Jeg var en av kvinnene som ble intervjuet til rapporten «Kvinners erfaringer med abortnemnder», og jeg reagerte da jeg leste Kvinnefrontens leder Cathrine Linn Kristiansens ord om rapporten her i Klassekampen. Hun skriver: «Nemndene fører til mer fortvilelse, mer usikkerhet, skam og senere aborter.» Etter å ha både bidratt til og lest rapporten, kan jeg ikke forstå at Kristiansen mener at det er en riktig framstilling av innholdet. Rapporten inneholder dårlige erfaringer, så absolutt, men også gode.
Mitt møte med abortnemnda var overraskende. Jeg så for meg strenge mennesker i frakk som skulle frata meg beslutningsretten over egen kropp. Det jeg møtte var to leger som sympatiserte med situasjonen min og ga meg sårt tiltrengt informasjon og støtte. Den juridiske biten av møtet var kort, samtalen etter lang. Legene sa de ville passe på at jeg tok denne beslutningen basert på riktig informasjon. Vi gikk gjennom avvikene som var funnet hos fosteret og hvorfor de var så alvorlige. Dette hadde jeg hørt tidligere, men legespråk kan være vanskelig å forstå, spesielt i en krise. Vi snakket også om fordelene ved en obduksjon, informasjon jeg ikke fikk noe annet sted og litt om hva som lå foran meg.
I rapporten kommer det fram at mange kvinner ikke deler min erfaring. De bruker ord som «forhør» og «belastende». Men det er også mange som hadde opplevelser som liknet min. En ung kvinne forteller at det var først i møtet med legene i abortnemnda at hun får tilpasset informasjon om hva som venter henne: «De spurte meg litt sånn om jeg visste hvordan det fungerte. Jeg hadde jo fått et ark, men de forklarte litt bedre og fortalte det at… siden jeg var langt på vei og sånt så blir det jo som en fødsel, men at jeg da skulle også være på sykehuset og [bli] fulgt opp [med] observasjoner, skulle ikke være alene et sekund.» Det var med andre ord abortnemnda som endte opp med å forberede en ung kvinne på hennes senabort. En kvinne opplever at abortnemndas informasjon om tilgjengelige støtteordninger er til hjelp: «[J]eg følte egentlig det hjalp veldig godt å vite hvor jeg [sto] i situasjonen… hva jeg egentlig hadde rett på. Og det å få kartlegge litt med to leger som kan mye om det…»
Kristiansen skriver: «La oss bruke tiden fram til høringsfristen 22. mars til å snakke om kvinners erfaringer med abortnemndene.» Det er jo nettopp det denne rapporten bygger på, men flere av erfaringene velger hun selv å overse. Kristiansen skriver at det er flere i rapporten «som mener det er dårlig bruk av ressurser å opprettholde nemndene istedenfor å bruke dem på å støtte kvinnene etter aborten», uten å nevne at det er flere i rapporten som er glade for, eller skulle ønske de hadde benyttet seg av muligheten til å få, informasjonen i abortnemnd før senaborten.
Det er ingen kampsak for meg å beholde dagens abortnemndsystem. Tvert imot. Jeg mener at kvinner er mer enn kapable nok til å ta den beslutningen selv fram til fosteret er levedyktig. Min frykt er at abortnemndene avvikles uten at noe annet informasjonstilbud er lovfestet. En senabort er en fødsel, for mange deres aller første. Informasjon i forkant er mildt sagt viktig for de som skal igjennom dette. I rapporten kommer det fram at nettopp informasjonen kvinnene mottok i forkant var varierende både i mengde og innhold. En kvinne i rapporten sier: «Det jeg er redd for er at hvis de legger ned nemnden, så er det ingenting. Da har man ingen å snakke med. Fordi, selv om det [abortnemnden] ikke er oppfølging, så er det den eneste oppfølgingen som er.»
Hvis vi kun fokuserer på de dårlige erfaringene, mister vi muligheten til å lære hva som faktisk fungerer i dagens system, hva som bør videreføres og hva som forsvinner hvis systemet fjernes. Uten den lærdommen risikerer vi at tilbudet til kvinner i denne krisen ender opp med å bli dårligere, ikke bedre.