Det har aldri vært naturlig å snakke om Afrika på en fornuftig måte.»
Slik åpner årets mottager av Holbergprisen, den kamerunske samfunnsforskeren Achille Mbembe, sin bok «Om postkolonien» fra 2001. I hele sitt forfatterskap har Mbembe søkt å forklare hvordan Afrikas historie er en del av en global sammenheng, og at menneskehetens videre tilværelse er avhengig av at vi forstår de utfordringene som Afrikas utvikling innebærer.
Mbembe har understreket at forfatterskapet hans ikke burde klassifiseres som en del av «postkoloniale studier». Postkolonialisme kan ikke betraktes som en sammenhengende teori. Det ville være å redusere de postkoloniale samfunnenes lange historie til bare å dreie seg om koloniseringens korte historiske «øyeblikk» og dets etterspill.
Mbembe er opptatt av samfunnenes lange historiske rekker – «longue durée» – et begrep som han har hentet fra den franske Annales-skolen av historikere. Det innebærer at han ser kolonialismens korte historie som en del av en lang global historie.
Når Mbembe skriver om postkoloniale sammenhenger, er det imidlertid som en del av en bredere analyse av globale utviklingstrekk som bygger på et stort utvalg internasjonal filosofi og samfunnsforskning. Han er blitt kritisert for å være eklektisk, men tekstene har et overordnet perspektiv. Som han skriver helt til slutt i forordet til sin siste bok «La communauteé terrestre» (Det jordiske fellesskap) fra i fjor, er dette forutsetningen for en åpen tenkning i stadig utvikling. Tre av hans essays kom på norsk i 2022 i én bok med tittelen «Nekropolitikk og andre essays».
Det er én forfatter Mbembe stadig vender tilbake til. Det gjelder den vestindiske psykiateren og frigjøringsteoretikeren Frantz Fanon, som skrev den berømte boka «Jordens fordømte». Mbembe mener imidlertid at Fanons eksempel og skrifter ikke er et tilstrekkelig grunnlag for å utvikle en postkolonial teori for det tjueførste århundret.
Han er fascinert av det utopiske elementet han finner i Fanons tenkning, men han er også kritisk til hvordan Fanon forstod historiske sammenhenger. Rasismeanalysen til Fanon bygger på at kolonisatoren og den koloniserte er gjensidig avhengige av hverandre i et uløselig motsetningsforhold.
Dette videreutvikler Mbembe i sine teorier om rasisme og postkolonialisme. Han har skrevet om Frankrikes manglende oppgjør med sin koloniale fortid. Landet har aldri virkeliggjort de universelle republikanske idealene fra den franske revolusjon om frihet, likhet og brorskap. Tvert imot har fransk og europeisk historie vært preget av en grunnleggende rasisme.
En av Mbembes mest kjente bøker heter «A Critique of Black Reason» (En kritikk av den svarte fornuft) (2017). Selvfølgelig med en liten hilsen til Kant. Mbembes kritikk av den svarte fornuft har som mål å tegne et mentalt kart over verden slik den er blitt på grunnlag av rasetenkningens og kolonialismens historie.
Den svarte fornuft tjener som et fengsel for dem som befinner på begge sider av raseskillet, men den kan også fungere som en mulig vei ut av en slik gjensidig avhengighet. Det betyr at Europa må bli seg bevisst sitt ansvar for den felles historien som koloniseringen og dens følger innebærer.
Mbembe er opptatt av hvordan det han kaller svart fornuft, blir anvendt til å opprettholde begrepet rase, og til å videreføre undertrykkelse i de postkoloniale afrikanske statene. Han har kommet med en bitende kritikk av blant annet forholdene i Kamerun. Det innebærer en kritikk av en identitetspolitikk knyttet til forestillinger om rase som noe essensielt. Det er noe konstruert. Det er avhengig av at noen betrakter en annen med et bestemt blikk som er preget av fremmedhet, angst, fiendskap, begjær – som noe adskilt. Dette er grunnlaget for all rasistisk ideologi.
Mbembe skriver et sted at det ikke er mulig å forstå verden som helhet uten å «skrive Afrika i verden» (Ecrire l’Afrique-Monde). Afrika er kapitalismens siste grenseområde. Mbembes globale perspektiv er at kritikken ikke bare rettes mot nord og vest, men også den kinesiske jakten på afrikanske råvarer.
Derfor har Mbembe engasjert seg i å utforme en kritisk dialog om fransk og europeisk politikk i Afrika, og han var noen år en gjensidig diskuterende rådgiver for den franske presidenten Emmanuel Macron. Han er blitt kritisert for dette. I et essay fra 2022 om en New Deal mellom Europa og Afrika skriver han at en slik dialog er nødvendig for å sikre en videre demokratisk utvikling i hele verden.
Afrika bærer i seg de utfordringene verden av i dag står overfor – økologisk, militært, økonomisk og politisk. Kontinentet er omfattet av primitiv kapitalakkumulasjon, utbytting og undertrykkelse, skvising av klodens ressurser, undergraving av folks rettigheter og demokrati. Millioner drives på flukt, rasisme trives.
Likevel innebærer Afrika et håp om en annen framtid. Det er et kontinent i bevegelse. Å tenke om og med Afrika er ifølge Mbembe nødvendig for å ha et kritisk blikk for en verden i ulage.
Jeg vil våge å påstå at ved siden av den 94 år gamle tyske filosofen Jürgen Habermas er Achille Mbembe vår tids viktigste internasjonale offentlige intellektuelle.