På 1800-tallet ble samene på Røros hjemsøkt av sosial nød. Fattigdommen blant samene var et nytt fenomen, og den hadde en bestemt årsak: Norske bønder hadde overtatt samenes frodige beiteområder. I et brev til Indredepartementet beskrev soknepresten i 1859 hvordan samer var fordrevet fra arealene «hvorpaa de fra æltgammel Tid dreve om med sine Rener». Presten bekymret seg over barna som vokste opp i fattigdom, uten å kunne lære norsk og kristendom. Ideen han presenterte for departementet, var at staten kunne ta barna fra familiene og plassere dem hos kristelige, norske bønder. Slik kunne man redde dem fra fattigdom, og samtidig bidra til at hele «Finnevæsenet» døde hen. Myndighetene likte ideen. Så godt at Stortinget helt fram til 1883 ga penger til bortsetting av barn fra samiske familier. I 1862 ble hvert tredje samiske barn på Røros tatt ut av familien sin.