Forrige artikkel handlet om hvordan den nye energiloven av 1990 brøt radikalt med det kraftsystemet som det er mulig å si at bygde det moderne Norge, og erstattet det med en helt ny, tidsriktig markedsliberal ordning og tenkning (Klassekampen 27. januar). Her vil noen av nydannelsene som ble utviklet i dens kjølvann, bli trukket frem, og som det er mulig å forstå klarere innenfor en slik større historisk sammenheng. Analysen kan derfor lett oppfattes som kritisk til markedsliberale løsninger generelt. Målet er imidlertid et annet: Å prøve å forstå hvordan energiloven bidro til å skape et nytt kraftsystem med konsekvenser for hvordan vannet flyter i det norske landskapet, og for hvem som har i praksis utøver makt over det.
Allerede på begynnelsen av 2000-tallet hadde kraftsystemet kvittet seg med mange av dem som lovens protagonister beskrev som elverkssmåkonger, og som gjennom store deler av 1900-tallet hadde blitt tildelt oppgaven med å sikre strøm til «sitt» område til kostpris. Loven bidro til at ingeniører og lokale elverksledere ble skjøvet til side, et sjikt som også gradvis hadde fått svekket status på grunn av økt motstand mot vannkraftutbygging. Kraftmeglere, økonomer og politikere, i egne øyne internasjonale pionerer for et mer effektivt, mindre rigid og mer moderne, markedsorientert kraftsystem tok deres plass.
Loven førte ganske umiddelbart til at nye aktører rykket inn og etter hvert dominerte utviklingen av kraftsystemet. Formuer ble skapt på rekordtid av aktører som verken produserte energi eller la nett, men «tradet» vannets energi i et marked. På slutten av 1800-tallet ble det rettet en storm av kritikk mot «fossespekulantene» som dro rundt i avsidesliggende bygder og lurte bøndene til å selge sine fosser for en slikk og ingenting. Det som startet på slutten av 1900-tallet, var også en form for fossespekulasjon, bare mer lukrativ og subtil. Nå kunne spekulantene sitte foran datamaskiner og spekulere i fossers materialiserte «hvite gull» og tjene over to millioner kroner om dagen, uten å produsere en eneste kilowatt. Disse spekulantene ble i tråd med den nye tidsånden ønsket velkommen. De var, som direktør Jan Moen i NVE skrev i selskapets årsberetning for 1992, «katalysatorene i en prosess som bidro til å få markedsprosessene i gang».
Siden det nye kraftmarkedets målsetting var å bryte båndet mellom produsenter og distributører og dermed også den intuitive tilnærmingen til kraft som vann i konvertert form, fikk kraftbørsene en stadig mektigere rolle. For de nye markedsaktørene var varen strøm ganske enkelt varen strøm, og hvor den kom fra, eller hvordan den ble produsert, var prinsipielt irrelevant. Vannets energi kunne nå omsettes fritt, uavhengig av tid og sted, enten i et engrosmarked eller i et detaljmarked, og bli behandlet som all annen strøm, helt uavhengig av de natur- og samfunnsmessige betingelsene den ble skapt innenfor.
Markedet ble utvidet, først ved en stadig ekspansjon av den nordiske kraftbørsen. Statseide Statnett Marked AS skilte allerede i 1996 ut Nord Pool, som ble verdens første markedsplass for krafthandel på tvers av landegrenser (mellom Norge og Sverige). Bak selskapet sto Statnett SF og Svenska kraftnät med like eierandeler. I 1996 opererte 120 aktører på kraftbørsen, 95 norske, 21 svenske, to danske, en finsk og en russisk. Etter hvert ble den utvidet med Danmark, Finland og de baltiske land. Selskapet ble eid av de offentlige systemansvarlige nettselskapene i Norden. I 2008 solgte Nord Pool, opprinnelig det statlige Statnett, sin finansielle børsvirksomhet til Nasdaq. Samtidig fortsatte miljøet av investorer som tjente seg søkkrike på spekulasjon i kraftderivater og i kraftkontrakter, å vokse. I 2019 kvittet Statnett og de andre systemansvarlige nettselskapene i Norden og Baltikum seg med 66 prosent av aksjene i Nord Pool. Det ble solgt til Europas største private børs, som gjør det mulig for internasjonal fondskapitalisme å ta del i krafthandelen.
Maktforskyvninger fant sted i et internasjonalt energimarked hvor prosessene foregikk i hva som for norsk vannkraftaktører var et nytt sosialt rom – verken definert av kommune- eller landegrenser, men av internasjonale aktører og selskapers profittmuligheter.
Mot en slik bakgrunn er det interessant at Energikommisjonens rapport fra 2023 ikke berører endrede eierforhold over energibørsen eller analyserer de nye, dominerende aktørene. Den tar heller ikke opp de offentlig eide kraftselskapenes store økning i inntekter og antall ansatte og dermed også makt over norsk energistrategi: Statnett og Statkraft har for eksempel fra 2013 til 2023 nesten doblet antall ansatte til 7044, og Statkraft (som også driver en betydelig internasjonal virksomhet) er blitt landets nest mest verdifulle selskap etter Equinor og økte verdien med 74 milliarder bare i løpet av 2023. Og mens familier i landets fremste kraftkommuner sliter med høye elpriser, kommer det stadige rapporter om at tradere på energibørser tjener «latterlig mye penger» (Dagbladet Børsen, 19. januar).
De såkalte utvekslingskablene til Tyskland og England bør analyseres som en foreløpig siste, men svært retningsendrende infrastruktur i energilovens kjølvann. Vanlige utenlandskabler har en lang historie, og blant annet Nazi-Tyskland hadde ambisjoner om å føre elektrisitet fra Norge til Tyskland. Men det er ikke slike kabler vi snakker om her.
Den offentlige historien om de nye utvekslingskablene startet i 1993. At de statseide bedriftene Statnett og Statkraft inngikk intensjonsavtaler med tyske selskaper, vakte verken oppsikt eller offentlig debatt. Det var dessuten, ble det hevdet, først og fremst Norge som trengte dem for å unngå kraftmangel i tørrår. Kabelaktivistenes argumenter var lenge de samme: «Tysk kraftoverskudd kan redde Norge» og kabler «kunne halvert dagens skyhøye strømpris» (Aftenposten Morgen, 27. januar 2001), de ville redusere behovet for kraftutbygging, og det ble mulig å importere rimelig kullkraft om natten og eksportere dyr kraft om dagen.
Utvekslingskablene kan studeres som «de flytende begrunnelsers historie». Gradvis ble klima-argumentet viktigst, og miljøbevegelsen ble en sentral aktør. Eksport av vannkraft ville akselerere det «grønne skiftet» i Europa og i Norge, her fordi prisene på strøm ville øke, og dermed gjøre vindkraftinvesteringer lønnsomme, skrev daværende stortingsrepresentant for SV, Heikki Holmås i Klassekampen i 2008. I 2015 var Statnetts direktør, Auke Lont, like tydelig: «Droppes utenlandskablene blir det heller ingen vindkraftsatsing i Norge», for «Fjerner vi kablene vil strømprisen gå ned, men da er det ikke nok økonomi i prosjektene til å sette opp vindmøller». (Nettverk 2. november 2015). Det var samme tenkemåten NHO-sjef Almlid bekreftet i et intervju i podkasten Mímir og Marsdal den 11. januar: De høye strømprisene er bra, fordi de er vindmøllenes forutsetning.
I forbindelse med at verdens lengste undersjøiske kabel for transport av elektrisitet endelig kunne offisielt åpnes den 21. mai 2021 av Erna Solberg og Angela Merkel, ble det imidlertid kun lagt vekt på dens rolle i det grønne skiftet. Da strømprisene ganske umiddelbart skjøt i været, og etter at det energipolitiske lederskapet en tid hadde lagt skylden på Putin, tørrår og mange andre ting de ikke kunne ha ansvar for, er nå alle, kanskje med unntak av regjeringen, enig i det opplagte: Kablene er bygd slik at prisen på strøm avspeiler der den er dyrest.
Hele ideen er at prisen ikke skal være knyttet til faktiske produksjonskostnader, så selv om ressursen strømmen lages av i Norge, er gratis og det nesten er gratis å generere den, er det innenfor dette markedets rasjonalitet logisk at en forbruker i Norge må betale 60 ganger mer enn hva det koster å lage den. Utvekslingskablene har i tillegg overført makten over hvordan det norske vannsystemet til enhver tid utnyttes, til markedsaktører og prisdannelser i Tyskland og England. Det er altså ikke ganske enkelt bare strøm som flyter inn i disse kablene mot kontinentet; i et større perspektiv er det også de effektkjørte norske elvene. Via kablene gjør Norge seg samtidig til et svakt oppstrømsland overfor sterkere markeder nedstrøms, og det helt uavhengig av at billig vindkraft nå og da sendes andre veien. Over tid vil prisene variere og i perioder vil de kanskje bli lavere enn vanlig. Et økonomisk argument mot lave priser er at de øker etterspørselen og dermed fører til uheldige behov for mer kraftutbygging og press på naturen.
Begrunnelsen for kablene snur dette argumentet på hodet. Kablene er eksplisitt et virkemiddel for å få prisen på kraft radikalt opp for å muliggjøre vindkraftutbygging, som selvsagt vil legge mer press på naturen. Prisene i Tyskland vil derfor bestemme hvordan vannet til enhver tid vil renne i stadig større deler av Norge.
Det norske vannlandskapet og makten over det er dermed blitt radikalt endret. Naturen er ikke lenger bare menneskets trofaste tjener, slik vannet var under trelasthandelens lange epoke, i de hundrevis av år da det drev titusenvis av møllesteiner som malte korn og slipte ljåer, og under Norges industrielle revolusjon som moderniseringens drivkraft. Det er de siste årene blitt enkelte menneskers slave, i form av markedsmakt, og fratatt ethvert trekk av naturens naturlighet.
Og alle kan nå se det. I juli 2022 dro et NRK-team til Daleelva, omtrent en times kjøring fra Bergen. De satte kameraer på elvebredden som fanget elvens bevegelser over flere døgn. De filmet hva som ser ut som en elv. Men den skrus av og på, som om den er en lyspære, og den renner i takt med prisbevegelser i strømmarkedet. «Elven» tvinges til å synke 13,5 centimeter på 14 minutter! Lakseyngelens habitat forsvinner, yngelen spises av fugler, og den voksne fisken tilbys en dødskamp mens den forsvarer gyteplassen i gjenværende vannpytter («Se vannet forsvinne fra elven», NRK 12.12.2022).
Men det aller mest interessante er kommentaren til konserndirektøren i Eviny Fornybar, en sammenslåing av Statkraft og mindre, offentlig eide vestnorske kraftselskaper, men med et nytt navn som understreker at det følger med i tiden og med et slagord som flagger miljøvennlighet: «Vi setter fart på grønn omstilling». Han bestrider ikke at filmen viser hvordan de skrur elven av og på i takt med prissvingningene: «Strømprisen er uttrykk for kraftbehovet. Det er et signal til oss om å tilpasse produksjon – det er slik kraftmarkedet fungerer.» Han fortsetter: «Det er vår oppgave å levere den kraften som trengs, fra time til time.»
Poenget med Daleelva som fenomen er ikke omfanget av naturødeleggelsene, som er beskjedne i forhold til vannkraftutbyggingene under det «gamle systemet» og nåværende vindkraftanlegg, men at det illustrerer inngrep av en ny type. For Evinys elv som NRK filmet, er virkelig «fornyet» om ikke «fornybar», og på en måte som gjør den greske filosofen Heraklit endelig passé. For vel 2500 år siden ytret han ett av historiens mest berømte utsagn: «Alt flyter.» Han ville med det si at elvens væremåte som natur alltid og evig er i forandring, samtidig som den er den samme. Men Daleelva flyter ikke av seg selv, men til enhver tid som selskapet vil, og elven er definitivt ikke den samme som den har vært; den er noe helt nytt: Den er «Illusjonen om en elv». I realiteten viser filmen vann som flyter i naturen på markedets diktat. Den er et bilde i miniatyr på hva som pågår i større og mindre grad i el-produserende «elver» underkastet prissignalenes herredømme.
Dette eksemplet viser også hvordan den generelle markedstenkningens entusiasme som har preget kraftsystemet siden Energiloven kom, på vesentlige områder har sett bort fra de økologiske, økonomiske og politiske konsekvensene av at vannet er strømmens så å si eneste kilde i Norge. Fordi elektrisitet er en spesiell ferskvare og vannkraftens rolle i stadig større grad er å være balansekraft i et ustabilt nasjonalt og særlig internasjonalt strømmarked, betyr det at prissetting og momentan leveranse av strøm har spesielt radikale konsekvenser for naturen her. Når vann brukes på denne måten, blir det tydelig at det er den egentlige varen.
Vann- eller varelagrene – som reservoarer eller naturlige innsjøer er innenfor denne produksjonskjeden – fungerer som denne spesielle varens gigantiske lagerhus. For vannets store styrke som strømprodusent er nettopp at den kan «tappes» og produseres etter behov. Dette er samtidig denne varens særegne sårbarhet, ved at raske svingninger i etterspørsel kontinuerlig forandrer vannveienes væremåte i økosystemet og i samfunnet.
Vannkraft blir altså, som de fleste vet, produsert på en kvalitativt annen måte enn strøm fra kullkraftverk og atomkraftverk. Den blir laget av rennende vann i naturen, en ressurs i evig bevegelse og som alltid samtidig er forutsetning for alt liv i naturen og samfunnet. Dette er forskjellig fra hva som skjer i vindkraftparker – for utnyttelse av luft i bevegelse påvirker ikke naturen og samfunnet slik utnyttelse av vann gjør, selv om bygging av vindparker er mye større naturinngrep enn hva oppgradering og nybygging av kraftsystemer i allerede kontrollerte elver vil være. Ved at Norges elektrisitet nesten utelukkende lages av rennende vann, foregår produksjon av varen strøm her i en annen relasjon til naturen enn hva som er tilfellet i alle andre land som deler det samme strømmarkedet. Mens atomverket står uberørt, og vinden fortsetter å blåse som før, opphører elven å være elv. Ved at varen ble skilt fra naturen som skapte den, måtte den nye og dominerende tenkningen se bort fra at den samme varen hadde svært ulike forbindelser til naturen. «Markedets pris» ble den adskilte, abstrakte totempelen alt kretset rundt.
Paradokset er at denne ødeleggelsen av elvene som elver, en beskrivelse som er ikke-normativ og dekkende for hva som faktisk skjer, er det som, via prisoppgangen det skaper, kan gjøre storstilt vindkraftutbygging i fjellheimen lønnsomt. Regjeringen sier samtidig den er maktesløs, eller med andre ord: Markedet må anerkjennes som vannets hersker, mens det produserer konsekvenser regjeringen søker.
Ett av poengene med å drive historisk forskning er å tydeliggjøre overfor seg selv og andre hva ved samtiden som er unødvendig og irrasjonelt, men som oppfattes som normalt og uomgjengelig. Holdningen til det eksisterende kraftsystemet illustrerer problemet: På den ene siden oppfattes det som skrevet i stein, og regjeringen mener den ikke kan gjøre noe med det, mens det altså er produkt av en lov som ble vedtatt dels på grunn av tilfeldigheter, som ikke var del av en klar og langsiktig energipolitisk strategi, og som avspeilte 1990-tallets verdensbilder.
Det hevdes også at EØS-avtalens prinsipp om fri flyt av varer gjør det umulig for Norge å påvirke strømmarkedets funksjonsmåte. Men kravet om likebehandling av varen strøm kan ikke uten videre legges til grunn, fordi prinsippet om «fri flyt» av varer i markedet ser bort ifra hva jeg har vist er grunnleggende faktiske forskjeller i den samme varens «flyt» gjennom naturen som produserer den. Om regjeringen vil, kan den ved å vise til EUs miljøpolitikk iverksette endring av eksportmønsteret for å beskytte elveøkologien i tråd med EUs vanndirektiv og miljøforskrifter. Høyesterett har i tillegg slått fast at Norge har juridisk og politisk handlingsrom til å iverksette en energipolitikk som tar hensyn til basale nasjonale interesser, og knapt noe er viktigere i det lange løp i vannlandet Norge enn vannsystemenes rolle. Det norske folk, som formelt sett er eiere av alle landets største kraftselskap, kan derfor teoretisk, dersom det vil, bli enig om helt nye måter å organisere kraftsystemet på.
Historisk forskning kan ikke avgjøre hvilken politikk som er best, men for å skaffe seg et mest mulig overordnet perspektiv må det være et poeng å se samfunnets historie og energiproduksjon som et langt samspill med den naturen landet har utviklet seg innenfor, og fremme et kraftproduserende system optimalt tilpasset denne evige relasjonen. Lakota-folket har et ordtak som ikke går ut på dato, og som er godt å tenke med: «Når mennesket snur seg vekk fra naturen, blir dets hjerte hardt.» I det nye strømmarkedets tilfelle er dette blitt systemisk, menneskets empati underordnes eksplisitt prismekanismens kalde logikk. For noen år siden skrev jeg «Vannlandet som gikk over bekken etter vind» (Aftenposten 3.6.2020), fordi regjeringen da var ensidig opptatt av vindkraft og ikke mulighetene som lå i ny og mer effektiv og mer naturvennlig ombygging av allerede utbygde vassdrag – som om landets særegne natur var irrelevant for energistrategien. Uansett hvilken energipolitikk som velges, vil den måtte vurdere hva landets kraftbehov egentlig er de neste tiårene, hvilken type industri som er ønskelig å ha og utvikle, og ikke minst hvordan forholde seg til det som i uoverskuelig fremtid fortsatt kan være landets særtrekk i Europa: store, uberørte naturområder og et eldorado av rennende, energirikt vann.
Denne todelte analysen av kraftpolitikkens skjebne i «Det grønne skiftets» tid ble innledet med et sitat av NHO-sjef Almlid, som sa at vi alle bør handle styrt av samtidspanikk. Når det gjelder energipolitikk, som har vist seg å sette uvanlig dype og bestandige spor i naturen og samfunnet, er det en særdeles uklok beslutningsteori.