Jussprofessor Einar Hjelmeng ved Universitetet i Oslo (UiO) leier ut professortittelen mot betaling. Det avdekket VG før helga. Hjelmeng skrev i 2021 et leserinnlegg i Aftenposten til forsvar for Q-Meieriene i en strid med Landbruksdepartementet om distribusjonstilskudd. Regningen for skribentvirksomheten sendte han til Q-Meieriene.
Det privateide meieriselskapet ba i etterkant Landbruksdepartementet om å få dekket 173.130 kroner i utgifter til pr-byrået First House, som var hyret inn for å drive påvirkningsarbeid mot departementet. Blant utleggene var også et honorar på 4500 kroner til Hjelmeng for Aftenposten-artikkelen. Her åpnes nærmest helvetets porter til en uhørt akademisk praksis. En professor ved et ledende norsk universitet skriver altså innlegg på vegne av en kommersiell aktør, som en del av en påvirkningskampanje – mot betaling. Hjelmeng låner ut prestisjen som eventuelt måtte ligge i tittelen og inngir dermed et skinn av faglighet og objektivitet til saken – mens det egentlig er uttrykk for en økonomisk transaksjon.
Når det gjelder Hjelmeng, er vi for så vidt vant med hva vi får. Han har tatt betalte oppdrag for kommersielle aktører i landbruket tidligere og har ledet markedsbalanseringsutvalget, nedsatt av Sylvi Listhaug (Frp) i 2015. Han var også leder for Hjelmeng-utvalget, som så på konkurranseforholdet mellom offentlig og privat virksomhet. Utvalget gikk inn for at offentlige tjenestetilbydere måtte følge det såkalte markedsinvestorprinsippet i prisingen av tilbud til innbyggerne. Prisen for å gå i et offentlig bad ville ha blitt mangedoblet. Det var, som vi tidligere har skrevet på denne plass, et eksempel på hvordan EUs statsstøtteregler kidnappes av krefter som står for et ytterliggående, høyreorientert økonomisk syn, der offentlige tjenester kalles «oppgavetyveri», altså at det offentlige stjeler fra de private når innbyggerne gis et velferdstilbud. Einar Hjelmeng har altså en ganske klar politisk profil, men at han tar betaling for å mene det han gjør, tilfører en ny dimensjon til hans virke. Det er åpenbart ikke bare statsråder som sliter med integriteten i Norge.