Samfunns­tje­neste

Kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun (Ap) og Stavanger Arbeiderparti har løftet fram et forslag om at alle 19-åringer skal avtjene obligatorisk ettårig samfunnstjeneste. Forslaget har en treleddet begrunnelse, der en går inn for å styrke og revitalisere den allmenne verneplikta ved at flere innkalles; innføre et pliktår med samfunnstjeneste som alternativ til militærtjeneste, rettet primært mot helse- og sosialsektoren og frivillige organisasjoner og å styrke sivilforsvaret.

Forslaget er interessant, men mangler foreløpig en form som gjør det mulig å innføre på kort sikt. Det er en rekke utfordringer i helse- og omsorgssektoren, men skal mange ungdommer inn, kreves det også et stort antall ansatte til å gi dem opplæring og oppfølging. Vinninga kan fort gå opp i spinninga. Samtidig er det åpenbart at ungdom fra videregående skole kan gjøre en rekke samfunnsgagnlige oppgaver, forutsatt at det finnes et system for å ta dem imot. De kan også et være et velkomment tilskudd i ideelle organisasjoner og bedrifter. Det mest realistiske er likevel å organisere dette med utgangspunkt i den allmenne verneplikta. I dag innkalles bare 18 prosent av årskullene, til tross at behovet er betydelig større. Ordningen kan også utvides, slik det allerede er hjemmel for, ved at vernepliktige utfører sivilt samfunnsnyttig arbeid i stedet for militærtjeneste. En av de store gevinstene ved allmenn, obligatorisk verneplikt, slik det fungerte før, var at ungdom fra hele landet ble krystet sammen. Det skapte fellesskap og forståelse på tvers av sosiale og geografiske forskjeller. Slike arenaer er enda viktigere i et flerkulturelt samfunn.

Venstres Sveinung Rotevatn har kalt forslaget «autoritært», mens en jussprofessor fra Bergen mener det bryter med menneskerettighetene. Disse reaksjonene viser at den ytterliggående liberalismen ikke har noe svar når samfunnet står overfor store kollektive oppgaver. Vi tror likevel Nordtun og alle vi andre som har sans for forslaget, må tilbake til tegnebrettet for å finne en god og realistisk modell, som ikke bare fungerer som ideologisk markør. Når samfunnet virkelig trenger det, må alle dets ressurser mobiliseres til kollektiv til innsats.

Leder