Amy Winehouse var både geni og tragedie. Men kven treng eigentleg ein ny biopic?
Slik eg hugsar det, var Amy Winehouse mitt første møte med soul. Det er sikkert ikkje hundre prosent rett, men neppe veldig langt frå sanninga. R&B-en frå tidleg 2000-tal – Destiny’s Child, Usher og den gjengen – var eg sjølvsagt både eksponert for og glad i, utan at eg på noko vis skjøna kva songane handla om. Men då eg høyrde «Rehab» første gongen i 2006, året eg fylte 12, hadde eg aldri høyrt noko liknande.
Allerede abonnent? Logg inn
I påsken var jeg på kinopremiere i London, og så årets mest sjarmerende og nerdete påskekrim. Hvor ingen blir drept eller skadet. Noen husker kanskje da den parkerte tilhengeren til musiker Sol Heilo ble stjålet i forfjor, med alle musikkinstrumentene hennes? Omtrent det samme skjedde med Paul McCartney i 1972, da noen brøt seg inn i en parkert varebil tilhørende roadien hans. Sol fikk heldigvis alt tilbake etter noen uker. Paul måtte vente i 51 år. Mens Sol ble frastjålet en hel instrumentsamling, mistet Paul bare en bass. Imidlertid var bassen et av de mest berømte og betydningsfulle musikkinstrumenter i det 20.
For Big Thief er bevegelse motivasjon nok.
Daniel Lopatin inntok museet og museet inntok ham.