De som har lest nyhetsrapporter i ledende vestlige nyhetsmedier de siste to årene, vil ofte ha støtt på kildehenvisninger til en tankesmie i Washington D.C., Institute for the Study of War (ISW). Spesielt hyppig er henvisningene i nyhetsrapporter og kommentarer om Ukraina-krigen. ISW er også en gjengangerreferanse i norske medier og nyhetsbyråer, blant dem Aftenposten, NRK, VG, Dagbladet, Nettavisen, ABC Nyheter og NTB. ISWs kart over krigsutviklingene er spesielt hyppig brukt, men tankesmien tilbyr også jevnlige krigsrapporter og analyser. Alt dette stoffet er gratis tilgjengelig og lett siterbart, det vil si at det fungerer som klassiske informasjonssubsidier fra en aktør som ønsker å påvirke medienes dagsorden, vinkling og tolkningsrammer.
ISW produserer også regelmessig mer omfattende kommentarer om utviklingstendenser og krigsperspektiver. 23. mars i år publiserte for eksempel Aftenposten en stort oppslått artikkel som fortalte at ISW-analytikere mener Russland nå forbereder seg på offensivt å angripe Nato, muligens allerede i 2026 eller 2027. Noe seriøst forsøk på å dokumentere påstanden er vanskelig å spore i denne rapporten, bortsett fra henvisninger til Russlands rustningsøkonomi og landets strukturelle forberedelser til å tåle en langvarig krig. ISW siterer blant annet uttalelser av Polens president Andrzej Duda, som på sin side viser til «uspesifisert tysk forskning». To dager før Aftenpostens oppslag hadde Hegnars ABC Nyheter formidlet nøyaktig det samme stoffet. Ingen av redaksjonene minte om at ISW noen uker før hadde meddelt at Russlands krigsøkonomi «ikke er bærekraftig» (Dagbladet 15. mars 2024).
ISW omtales i slike oppslag som en militær ekspertkilde. Norske nyhetsredaksjoner bryr seg ikke om å forklare hva ISW er, bortsett fra å bruke betegnelsen tankesmie, men fra tid til annen legges det til at ISW er «anerkjent». Hvorfor instituttet er anerkjent, og hvem som står for denne attesten, framgår aldri, bortsett fra ett uslåelig standardargument: ISW er anerkjent av mediene fordi tankesmien regelmessig siteres i de samme mediene.
Det som ikke nevnes for leserne er at ISW er en amerikansk tankesmie med dype neokonservative politiske og ideologiske røtter, og at instituttet har sterke bånd til det militære etablissementet og våpenindustrien. Tankesmien ble startet i 2007 av krigshistorikeren Kimberley Kagan, og har gjennom årene vært sponset av store amerikanske våpenprodusenter som General Dynamics og Raytheon, samt av General Motors, et annet stort konsern med Pentagon-kontrakter. Interesserte, selv den lateste redaksjon, vil lett kunne finne informasjon om dette på ISWs hjemmeside (https://www.understandingwar.org) eller via Wikipedia.
Grunnleggeren Kimberley Kagan har bakgrunn som rådgiver for amerikanske militærtopper både i Irak og Afghanistan. Den samme erfaringen har også hennes mann, Frederick Kagan, som er en av ISWs faste skribenter og profilerte analytikere. Spesielt nært har familieduoens forhold vært til David Patreus, en av USAs mest kjente generaler i disse krigene og okkupasjonen. Han er nå pensjonert fra det militære, og sitter blant annet i ISWs styre. Lederen i dette styret er en annen pensjonert amerikansk general, Jack Keane. I styret sitter også William Kristol, en neokonservativ ideolog som i perioden 1997–2006 var en av lederne for tankesmien Project for the New American Century, finansiert av våpenindustriens største selskaper, blant dem Lockheed Martin.
Kristols medstifterog partner i det sistnevnte tankesmieprosjektet, som før 2003 agiterte for betydningen av et regimeskifte i Irak, var Frederick Kagans mer kjente bror, akademikeren Robert Kagan (nå ved Brookings Institution), en ledende representant for det som med en forskjønnende omskrivning kalles «liberal intervensjonisme». Robert Kagans ektefelle, Victoria Nuland, gikk nylig av som fungerende amerikansk viseutenriksminister. I perioden 2013–2017 var hun assisterende statssekretær for «European and Eurasian Affairs», og ble under og etter Maidan-demonstrasjonene i Kyiv i 2014 spesielt kjent for sin aktivistiske rolle for et regimeskifte i Ukraina.
ISW er, kort sagt, en tankesmie med gode kontakter både i Pentagon, Washington-administrasjonen og våpenindustrien, og legger i sin formålserklæring (Our Mission) ikke skjul på sitt strategiske kall: «Vi er forpliktet til å forbedre nasjonens evne til å utføre militære operasjoner og svare på nye trusler for å nå amerikanske strategiske mål». Det inkluderer egne policy-initiativ. Under krigen i Syria representerte ISW høyrehaukene som propaganderte for en mer aktiv og direkte amerikansk intervensjon. ISWs geopolitiske orientering og prioritering følger ellers kjente amerikanske spor. Bortsett fra den løpende dekningen av Ukraina-krigen konsentrerer ISW seg i dag i stor grad om Midtøsten (med vekt på Iran og Israel/Gaza-krigen), supplert med litt stoff om Taiwan og andre konfliktområder der amerikanske interesser oppfattes som truet.
Institute for the Study of War er altså – tross sitt akademisk klingende navn – ingen uavhengig eller universitetsbasert forskningsinstitusjon. ISW er ganske enkelt en i raden av tankesmier på den amerikanske høyrefløyen som ønsker å påvirke det offentlige ordskiftet og politiske beslutninger, slik Civita gjør det i Norge og Timbro i Sverige. Det særegne med den store tilliten til ISW i vestlige redaksjoner er at tankesmien har lyktes i å produsere regulær politisk propaganda i en diskré og formelt objektiv form – uten å ty til det som ofte diskrediterer propagandaframstøt: åpenbar feilinformasjon eller desinformasjon.
I den siste av Ytringsfrihetskommisjonens utredninger (NOU 2022:9) er propaganda karakterisert som «bevisst manipulerende kommunikasjon». Det er en utbredt, men utilstrekkelig definisjon. Den knytter nemlig propagandabegrepet nært opp til en spesiell form for propaganda, desinformasjon, det vil si bevisst villedning som spres for å skade en motpart. Dermed faller mange, og langt vanligere former for propaganda helt utenfor søkelyset. Propaganda finnes, som Jowett og O’Donell (2005) minner om, i flere former og kan være både hvit, svart eller grå.
I en klassisk studie, publisert allerede for et halvt århundre siden, kritiserte den franske sosiologen Jaques Ellul (1973) slike forsøk på å redusere propaganda til manipulering, løgn og oppspinn. Han forbandt dette med en naiv dyrking av «fakta» som propagandaens motstykke. Men faktabiter kan som kjent plukkes som kirsebær og settes sammen slik at de samlet gir et vridd og misvisende bilde, de blir «sannheter» ute av kontekst. Til og med Joseph Goebbels insisterte på at Wehrmachts kommunikeer skulle være så nøyaktige som mulig. I vår tid har typisk nok Russland og russiske statsmedier lært av Nato og vestlige medieaktører hvor viktig det er å framvise sine egne former for «faktasjekking».
I juni 2022, noen måneder etter den russiske invasjonen i Ukraina publiserte den amerikanske forfatteren og journalisten Robert Wright en artikkel om ISW og instituttets Ukraina-rapporter, «A case study in American Propaganda». Han pekte der på at ISWs publiserte rapporter og analyser var uvanlig omfattende, med daglige oppdateringer og kart. For journalister med begrenset kunnskap og dårlig tid er dette et fristende tilbud for å effektivisere nyhetsproduksjonen og gi nye poenger til bruk i en kommentar.
ISWs stoff, og det er et viktig poeng mener han, er sjelden tydelig «skeivt» eller hardvinklet. Virkemidlene er mer subtile, det handler ofte om seleksjon, fargelegging og ordbruk som over tid sikrer at rapportene passer inn som storytelling om «The War According to Our Side». Ukrainske militære framganger betones, russiske framganger tones ned. Rapportene fra ukrainske militære myndigheter anses prinsipielt som pålitelige, russiske militærmeldinger som det motsatte. Informasjon som kan spre mismot må unnvikes. Problemet er at dette samlet sett kan gi et misvisende bilde av krigens gang.
La meg ta noen eksempler. Våren 2023 pågikk det store militære slaget om kontrollen over Bakhmut, fra russisk side ledet av Prigozjins Wagner-styrker. Kampene var langvarige, blodige, og byen ble i stor grad lagt i grus. 26. mars meldte Aftenposten at vestlige eksperter, blant dem ISW, «tror russisk offensiv snart kneler». Slik gikk det som kjent ikke. I slutten av mai kontrollerte russiske styrker ruinbyen.
Like etter dette startet den lenge bebudete motoffensiven fra den ukrainske hæren, utstyrt med moderne vestlige våpen. Ukraina møtte nedgravd motstand, omfattende minering og drepende artilleriild. Forsøket på en blitzkrig for å nå Azovhavet mislyktes totalt. I midten av august var problemene på slagmarken, og de fastlåste frontene, så åpenbare at krigsrapportene i noen uker fikk et mer dystert og realistisk preg.
I september var imidlertid den offisielle krigsoptimismen skrudd på igjen, ofte med ISW som kilde. «Ukraina vinner sakte, men sikkert i krigen mot Russland» hevdet Jens Stoltenberg i EU-parlamentet tidlig i september, og uttalelsen fikk omfattende medierapportering. Ukraina rykker fram i Bakhmut meldte NRK.no (17. september 2023) med henvisning til ISW. Framrykkingen, hvis den kunne kalles det, viste seg raskt å være marginal.
Utviklingen av utmattingskrigen, som er Russlands valgte strategi, gikk i praksis i en helt annen retning. I februar 2024 endte den langvarige militære kampen om Avdijivka med en russisk militær seier. Etter at ukrainske styrker måte trekke seg ut, med store tap, kunne NTB-Reuters trøste leserne med at ISW «mener russernes erobring først og fremst er symbolsk: – Den vil ikke være av operativ betydning, men vil kunne gi Kreml umiddelbare informasjonsmessige og politiske seire, heter det i en vurdering fra ISW» (Aftenposten 18. februar 2024).
Dette er ikke nøktern krigsrapportering, men propagandajournalistikk basert på ønsketenkning.