Synes du det er feil å kjøpe sex? Støtter du sexkjøpsloven, som kriminaliserer sexkjøperne, men ikke de som selger? Gratulerer, da er du en swerf! Betegnelsen er importert fra USA og står for «Sex Worker Exclusive Radical Feminst», men du trenger ikke å være verken radikal eller feminist for å få denne merkelappen. Stemplingen er del av en strategi for å renvaske prostitusjon som en hvilken som helst jobb. Har du et annet syn på prostitusjon, er det å «ekskludere sexarbeidere» fra «feminismen din», fordi du ikke respekterer deres identitet. Slik blir en legitim politisk uenighet til et spørsmål om inkludering og ekskludering, og kritiske syn på prostitusjon plasseres utenfor spekteret av tillatte meninger.
Uttrykket brukes i Norge i enkelte miljøer og dukker for eksempel opp i teksten til det alternative 8. mars-togets etterfest, der swerfs er blant de som ikke er velkomne. I den liberalistiske forestillingen om frie individer er den største skammen å være et offer, en som ikke har kontroll på eget liv. Kombinert med en postmoderne tro på at språk og ideer skaper virkeligheten, tilbyr identiteten som sexarbeider tilsynelatende en verdighet. I denne forståelsen er det de kritiske feministene som gjør kvinner i prostitusjon til ofre, ved å si at de er det. Når sexarbeider blir en identitet, kan liberalfeministene appellere til et viktig prinsipp for venstresiden, om at politikk må utvikles i dialog med dem det gjelder.
Ifølge nestleder Ruud i Inkluderende Feminisme er bakgrunnen for et alternativt tog blant annet at de «ønsker at sexarbeidere skal bli respektert som arbeidere generelt. Det er noe flertallet i 8. mars-komiteen ikke ønsker …» Å avvise ideen om at sexsalg er arbeid, er altså å ikke respektere sexarbeidere. Det tas implisitt for gitt at anerkjennelse som arbeid er det de alle ønsker.
Men det er svært selektivt hvem av «dem det gjelder» som blir hørt. Undersøkelser viser at det store flertallet av kvinner i prostitusjon ønsker seg ut. Liberalfeminister vil svare at de selvsagt er imot tvungen prostitusjon, men dette er ikke noe enkelt skille. Akkurat hvor få og dårlige «andre muligheter» må man ha før det ikke er et fritt valg?
Svært få ønsker å fortelle om sine erfaringer med prostitusjon – det er retraumatiserende, skambelagt og stigmatiserende. Det har gjort det mulig for sexindustrien å late som de «lykkelige sexarbeiderne» snakker for alle. Det er imidlertid noen kvinner med prostitusjonserfaring som har tatt opp kampen og tatt til motmæle, internasjonalt kaller de seg survivors, overlevere. I fjor holdt en kvinne med prostitusjonserfaring en rørende appell til støtte for sexkjøpsloven under 8. mars-markeringen på Youngstorget i Oslo. I Sverige har organisasjonen Inte din hora mange modige talspersoner. Rachel Moran har fortalt sin historie om prostitusjon i Irland i boka «Paid for. My journey through prostitution». Huschke Mau i Tyskland har startet nettverket ELLA og publisert boken «Umenneskeliggjort» («Entmenschlicht») om sine erfaringer med fornedrelser og elendige vilkår i de legale bordellene i Tyskland. Slike aktivister har punktert myten om at full legalisering er det beste «for dem det gjelder».
Motstanderne av sexkjøpsloven argumenterer fortsatt som om disse stemmene ikke finnes, slik for eksempel Renland i Pion gjør når hun hevder at «en internasjonalt samlet sexarbeiderbevegelse» står bak kravet om avkriminalisering. Pion er en av organisasjonene bak Inkluderende feminisme og det alternative 8. mars-toget i Oslo.
For Survivor-bevegelsen og feminister med en maktkritisk analyse av prostitusjon er den nordiske modellen med sexkjøpsloven og hjelpetiltak blitt løsningen de kjemper for. Flere land har innført slike lover de siste årene: Island, Frankrike, Canada og Irland.
Med deres egen logikk kan man ikke da si at liberalfeministene ekskluderer survivors og alle i prostitusjon som ikke ser det som et arbeid, fra «sin feminisme»?
Sexarbeider-retorikken begynte å slå an med nyliberalismen på 1980-tallet, men ble ikke det dominerende synet blant amerikanske feminister før etter årtusenskiftet. Nå har dette synet vunnet terreng også i Norge og resultert i to tog på 8. mars i Oslo, der liberalfeministene kaller seg «inkluderende» – i motsetning til de ekskluderende maktkritiske feministene. For to år siden inneholdt det alternative 8. mars-toget en parole med en dame som blir skutt i hodet, over teksten «Anti-terf (‘Trans-Exclusionary Radical Feminist’) og swerf Aksjon.» I arrangementsteksten for det alternative togets etterfest i år står det «TERFS & SWERFS GTFU.»
De fleste av oss er faktisk swerfs. Sexkjøpsloven har flertall på Stortinget og i befolkningen. Samtidig har deler av venstresiden blitt inspirert av amerikanske liberals’ fokus på identitet framfor økonomiske maktstrukturer, for eksempel demokrater som Barack Obama og Hillary Clinton. De bruker mye krefter på identitetsbasert kulturkrig, mens viktige økonomiske krav er kommet mer i bakgrunnen. Dette var et av Nancy Frasers poenger i essayet «How feminism became capitalism’s handmaiden – and how to reclaim it» fra 2013. Her argumenterte hun for at feminismen i USA hadde utviklet seg til å bli kapitalismens tjenestejente. Det var viktig å politisere det personlige og kreve at «ikke-økonomiske saker» som vold mot kvinner og reproduktive rettigheter kom på dagsorden, men mot den nyliberale offensiven på 1980-tallet burde dette ha kommet i tillegg til, ikke i stedet for økonomiske krav. Siden har feminismen beveget seg enda mer i kulturfokusert retning og vekk fra det Fraser kaller «bread and butter issues».
Det passer nemlig kapitalklassen bra at diskusjonene handler om holdninger og språk framfor lønnspolitikk eller barnehager. Det nyliberalistiske sexarbeidernarrativet er et eksempel på slik kulturell reforhandling – man søker (angivelig) bedre kår for kvinner og andre i prostitusjon ved å omdefinere og endre holdningene til dem. Mens radikalfeministene vil rive undertrykkelsesgrunnlaget opp med rota og ta et oppgjør med de maktulikhetene som er årsaken til prostitusjon: fattigdom, rasisme og kvinneundertrykking.
Glorifiseringen og normaliseringen av prostitusjon passer perfekt for både kjøperne og de som vil tjene penger på å prostituere andre. Sistnevnte kaller seg også noen ganger sexarbeidere og får definisjonsmakt på denne gruppas vegne. Den svenske forfatteren Ekis Ekman viste for eksempel i boka «Varat och varan» hvordan eieren av Storbritannias største eskortefirma grunnla en (angivelig) sexarbeiderfagforening og begynte å uttale seg på vegne av sexarbeidere i media og overfor myndighetene.
Stadig større 8. mars-tog her hjemme har gjort det interessant for flere å kjempe om den politiske definisjonsmakten disse markeringene gir. Det er gledelig at engasjementet har nådd utenfor den tradisjonelle kvinnebevegelsen og naturlig at det fører til et større feministisk meningsmangfold. Men det er bekymringsfullt at mye av retorikken, inkludert begrepet swerf, importeres ukritisk. Resultatet er en debatt preget av mistillit og stråmannsargumentasjon.
Uenigheten om prostitusjon er knyttet til to ulike menneske- og samfunnssyn. På den ene siden den liberalistiske ideen om autonome individer som gjør sine egne frie valg og har ansvar for konsekvensene av dem. Her er det et moralsk imperativ å forutsette at folk er rasjonelle og gjør de valgene som er riktige for dem selv. Slik argumenterer for eksempel Amnestys Patricia Kaatee når hun til Dagsavisen sier: «Det er helt grunnleggende for en menneskerettighetsorganisasjon at vi ikke kan frata mennesker retten til å bestemme over sitt eget liv, og til å ta egne valg, selv om det er et valg mellom begrensede alternativer.» Denne tenkemåten finner man også igjen i Straffelovrådets forsvar for det de kaller «den enkeltes seksuelle selvbestemmelsesrett», da de på tampen av 2022 kom med en innstilling som anbefalte å skrote sexkjøpsloven. På den andre siden står en virkelighetsforståelse som anerkjenner maktstrukturer i samfunnet, og hvordan ulikhet i makt og ressurstilgang begrenser og former individers valgmuligheter.
Forskning viser at motivasjonen til de fleste som selger sex, er å skaffe de pengene de trenger for å overleve og/eller betale for rusmidler. Det store flertallet av kvinner som selger sex i Norge kommer fra fattigere land i sør og øst, er utsatt for menneskehandel eller har gjeld hos det kriminelle nettverket som organiserte reisen. Det er utstrakt bruk av tvang, press og manipulering i «rekrutteringsprosessen». I møte med dette framstår ideen om å tillate sexkjøp for å respektere den enkeltes seksuelle selvbestemmelsesrett som virkelighetsfjern skrivebordsteori. Å tro at det finnes vanntette skott mellom såkalt frivillig og tvungent sexsalg og at det er lett for en kjøper å vite hva som er hva, er en del av den liberalistiske illusjonen. Eller for den del at de fleste kjøpere bryr seg om graden av frivillighet. Menn kjøper sex nettopp for å slippe å forholde seg til følelsene og integriteten til dem de kjøper. En studie fra Tyskland viste at kjøperne ikke lot seg stoppe selv om de skjønte at de prostituerte var tvunget.
Straffelovsrådet skriver: «Rådet mener at det å inngå en avtale om seksuell omgang og seksuell berøring under forutsetning av at den ene parten yter et gode, er innenfor det den enkelte er fri til å bruke sin seksuelle selvråderett til. Handlingen blir ikke krenkende i seg selv av at den foregår under forutsetning om en kompensasjon.»
Dette er en nyliberalistisk forståelse av hva et samtykke til sex er. Et ekte samtykke kan bare gis i frihet og lyst, det er ikke noe som kan kjøpes. Å gjøre om sex til en vare som kan kjøpes og selges, objektiverer er en del av mennesket; det er dehumaniserende og ødeleggende. Illusjonen om frie aktører i et marked dekker over den grunnleggende maktulikheten i at én part har penger, mens den andre bare har sin egen kropp. Penger er et maktmiddel.
Troen på frie valg brukes ofte av høyresiden internasjonalt for å legitimere alt fra skadelige arbeidsforhold og underbetaling til at folk bor i forurensede områder. Så kan en anklage de som forsøker å stille krav for å bedre forholdene med denne logikken: «De har jo valgt det selv, mener du at de ikke vet sitt eget beste? Vet du det bedre enn dem?»
På den norske venstresida gjennomskuer vi «frie valg»-retorikk når det handler om lønns- og arbeidsforhold. Vi vet at kollektiv organisering og forhandling må til for å løfte hele grupper til bedre livsvilkår. Hvilken lønn enkeltindivider i en vanskelig situasjon kan være villige til å jobbe for, er ikke et gyldig argument mot dette. Når denne retorikken anvendes på prostitusjon virker det spesielt urimelig for mange av oss. Å selge sex er risikofylt, og innebærer ofte skade på både fysisk og psykisk helse. I en studie av et stort utvalg kvinner med prostitusjonserfaring viste det seg at 68 prosent oppfylte diagnosekriteriene for posttraumatisk stresslidelse. Den nyliberalistiske retorikken er blitt smartere, den forkler seg som et forsvar for utsatte grupper. Like fullt legitimerer og dekker den over hvordan «prostitusjonsmarkedet» bygger på fattigdom, kvinneundertrykking, rasisme og maktulikhet globalt.