Amy Winehouse var både geni og tragedie. Men kven treng eigentleg ein ny biopic?
Slik eg hugsar det, var Amy Winehouse mitt første møte med soul. Det er sikkert ikkje hundre prosent rett, men neppe veldig langt frå sanninga. R&B-en frå tidleg 2000-tal – Destiny’s Child, Usher og den gjengen – var eg sjølvsagt både eksponert for og glad i, utan at eg på noko vis skjøna kva songane handla om. Men då eg høyrde «Rehab» første gongen i 2006, året eg fylte 12, hadde eg aldri høyrt noko liknande.
Allerede abonnent? Logg inn
Den plagede kunstneren på det store lerretet.
«Don Carlo» i Operaen med suverene solister.
Link Wrays «Rumble» fra 1958, med den rå gitartonen, er fortsatt den eneste instrumentallåta som noen gang har blitt svartelista på amerikanske radiostasjoner. Ordet «rumble» var nemlig slang for slagsmål og gjengoppgjør. Likevel nådde den 16. plass på Billboard Hot 100 og 111. plass på R&B-lista. I 1950-tallets USA var Senatets «Juvenile Deliquency»-høringer et hett samtaleemne. De handlet om hva som «fordervet den amerikanske ungdommen» – og rock ’n’ roll ble beskrevet som en av katalysatorene for det moralske forfallet. Raseskillepolitikken, som fortsatt ble strikt håndhevet i sørstatene, lå som et bakteppe her.