I budsjettforslaget for 2024 for Oslo kommune fremmet byrådsledelsen følgende:
«Folkebiblioteket er en lovpålagt tjeneste som ligger i skjæringspunktet mellom kultur og utdanning, og som er forankret i det demokratiske prinsippet om lik og gratis tilgang på informasjon og kunnskap.»
Dette oppfattes i dag av de fleste som ganske selvsagt og har brei oppslutning. Men det har ikke bare vært en enkel vandring fram til at Deichman og andre i dag driver biblioteket med basis i det demokratiske prinsippet om lik og gratis tilgang.
Historisk har det eksistert en demokratisk bevegelse med utspring i de unge progressive bibliotekmiljøene i USA (for eksempel Philadelphia Free Public Library) og Storbritannia i det 19. århundre. Denne bevegelsen lever i beste velgående. De nye oppblomstrende folkebibliotekene i mange land var tett knyttet til kravene om gratis utdanning for alle. Og gratis utdanning for alle var selvsagt et av kravene fra den tidlige tyske sosialdemokratiske bevegelsen, som proklamert i Gotha-programmet fra 1875: «Allmenn og lik folkeoppfostring gjennom staten. Allmenn skoleplikt. Gratis undervisning i alle undervisningsanstalter…».
På denne tida var dette ekstremt politisk ladede synspunkter. Oppdatert for vår tid kan en kanskje forme følgende tekst om begrunnelsen for gratisprinsippet i bibliotekene: Å sikre at alle har den samme tilgang og de samme muligheter. Bibliotekene skal inngå som en viktig bestanddel i utformingen av et demokratisk utdanningsvesen. Dette skal gi alle borgere, uavhengig av økonomisk evne, mulighet til å øke sin kunnskap, utvikle sine evner og slik bidra til et mer moderne og innovativt samfunn. En vil kunne finne mange ulike, men noenlunde sammenfallende beskrivelser og begrunnelser for gratis bibliotektjenester.
Bevegelsen kom også til Norge, og dette ble manifestert første gang i lovverket med bibliotekloven av 1935. Men det var først i 1971 at Stortinget enstemmig vedtok en helt moderne gratisformulering i §1: «Folkebibliotekene skal ha til oppgave å fremme opplysning, utdanning og annen kulturell virksomhet ved å stille bøker og annet egnet materiale gratis til disposisjon for alle som bor i landet.»
Det var ingen strid i det politiske landskapet om gratisbiblioteket den gang i 1971 – vedtatt av et enstemmig storting. Dette skulle endre seg.
I tjue år har nemlig regjeringer med Høyre, Arbeiderpartiet, KrF og Sp fremmet ulike forslag overfor Stortinget om å innføre en rekke og til dels ulike brukeravgifter. Felles for alle disse forslagene var etablering av et A- og B-lag blant bibliotekbrukerne i relevante situasjoner og hvor personlig betalingsevne ville være det utslagsgivende element. Det er oppsiktsvekkende at det var de unge «radikalerne» Einar Førde og Hallvard Bakke fra Arbeiderpartiet som først introduserte tankene og spørsmålet om etablering av et systematisk avgiftssystem i bibliotekene i NOU 1981:26 – motivert av den voldsomme utbredelsen av video.
Det spektakulære som så skjedde – både i 1985, 1992, 2000 og i 2005 – illustrerte at de få og sentrale byråkratene i Kulturdepartementet (som nok var viktige drivkrefter for å innføre avgifter) og de ulike regjeringer var i utakt med hovedstrømninger i det politiske landskapet.
Grepet fra Roar Langslet i Willoch-regjeringen allerede i 1985 var å få vedtatt en lovhjemmel som åpnet for at departementet/regjeringen kunne innføre avgifter av ulike typer. Langslets utgangspunkt var det nye fenomenet video og hvordan en kunne sikre at kvalitetsvideo kunne distribueres gjennom bibliotekene – ved hjelp av avgifter.
Langslet foreslo en forskrift som åpnet adgang til å kreve betalt for særskilte bibliotektjenester med unntak for utlån av bøker. Forslaget ble avvist av et flertall i Stortinget, og i flertallet inngikk også Senterpartiet som ikke bare var støtteparti men også satt i regjering. Det var Ragnhild Queseth Haarstad som stod i spissen for Senterpartiets stortingsopprør mot egen regjering.
I 1992 var det Arbeiderpartiet som ville innføre avgifter. En ny bibliotekutredning (Skrede-utvalget) var fullført i 1991 og der ble det fremmet nye forslag om avgifter. Kulturminister Åse Kleveland i Brundtland III fremmet nye forslag. Hun inviterte Stortinget til å godkjenne avgifter der hvor den spesifikke tjenesten til en enkelt bruker ikke har generell interesse for andre brukergrupper, og til tjenester med høye kostnader.
Også databasesøk ble bragt inn og Kleveland sier at etter hvert som omfanget av søking i internasjonale databaser øker, bør det likevel diskuteres om også folkebibliotekene skal kunne ta betaling for slike tjenester, som kan være svært kostnadskrevende. I dag er det slik at institusjonstilknyttede biblioteker kan ta seg betalt for å utføre fjernlån og andre ressurskrevende tjenester, og det synes urimelig at ikke folkebibliotekene skal kunne gjøre det samme.
Stortingsflertallet var uenig og Klevelands forslag ble nedstemt ved at Ap, SV, KrF og Sp argumenterte mot og uttalte at det ikke er grunnlag for å foreta endringer av formuleringene om gratisprinsippet i Lov om folkebibliotek. Aps sentrale kulturpolitiker Grethe Fossum må gis mye av æren for at Klevelands forslag ble avvist.
Debatten i samfunnet om gratisprinsippet gikk videre, men det kom ingen nye initiativ før i 1999. Da fremmet Bondevik I-regjeringen igjen forslaget om å åpne for avgifter i spesielle situasjoner i St.meld. nr. 22 (1999–2000). Med regjeringsskiftet ble det Stoltenberg I-regjeringen og kulturminister Ellen Horn som måtte forsvare disse forslagene i og med at Stoltenberg og Horn ikke la fram noen tilleggsmelding med en reversering av forslagene.
Under behandlingen oppstod det ingen reelle flertall for avgiftsinnføring. Denne gangen ble Arbeiderpartiet i Stortinget for første gang siden 1985 stående aleine om å opprettholde et uavkortet gratisprinsipp. Det var Thorbjørn Jaglands varamann til Stortinget Frank Willy Larsen fra Buskerud som førte dette fram. Striden om gratisprinsippet var tilsynelatende avsluttet – men så kom behandlingen av åndsverkloven i 2005.
Departementet sendte i 2003 ut et høringsutkast hvor bibliotekenes gratisprinsipp ikke var berørt. Men i februar 2005 ble så regjeringens endelige forslag lagt fram for Stortinget. Her dukket gratisprinsippet opp og ble formulert med at en avtale med avtalelisensvirkning vil innebære at det tilbys informasjonstjenester langt ut over tradisjonell utlånsvirksomhet.
Dermed åpnet departementet igjen for å innføre avgiftssystemer i bibliotekene. Departementet åpnet opp for at « … slike tilleggstjenester ut over de basistjenester som ligger i en alminnelig tilgang til eksemplar i bibliotekenes samlinger, skal kunne belastes brukerne…».
Det ble ny og full kamp om gratisprinsippet og Norsk bibliotekforening ble som tidligere ledende i kampen for gratis bibliotektjenester. Mange andre aktører i biblioteksektoren støttet dette arbeidet. Men bibliotekmiljøet hadde i mange år vært sterkt splittet i saken, og krefter som ville åpne for avgifter stod sterkt. Disse tapte avstemningene i Norsk bibliotekforening om saken både på ekstraordinære landsmøtet i 1996 og på landsmøtet i 2000.
Et omfattende offentlig ordskifte pågikk i mars, april og mai 2005, særlig i avisene Aftenposten og Klassekampen. Norsk bibliotekforening drev en sjeldent offensiv lobbying og det var Ap og Trond Giske som var avgjørende i Stortinget for å lose gjennom den oppsiktsvekkende og enstemmige støtten til det uavkortede gratisprinsippet.
30. mai 2005 konkluderte en enstemmig kulturkomité slik:
Komiteen vil peke på at det lovbestemte gratisprinsippet (bibliotekloven § 1) i folkebibliotekene sikrer at materiale (bøker og annet egnet materiale) stilles til disposisjon gratis i det fysiske biblioteklokalet og at tjenester ytes til brukere samme sted. Ofte innebærer dette også utlån (hjemlån) av materiale der hvor dette er praktisk mulig og kan aksepteres av bibliotekene. I slike tilfeller er også dette gratis etter loven. Loven skiller ikke mellom materiale i papirform og digitalt materiale (jf. uttalelse fra Justisdepartementets lovavdeling 13. februar 1995). …)
Formuleringen er ordrett etter et skriftlig innspill fra Norsk bibliotekforening til komiteen 6. april 2005.
Et samlet Storting sa dermed nei til regjeringens forslag om å reise spørsmålet om gratisprinsippet på nytt – og dermed også med Frps stemmer (Ulf Erik Knudsen og Karin S. Woldseth var Frps representanter i komiteen og Knudsen var saksordfører). Dermed var den norske befolkning sikret at dette viktige fellesgodet skulle fortsette å være tilgjengelig for alle uavhengig av egen betalingsevne.
I tjue år – fra 1985 til 2005 – forsøkte norske regjeringer gjentagende ganger med statsministrene Willoch, Brundtland, Stoltenberg og Bondevik å omgjøre norske bibliotek fra gratisarenaer som vi har i dag, til avgiftsbibliotek. I ettertid må vi anta at de tre tidligere statsministrene som er blant oss nå, angrer og gremmes over det de var med på. Noen selvkritikk kan vi ikke regne med.
Hvordan var det mulig for norske regjeringer å ha en så svak kontakt med virkeligheten at alle fire forsøk strandet på grunn av offentlig motstand men særlig motstand fra regjeringenes egne partigrupper i Stortinget? Det kan vi bare spekulere i.
Det er likevel et faktum at hadde Stortinget og partiene sluttet seg til forslagene fra de fire ulike regjeringene, ville Norge i dag hatt et av de mest reaksjonære og avgiftsbelagte bibliotekvesen i Europa.