En dag midt på 1980-tallet satt den unge juristen Raja Shehadeh og studerte et kart med tittelen «Veiplan nummer 50». Kartet, som han hadde fått i posten samme dag, viste israelske myndigheters planer for et nytt veinett på den okkuperte Vestbredden.
Shehadeh skjønte umiddelbart implikasjonene: Israel planla en massiv utvidelse av de ulovlige bosettingene på palestinsk territorium. Kartet skisserte en infrastruktur som ville knytte disse framtidige bosettingene enda tettere til Israel, helt uten hensyn til de palestinske landsbyene og dem som bodde der.
Shehadeh viste kartet til faren sin, den anerkjente juristen og aktivisten Aziz Shehadeh. De to jobbet på samme advokatkontor, og faren kunne lett slå fast at planen var ulovlig i henhold til folkeretten. Sammen begynte de å legge en plan for å få disse planene vurdert av Den internasjonale domstolen i Haag (ICJ).
Så langt kom de imidlertid aldri. Den palestinske frigjøringsorganisasjonen PLO var nemlig ikke interessert i å legge fram saken for FNs generalforsamling.
Året etter stanset alt opp, da Aziz Shehadeh ble drept i oppkjørselen utenfor familiens hus i Ramallah.
Tror det finnes en plan
– Den veiplanen var en indikasjon på hva som skulle komme, sier Raja Shehadeh.
Han tar imot Klassekampen i et stort, elegant innredet steinhus i utkanten av Ramallah. Herfra har han i 40 år kunnet følge hvordan landskapet rundt ham gradvis har blitt formet, helt i tråd med den veiplanen han hadde kommet over den gangen.
Et piano står langs den ene veggen. På det lave stuebordet ligger noen engelskspråklige romaner. En glassdør leder ut til et atrium, der et sitrontre står urørlig under en flik av grå himmel. Shehadeh har satt seg skolerett i sofaen. Han er lavmælt og utførlig, budskapet hardt og klokkeklart.
Forfatteren og juristen mener fortellingen om veiplanene, som er beskrevet i åpningen på hans nyeste bok, er symptomatisk. Han har lenge visst at det også finnes israelske planer for en annekteringen av Gaza, laget etter seksdagerskrigen i 1967.
– De prøvde å finne ut hvordan de kunne bli kvitt palestinerne i Gaza. Først prøvde de å få dem til å dra til Jordan, og Jordan tok imot et stort antall, men til slutt ville de ikke ta imot flere. Så prøvde de å sende noen til Vestbredden, men til slutt skjønte israelerne at de ikke ville klare det. De annekterte aldri området, fordi det var fullt av mennesker. Men planen om å gjøre Gaza til en del av Israel har ligget der i mange år. Den er ikke ny. Og jeg tror de vil fortsette nå, å prøve å bli kvitt folk i Gaza.
– Du mener Israel benytter muligheten skapt av 7. oktober til å gjennomføre denne 50 år gamle planen?
– Ja, det er slik de alltid opptrer. De bruker en hendelse som kan gi dem sympati ute i verden til å sette eksisterende planer ut i live. De venter bare på det rette øyeblikket.
Shehadeh mener heller ikke økningen i volden fra bosetterne på Vestbredden de siste månedene er tilfeldig.
– Bosettervolden begynte ikke 7. oktober. Men 7. oktober og krigen i Gaza ga dem dekning for å eskalere den volden som allerede var i gang. Bosetterne er interessert i borgerkrig her.
– Er det mulig at regjeringen i Israel også ønsker å framprovosere en voldelig konfrontasjon på Vestbredden?
– Jeg tror det. De kunne gjort mye mer for å stoppe flyten av våpen til palestinerne, men jeg tror ikke de vil. De foretrekker væpnet motstand, for det gir dem unnskyldningen de trenger for å slå tilbake militært.
Har hevet lista
Han er så lett på foten at han kan forsvinne ut på kjøkkenet for å hente brillene sine og komme tilbake igjen nesten uten en lyd.
Shehadeh er imidlertid en ruvende skikkelse i Palestinas intellektuelle liv. Han er en av grunnleggerne av Al-Haq, den viktigste menneskerettighetsorganisasjonen i Palestina. Siden 1979 har denne organisasjonen dokumentert Israels okkupasjon og brudd på menneskerettighetene i de palestinske områdene. Israel har stemplet Al-Haq som en terroristorganisasjon.
– Alle er terrorister i Israels øyne. Enhver handling som palestinerne gjør i motstand mot okkupasjonen kalles terrorisme, men det er fordi de ikke anerkjenner palestinerne som folk. Og dessverre går også Vesten med på dette, og kaller dem som legitimt motsetter seg okkupasjonen for terrorister. Selv om de under folkeretten har rett å bekjempe okkupasjonen.
– Forsøkte Israel å diskreditere og bekjempe Al-Haq helt fra begynnelsen, eller var det noe som kom seinere?
– Det har alltid vært forsøk, men fordi vi er en del av International Commission of Jurists har vi vært veldig forsiktige og sørget for at vi aldri kunne tas på faktafeil, sier Shehadeh.
Han forteller som eksempel at de på et tidspunkt oppdaget at den israelske legeforeningen – Israeli Medical Association – var involvert i tortur av innsatte palestinere. Da de skrev til legeforeningen og ba dem undersøke dette, sendte foreningen isteden ut en pressemelding om at Al-Haq var en terrororganisasjon.
– Vi fulgte saken opp med en legeforening i Storbritannia, og i den saken vant vi, faktisk. Men jo, de gikk til angrep umiddelbart.
– Hva er den største verdien av en organisasjon som Al-Haq?
– Uten organisasjoner som Al-Haq ville Israel mye lettere ha kunnet slippe unna med alt de ønsker å si. Vi har hevet lista for hva som kan bli sagt uten at det skaper kontrovers. Israel er klar over at de ikke kan komme unna med hva som helst.
Gikk i farens fotspor
Shehadeh debuterte som forfatter i 1982. Han har skrevet flere prisbelønnede memoarer, og fikk i 2008 Orwell-prisen for reiseskildringen «Til fots i Palestina» der han beskriver sine vandringer på Vestbredden gjennom flere tiår, mens landskapet gradvis blir ødelagt av de israelske bosettingene.
– Var det naturlig for deg å kombinere jussen og skrivingen?
– Jeg hadde alltid lyst til å skrive. Men skriving er en ensom affære. Ved å praktisere som advokat ble jeg utsatt for andre opplevelser, og fikk ideer og en forståelse av situasjonen som jeg ellers ikke ville fått. Så det har fungert veldig bra for meg.
Shehadehs nyeste bok er «We could have been friends, my father and I». Det er et memoar om faren, og var blant finalistene til den prestisjetunge National Book Award for sakprosa i 2023.
Egentlig ville han skrive noe om palestineres rett til tilbakevending til områdene de ble fordrevet fra da Israel ble opprettet, en rettighet som ble nedfelt i FNs generalforsamlings resolusjon 194. Faren hans hadde dette som en av sine viktigste saker etter at familien ble fordrevet fra Jaffa i 1948.
Da Raja Shehadeh dykket ned i arkivet etter faren, som han hadde hatt stående urørt i mange år, oppdaget han samtidig hvor mye av farens arbeid han ikke visste noe om, til tross for at de hadde jobbet sammen i det samme advokatfirmaet.
– Det var så mange saker som jeg ikke kjente til, og jeg ønsket å skrive om dem, og gjennom det utforske mitt forholdet til faren min og hvordan det utviklet seg, sier Shehadeh.
Gjennom å utforske farens profesjonelle liv blir boka også en utforskning av hvorvidt jussen kan brukes til å bekjempe den israelske okkupasjonen. Aziz Shehadeh var en pioner innen dette arbeidet, og lykkes blant annet med å reversere en avgjørelse om at palestinere som ble fordrevet i 1948 ikke fikk tilgang til kontoene sine i den britiske banken Barclays.
– Det var hans første og største og egentlig eneste suksess i kampen mot Israel, sier Shehadeh.
– Du valgte å bli advokat selv. Var du på den tida styrt av et bevisst ønske om å følge i hans fotspor?
– Å ja. Vi jobbet sammen i mange år. Og jeg starter boka med saken om veiplanen fra 84, som vi nå ser effekten av over alt.
Sløret ble løftet
Da Shehadeh presenterte faren for det han hadde funnet ut om veiplanen, var faren imidlertid lite entusiastisk.
Aziz Shehadeh hadde på dette tidspunktet lang erfaring, men hadde også møtt veldig mye motstand. I tillegg til å bli fordrevet av Israel hadde han to ganger blitt fengslet av myndighetene i Jordan, som okkuperte Vestbredden fram til 1967. Han ble også kalt «forræder» av ledelsen i PLO fordi han som en av de første tok til orde for en palestinsk stat på Vestbredden og Gaza.
Nå opplevde Shehadeh at faren hadde mistet kampviljen. De to ble etter hvert likevel enige om en handlingsplan.
– Planen var å ta saken til Den internasjonale domstolen, så den kunne bli kjent ulovlig, og så vi samtidig kunne gjøre verden oppmerksom på hva Israel holdt på med, sier han.
Problemet var at de ikke klarte å få PLO engasjert i saken. Før de rakk å komme noe lenger, ble Aziz Shehadeh drept med kniv i oppkjørselen utenfor huset sitt i Ramallah.
Drapet har aldri blitt oppklart, men Shehadeh mener gjerningsmannen var en mann som faren hadde bidratt til å få kastet ut av en tomt som tilhørte en av farens klienter. Denne mannen hadde tidligere truet med å drepe faren i et brev han sendte fra fengsel, der han sonet for en helt annen sak.
Shehadeh fant seinere ut at israelske myndigheter visste hvem morderen var, men at de lot være å rettsforfølge saken fordi de foretrakk at mistanken for drapet falt på PLO.
Etter hvert som han selv har blitt eldre, har Shehadeh forstått mer og mer av den desillusjonen som kom til å prege faren. I boka «Til fots i Palestina» skriver han at han «hadde studert Oslo-avtalen nøye nok til å vite at den ville lede til kaos» og at han som følge av dette valgte å «søke tilflukt i et hus av stein og vente på at vinden skulle snu, en ærerik tradisjon i det hellige land».
Mens han har sittet her, gjemt bort mellom steinveggene, har situasjonen utviklet seg fra vondt til enda verre. Shehadeh ser i dag Palestina som et eksempel på folkerettens fallitt.
«De foretrekker væpnet motstand, for det gir dem unnskyldningen de trenger for å slå tilbake militært.»
Han hadde derfor stålsatt seg mer for skuffelse, da han nylig satte seg ned for å høre lederen for den internasjonale domstolens vurdering av Sør-Afrikas anklager om at Israels krigføring i Gaza kan utgjøre et folkemord.
– Men da hun leste videre og igjen og igjen gjentok påstandene fra Sør-Afrikas innlegg, begynte jeg å bli håpefull, sier Shehadeh.
Han følte enorm lettelse da den amerikanske dommeren kunngjorde at de ville gå videre med saken, og krevet at Israel stanser alle handlinger som faller under folkemordkonvensjonen.
– Det sløret av straffrihet som alltid har innhyllet Israel, ble endelig løftet. Selv om domstolen ikke beordret en våpenhvile i Gaza, opplevde jeg avgjørelsen som et gjennombrudd, sier han.
Ordenes makt
Det som forener Shehadehs to arbeidsformer, jussen og skrivingen, er kanskje først og fremst kravet til verbal presisjon.
Nylig har også Al-Haq, som en av flere palestinske sivilsamfunnsorganisasjoner, reist søksmål mot USAs president Joe Biden, utenriksminister Anthony Blinken og forsvarsminister Lloyd Austin i en amerikansk føderal domstol, med anklager om at disse ikke har gjort nok for å forhindre et israelsk folkemord i Gaza.
Shehadeh selv har brukt tida på å skrive om det som skjer i amerikanske aviser og magasiner.
– Jeg har prøvd, både gjennom Al-Haq og gjennom mitt eget arbeid, å vise hva Israels planer er. Jeg prøver å avsløre dem for å stoppe dem, på en måte. Og hvis jeg ikke klarer å stoppe dem, så kan jeg i det minste gjøre det klart hvordan vi havnet her, slik at det ikke er noe mysterium. Jeg tror kolonisering ofte handler om å mystifisere de koloniserte. Så ved å forklare hvordan ting skjer, bekjemper du denne mystifiseringen. Du viser tydelig hvordan ting har skjedd steg for steg, hva planene deres var og hvordan de implementerte disse planene.
– Ting ser på mange måter mer håpløst ut enn noen gang. Finner du noen grunn til å være optimistisk?
– Vel, jeg må si at det som skjer i Gaza har vært veldig sjokkerende og nesten uforståelig for meg. De har gått til skritt som jeg aldri hadde forestilt meg at ville være mulig. De har ødelagt universiteter, de har ødelagt museer, de har ødelagt moskeer og kirker og infrastruktur og det har vært så massivt at jeg ikke forstår hvordan vi skal overleve det mentalt og åndelig. Jeg forstår ikke hvordan vi skal forsone oss med dette.
Shehadeh sier den aller største skuffelsen har vært å se mangelen på reaksjoner fra det israelske samfunnet.
«Det sløret av straffrihet som alltid har innhyllet Israel, ble endelig løftet.»
– De ser ut til å akseptere det. Jeg blir fortalt at de ikke viser ødeleggelsene på israelsk fjernsyn, men det er ingen unnskyldning, for med sosiale medier kan du alltid finne ut alt du vil. Det er sjokkerende, helt sjokkerende, og hvordan vi skal overleve effekten av dette sjokket, er fortsatt uklart for meg.
Han sier samtidig at han har merket en endring i USA, der begreper som tidligere var utenkelige å få på trykk, nå har blitt mye mer akseptert. Selv å skrive om palestinernes rett til tilbakevending var lenge for kontroversielt for amerikanske aviser.
– Men den nyeste boka mi handler om retten til tilbakevending, og den har blitt publisert i USA og nominert til National Book Award. Så der har det skjedd er en stor forandring.
Tror løsningen finnes
Den nye boka slutter med en tenkt dialog mellom Shehadeh og faren hans, der de snakker om tostatsløsningen.
Faren, Aziz Shehadeh, var en av de første som tok til orde for en slik løsning, på et tidspunkt da PLO fortsatt hadde som mål å frigjøre hele Palestina. Mange år seinere begynte PLO, som hadde angrepet ham så hardt, å jobbe for det samme.
Etter at palestinerne har sett resultatene av Oslo-avtalen, har denne ideen langsomt sunket tilbake i unåde. Shehadeh skriver at han ønsker å fortelle faren at historien har gitt ham feil, men for sitt indre øre hører han fortsatt farens motargumenter.
– Kan du si noe om hvordan din egen tenkning rundt dette spørsmålet har utviklet seg i løpet av den samme perioden?
– Jeg har alltid vært av den oppfatning at de to nasjonene – israelerne og palestinerne – er her for å bli, og at ingen av partene kan bli kvitt den andre. Realiteten er at det er to nasjoner her, og disse to nasjonene må finne en måte å leve på sammen. Det viktige er å finne en måte å leve sammen på som inkluderer selvbestemmelse for palestinerne. Og bosettinger er et hinder for dette, og de gjør det svært vanskelig for palestinerne å ha en stat på Vestbredden og Gaza, sier Shehadeh.
Samtidig mener han at det største problemet nå er mangelen på politisk vilje på den israelske siden til i det hele tatt å anerkjenne palestinere.
– Samtalene kan begynne når det finnes en vilje til å akseptere den andre. Da kan man finne en måte å leve sammen på. Men vi kommer ikke i gang så lenge det er en part som dominerer den andre og ønsker å ta hele landet for seg selv, og det er tilfellet nå.
– Hva synes du om utspillene til blant annet norske myndigheter om at den katastrofen som nå utspiller seg også byr på en mulighet til å vende tilbake til tostatsløsningen?
– De vestlige regjeringene har ikke vært hjelpsomme. De fortsetter å si at Europa er så svakt, og at all makta ligger i USA. Det er sant at USA har mye makt, men Europa er ikke svakt, for Europa er den største handelspartneren til Israel. Når du er en handelspartner og har gode kommersielle relasjoner, har du faktisk makt, men de underspiller makta si fordi de ikke vil gjøre noe. Saken er at de ikke har stilt Israel til ansvar for sine handlinger, sier Shehadeh.
Da intervjuet er over, følger han oss ut på trappa. Etterpå blir den lille, krumbøyde skikkelsen stående en stund der, mens han langsomt og omsorgsfullt plukker døde blader av en av plantene sine. Så forsvinner han tilbake inn i det store huset av stein, bygget for å vente ut de dårlige tidene.
