Leder

Ydmykende forestilling

Mari Skurdal

Nato-medlemskapet har aldri vært gratis, men prisen medlemslandene betaler for den transatlantiske sikkerhetsgarantien, har aldri vært høyere enn på denne ukas Nato-toppmøte i Haag. USAs president Donald Trump har i årevis klagd på at Europa tar en for liten del av regningen for Natos militære kapasiteter. Før et Nato-møte i 2018 krevde han at europeiske Nato-land skulle bruke 2 prosent av BNP på forsvar. Så økte kravet til 4 prosent, før det før årets møte var hevet til 5 prosent av BNP innen 2035. I Haag aksepterte samtlige 32 Nato-land kravet, og bare Spanias statsminister Pedro Sánchez uttrykte fortjenstfullt motstand og sa det ville gå hardt utover velferden.

«Den underdanige tilpasningen til Trump kan ikke fortsette.»

I realiteten tillater europeiske Nato-land nå at USA dikterer deres budsjetter. Det er selvfølgelig fullstendig uholdbart. Trumps siste innfall gjør at europeere må forberede seg på kutt i tilbud som helse, utdanning og kollektivtransport. Det er dessuten langt fra sikkert at det ender her. Trumps Europa-motstand er sterk og vedvarende; han ser på kontinentet både som en konkurrent innen internasjonal handel og en militær parasitt. Toppmøtet i Haag viser at Nato-landene ikke har annet svar enn smiger og tilpasning, uansett hvor outrert Trump uttaler seg eller hvor hårreisende krav han stiller. Når Trump sier at Iran-angrepet var nødvendig for å avslutte krigen slik atombombene mot Hiroshima og Nagasaki var nødvendige for å avslutte andre verdenskrig, smiler Nato-sjef Mark Rutte og legger til at «pappa må noen ganger bruke sterke ord».

Det er vanskelig å finne ord for en slik lettvint omgang med noen av menneskehetens verste skampletter. Den underdanige tilpasningen til Trump kan ikke fortsette. Den viser også hvor risikabelt det har vært å basere egen sikkerhet på Nato. Når budsjetter nå bindes opp til våpen over hele kontinentet, er det verdt å minne om advarselen tidligere president i USA Dwight D. Eisenhower kom med i 1961. Han advarte mot at det militærindustrielle komplekset skulle tilegne seg for stor innflytelse. Da kan vi ende med å bruke mer på forsvar enn på det vi ønsker å forsvare.

Leder

Må komme alle til gode

Finansminister Jens Stoltenberg skriver i en kronikk i Aftenposten et forsvar for handlingsregelen, som vi helhjertet slutter oss til. I en tid der det framstilles som at Norge er blitt for rikt, og i forlengelsen at nordmenn har blitt sedate og tiltaksløse, sier Stoltenberg at det er bra at oljeformuen også kommer dagens generasjon til gode. Han påpeker at Norge er blant landene i verden med flest mennesker i arbeid, og at norske arbeidere er mer produktive enn i de fleste andre land. Selv om vi har bygget opp en enorm formue, så flyter vi ikke på fettet. Da skal det også bare mangle om vi ikke bruker av avkastningen for å skape et godt samfunn. Norsk forvaltning skiller seg fra andre oljeland, hvor pengene sluses til private selskaper.

Mari Skurdal

Hestene bites

Siden 1969 har statlig mediestøtte sikret levende avismangfold i hele landet. Klassekampen er blant avisene som mottar direkte produksjonsstøtte, i likhet med Dagen, Vårt Land, Nationen, Morgenbladet og Dagsavisen. Lenge mottok Vårt Land og Dagsavisen mest støtte, fordi de var avisene med høyest opplag. De siste årene har vår vekst ført til at Klassekampen i dag mottar mest. Støtta vokser likevel ikke inn i himmelen. I 2022 innførte regjeringen to begrensninger på hvor mye støtte en avis kan få.

Mari Skurdal

Islen­dingsug

Lørdag går islendingene til valgurnene for å svare nei eller ja til om de vil starte forhandlinger med Brussel om Island skal bli medlem av EU. Islands sosialdemokratiske statsminister Kristrún Frostadóttir fører an sammen med ja-partiet Reformpartiet, som brøt ut av det konservative Selvstendighetspartiet i 2016 på grunn av uenighet om EU. De øvrige partiene er mot EU-medlemskap. Avstemningen på Island har fått mange norske EU-tilhengere til å trekke frisk luft i et håp om at et islandsk ja skal sette fyr på den norske EU-debatten. Spesielt tiltrekkende er den islandske modellen med to folkeavstemninger, der man først spør om man skal søke medlemskap, for deretter å stemme over forhandlingsresultatet. «Det er genialt», sier tidligere statssekretær i UD, Maria Varteressian. Håpet er at en første «uforpliktende» avstemning, et «ja til å se», skal gjøre det lettere å få til en innmelding i neste runde.

Bjørgulv Braanen