Det er moro på teater, men er det fem ganger så gøy som å gå på kino? I ei tid med prisstigning og skyhøye renter kan flere bli nødt til å stille seg det spørsmålet. I forrige uke rapporterte Klassekampen at snittprisen på en ordinær billett til hovedscenen ved Nationaltheatret nå ligger på knappe 700 kroner. Det er en økning på 150 kroner siden 2019. Til sammenlikning koster en kinobillett 150–180 kroner, mens konsertbilletter til mellomstore scener i hovedstaden ligger på rundt 300. Å se en fotballkamp i Eliteserien koster omtrent det samme. Er man en familie som skal fordele husholdningens fritidsbudsjett på både kultur og sport, er det en økende fare for at det nettopp er teaterturen som ryker.
Sosiologien har lært oss at sosiale strukturer setter seg i kroppen, og at vi alle sammen bidrar til å omskrive økonomisk ulikhet til smaksforskjeller: Den som aldri har hatt råd til å gå på teater, for eksempel, vil tendere mot å bagatellisere utestengelsen ved å tenke at «det der er uansett ikke noe for meg». Derfor er nok medieviter Andreas Roaldsnes inne på noe når han påpeker at lavere billettpris neppe ville trukket nye grupper til teatret. Mange i arbeiderklassen har allerede «nektet seg selv det som nektes dem», som Pierre Bourdieu formulerer det. Samtidig er dette et sidespor i debatten: At lavtlønte sjelden er å se i Nationaltheatrets plysjstoler, visste vi jo fra før. Skeivheten kan bare rettes opp med sosial omfordeling i stor skala. Trolig må også skoleverket bidra, ved å eksponere elevene for dramatikk i ung alder.
Det som står på spill her og nå, er middelklassens tilknytning til teateret. Hvis heller ikke familier med midlere inntekter har råd til å gå i teater et par ganger i året, vil kulturtilbudet fort få samme status som opera og ballett, der klientellet har en snittalder på rundt 50 år og billettene er enda en hundrelapp dyrere. Når selv Nationaltheatrets sjef Kristian Seltun innrømmer at prisene er blitt for høye, bør politikerne reagere. En nasjon som har fostret tre nobelprisvinnende dramatikere, kan ikke tillate at teaterkunsten reduseres til luksusgode for en smykkeraslende overklasse.