watne Frydnes flere stikk mot kritikerne av årets tildeling til den venezuelanske opposisjonspolitikeren Maria Corina Machado. Han sa at det er lett å være prinsipiell når det ikke er ens egen frihet som står på spill: «Men ingen demokratibevegelse har kjempet under perfekte forhold. De må håndtere dilemmaer som vi andre slipper å forholde oss til, og må ofte velge mellom det vanskelige og det umulige. Likevel – fra trygg avstand – forventer mange at Venezuelas demokratiske opposisjon skal føre sin kamp med en moralsk reinhet som deres motstandere aldri viser». Det er en legitim påpekning. Frydnes har også rett i at den som støtter demokrati som styresett, ikke bare kan støtte mennesker som deler ens egne politiske syn. Mer problematisk ble talen da Frydnes sidestilte kritisk journalistikk om årets tildeling med desinformasjon og propaganda.

Mye på spill

Norge er midt inne i intense forhandlinger om fornyelse av fiskeriavtalen med Russland i Barentshavet. Det kan ende med at et 50-årig samarbeid slås i stykker. Også under den kalde krigen ble Norge og Russland enige om kvoter og sørget for en levedyktig torskebestand i Barentshavet. Nå kan det være over. Samarbeidet med Russland i nord omfatter også søk- og redningsoperasjoner og tiltak mot oljeforurensning. Det er et åpent spørsmål i hvilken grad de vestlige sanksjonene mot Russland har den ønskede effekt, men uansett er det mange unntak som skal sikre at livsnødvendig samarbeid fortsetter. Matvarer er for eksempel unntatt.

Urovek­kende utvikling

Stiftelser er i utgangspunktet uforanderlige. De som oppretter en stiftelse, bestemmer formålet som skal styre driften så lenge det er penger igjen. Eventuelle endringer må godkjennes av et særskilt tilsyn for stiftelser etter strenge regler. Ifølge Stiftelsesloven er det bare mulig hvis formålet er åpenbart unyttig, i strid med hensikten eller åpenbart uheldig, for eksempel dersom formålet er utdatert på grunn av samfunnsmessige endringer. Er det tilfellet for Fritt Ord? Det er det god grunn til å stille spørsmål om. Styreleder Bård Vegar Solhjell og leder Knut Olav Åmås gjennomfører nå en stor endringsprosess i stiftelsen, uten at vilkårene for å forandre formålet øyensynlig er oppfylt.