RetroLivealbum

Indre trang

Året er 1978 og tenorsaksofonist Joe Henderson får ny energi.

Chris Monsen
HENDERSON: Fra Lima, ikke i Peru, men i Ohio. Foto: Tom CopiHENDERSON: Fra Lima, ikke i Peru, men i Ohio. Foto: Tom Copi

Joe Henderson

Consonance: Live at the Jazz Showcase

Resonance

I løpet av årene 1963 til 1977 markerte Joe Henderson seg som en av de ledende tenorsaksofonistene i moderne jazz. Med arv fra Lester Young og Sonny Rollins (og kanskje en dæsj John Coltrane) i bagasjen, hadde han en personlig spillestil som var energisk, kraftfull og varm. Han laget jazz som spant ut i diverse retninger, men alltid med post-bopen som et slags sentrum.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Musikkmagasinet

Essay

Hva gjør noe fengende?

En god popmelodi trenger ikke nødvendigvis å overraske oss, skriver Ketil Kinden Endresen.

Album

Gjennom porten

Solid fra Bjørnstad og Haga, men melodiene fester seg ikke.

Kommentar

Wham i Kina

Jeg har fulgt manager, låtskriver, forfatter og filmskaper Simon Napier-Bell tett siden debutboka «You Don’t Have To Say You Love Me» fra 1983. På 60-tallet var han en kontroversiell manager for bl.a. The Yardbirds og Marc Bolan, mens på 80-tallet var han mannen som tok Wham til det kommunistiske Kina, som første vestlige popgruppe. Kina hadde vært lukket mot omverdenen noen tiår etter 1949-revolusjonen. Markedsreformen og den økonomiske åpningen kom i 1978 mens full integrering i verdensøkonomien først skjedde i 2001. I forbindelse med premieren på dokumentaren «Wham! 10 Days in China» 28. juli i år lempet Napier-Bell noen fornøyelige anekdoter på Substack-siden sin. Det var i mai 1983 på Bombay Brasserie, South Kensington i West London det skjedde. Napier-Bell og management-partneren Jazz Summers hadde sitt første middagsmøte med sin nye signering, Wham.