Leder

Ydmykende forestilling

Nato-medlemskapet har aldri vært gratis, men prisen medlemslandene betaler for den transatlantiske sikkerhetsgarantien, har aldri vært høyere enn på denne ukas Nato-toppmøte i Haag. USAs president Donald Trump har i årevis klagd på at Europa tar en for liten del av regningen for Natos militære kapasiteter. Før et Nato-møte i 2018 krevde han at europeiske Nato-land skulle bruke 2 prosent av BNP på forsvar. Så økte kravet til 4 prosent, før det før årets møte var hevet til 5 prosent av BNP innen 2035. I Haag aksepterte samtlige 32 Nato-land kravet, og bare Spanias statsminister Pedro Sánchez uttrykte fortjenstfullt motstand og sa det ville gå hardt utover velferden.

«Den underdanige tilpasningen til Trump kan ikke fortsette.»

I realiteten tillater europeiske Nato-land nå at USA dikterer deres budsjetter. Det er selvfølgelig fullstendig uholdbart. Trumps siste innfall gjør at europeere må forberede seg på kutt i tilbud som helse, utdanning og kollektivtransport. Det er dessuten langt fra sikkert at det ender her. Trumps Europa-motstand er sterk og vedvarende; han ser på kontinentet både som en konkurrent innen internasjonal handel og en militær parasitt. Toppmøtet i Haag viser at Nato-landene ikke har annet svar enn smiger og tilpasning, uansett hvor outrert Trump uttaler seg eller hvor hårreisende krav han stiller. Når Trump sier at Iran-angrepet var nødvendig for å avslutte krigen slik atombombene mot Hiroshima og Nagasaki var nødvendige for å avslutte andre verdenskrig, smiler Nato-sjef Mark Rutte og legger til at «pappa må noen ganger bruke sterke ord».

Det er vanskelig å finne ord for en slik lettvint omgang med noen av menneskehetens verste skampletter. Den underdanige tilpasningen til Trump kan ikke fortsette. Den viser også hvor risikabelt det har vært å basere egen sikkerhet på Nato. Når budsjetter nå bindes opp til våpen over hele kontinentet, er det verdt å minne om advarselen tidligere president i USA Dwight D. Eisenhower kom med i 1961. Han advarte mot at det militærindustrielle komplekset skulle tilegne seg for stor innflytelse. Da kan vi ende med å bruke mer på forsvar enn på det vi ønsker å forsvare.

Leder

Et tydelig ret­nings­valg

To og en halv måned før stortingsvalget står de politiske motsetningene i Norge i skarpt relieff. Regjeringsalternativene er klart tegnet opp, og selv innen utenrikspolitikken er det forskjeller. Israels krigføring i Gaza og Israels og USAs angrep på Iran har slått sprekker i den utenrikspolitiske konsensusen som har vært rådende hele mellomkrigstida. Mens Ap-regjeringen har anerkjent en palestinsk stat og uttrykte at angrepene på Iran var i strid med folkeretten, har Høyre inntatt motsatt standpunkt. Partiet kritiserte anerkjennelsen av Palestina, og utenrikspolitisk talsperson Hårek Elvenes ga denne uka full støtte til Israels og USAs bombing av mål i Iran. Får Høyre med seg Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti i regjering, vil politikken legges enda flere hakk i proisraelsk retning.

Banditt­velde

Twitter-kontoen @RealHirohito, en åpenbar referanse både til Donald Trumps Truth Social-konto og Hirohito, Japans guddommelige keiser under andre verdenskrig, sendte ut følgende melding noen timer etter USAs angrep på Iran natt til søndag: «Vi har akkurat gjennomført et suksessrikt angrep på Hawaii. Alle fly er nå ute av amerikansk luftrom. Et lass med BOMBER ble sluppet over målet, Pearl Harbor. Alle fly er nå trygt på vei hjem. Gratulerer til våre store japanske krigere. Det er ikke noen andre militære i verden som kunne ha gjort dette.

For et bredt freds­ini­tiativ

Den siste tida har flere tatt til orde for en ny fredsbevegelse. Sist ute er redaktørene av antologien «Stopp våpenkappløpet», tidligere leder i LO Oslo Roy Pedersen og tidligere Klassekampen-redaktør og professor Sigurd Allern. I forordet etterlyser de en mobilisering mot opprustning og siterer Trondheimskonferansen på at antimilitarisme er en holdning vi må holde fast ved. Sist Norge hadde en stor antikrigsbevegelse, var det imidlertid ikke pasifisme eller antimilitarisme som samlet folk i felles sak, men USAs angrepskrig mot Irak i 2003. Paraplyorganisasjonen «Fredsinitiativet ingen krig mot Irak» fikk tilslutning av 190 organisasjoner og nesten 25.000 enkeltpersoner, deriblant store fagforeninger og Kirka. 130.000 mennesker deltok i demonstrasjoner over hele landet. To år etter endret organisasjonen navn til «Fredsinitiativet mot angrepskrig», men det hadde mistet momentumet.