– Jeg er glad jeg er i live.
Uma Feeds blikk er mørkt og alvorlig. Vi møter henne noen timer før hun mottok Zola-prisen, onsdag. Hvert år deles prisen ut til en person som har utvist sivilt mot.
Feed sier hun har vært heldig. Men ikke i den forstand at hun har fått «gullbilletten» til Norge gjennom adopsjon.
– Jeg er heldig fordi jeg faktisk er i live. Mange av oss er ikke det. Mange har dødd for egen hånd. Mange har opplevd utenforskap, rasisme og det å ikke bli hørt.
Etterlyser solidaritet
Uma Feed har fått Zola-prisen for sin «mangeårige kamp for å reise et helt nødvendig søkelys på tvilsomme sider og ulovlige sider ved norsk utenlandsadopsjon».
I takketalen sin sa hun: «Vi har hatt tre drap på utenlandsadopterte her i Norge! Det er tre for mange.»
Disse tre er drapene på kinesiskadopterte Johanne Zhangjia Ihle-Hansen, som ble drept av sin storebror Philip Manshaus i 2018, colombianskadopterte Oscar André Ocampo Overn, som ble utsatt for overgrep og drept av sin adoptivfar i 2020 – og indiskadopterte Arve Beheim-Karlsen, som ble funnet druknet i Sogndalselva i 1999 etter at en ungdomsgjeng jaget ham ut i elva mens de ropte «drep negeren».
Det er ikke uvanlig at utenlandsadopterte får en trøblete oppvekst i Norge, forteller Feed.
– Adopterte er andre lands barnevernsbarn. Dessverre havner mange tilbake i et fostersystem når de kommer hit.
Feed vil få fram andre fortellinger om utenlandsadopterte enn solskinnshistorien om at de reddes når de får vokse opp i et rikt land.
– Tenker man at folk som lever i et fattig land, egentlig ikke har et verdig liv, eller at barndommen i et fattig land er mindre verdt? spør hun retorisk og fortsetter:
– Og hvis det er fattigdommen som er problemet, hvorfor gjør man ikke mer for å utradere den? Hvorfor er det ikke en større solidaritet med livene til fattige familier?
Stanser adopsjoner
Tirsdag, dagen før Feed mottok Zola-prisen, fikk hun gjennomslag for noe hun og flere utenlandsadopterte aktivister lenge har kjempet for: en stans i utenlandsadopsjoner, men bare fra fire land: Filippinene, Thailand, Taiwan og Sør-Korea. Bortsett fra for Sør-Korea innebærer stansen at pågående adopsjonssaker fra disse landene stoppes med mindre det gis særskilt tillatelse fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir).
Beslutningen er tatt av hensyn til barna. Bufdir mener det er for stor risiko for korrupsjon, dokumentforfalsking – og usikkerhet rundt om biologiske foreldre gir frivillig samtykke til at barn adopteres bort fra disse landene.
Adopsjonsforeninger i Norge har klaget på beslutningen. Godkjente adoptivforeldre som nå ikke vil få barnet de venter på, kan bli syke av sorg, argumenterte to adoptivfedre i et innlegg i Klassekampen tirsdag.
– Men hvis det de har gjort, egentlig er å kjøpe et barn, er det ikke bra at det stanses?
spør Feed.
Hun etterlyser at søkelyset ikke bare rettes mot adoptivforeldrene her i Norge, men også de biologiske foreldrene.
– Hvilke rettigheter har mora som har født barnet? spør hun.
Møtte sin biologiske mor
Feeds egen biologiske mor lette etter henne i 40 år før hun fant henne i fjor. Historien om at Uma var blitt etterlatt på gata en desemberdag, stemte ikke. Da Feed fikk beskjeden om at mora ikke hadde ønsket å gi henne bort, fikk hun noe hun beskriver som en eksistensialistisk sorg.
– Det er bare utrolig trist, sier hun.
Da Klassekampen intervjuet henne første gang om adopsjon i desember 2022, visste hun ikke om den biologiske mora. Temaet for intervjuet var nyheten om at Sør-Korea hadde nedsatt en sannhets- og forsoningskommisjon der formålet var å granske urett begått mot barn som var blitt adoptert ut av landet. Blant annet ville Sør-Korea få på plass systemer for å gi adopterte muligheten til å få korrekte opplysninger om identitet og biologisk opphav.
Feed var en av dem som ville se mappa si. Da vi spurte henne om hvilke forventninger hun hadde, sa hun at de var lave. Hun var mer opptatt av utenlandsadopterte som gruppe og av hva en gransking kunne bringe med seg av ansvarliggjøring, oppreising og forsoning.
I forbindelse med en reise til Sør-Korea i fjor leverte hun en DNA-test til myndighetene mest av prinsipp. Etter to uker fikk hun en telefon. Prøven viste 99,9 prosent sammenfall med én kvinne og én mann.
– Jeg fikk vite at dette er min mor og far. De hadde lett etter meg siden jeg forsvant, forteller hun.
I juni reiste hun og besøkte foreldrene. Hun har også en storebror som heller aldri har gitt opp å finne henne.
Feed har funnet ut at hennes historie er typisk for mange adoptivbarn fra det globale sør. De har foreldre som har vært nødt til å sette bort barnet sitt til en slektning eller et barnehjem i en vanskelig periode i livet. Men i stedet for at barnet blir gjenforent med foreldrene, har de blitt kidnappet eller gitt bort til en adopsjonsagent, gjerne for en motytelse. Både Uma og broren ble sendt bort da mora deres ble syk. Men mens han ble gjenforent med sine biologiske foreldre, ble Uma bortadoptert til Norge.
Feed har politianmeldt adopsjonsformidleren Verdens Barn og den norske stat ved Barne- og familiedepartementet for dokumentforfalsking og menneskehandel.
– Hvordan er kontakten din med familien i Sør-Korea? Føler du at du kjenner dem?
– Nei, det vil jeg ikke si. Jeg har vært med dem i ni dager. Så korresponderer vi gjennom google translate. Det er ikke så lett å gjøre seg forstått, og kulturforskjellene er store.
Får ikke endret navnet
Samme dag som det ble kjent at Bufdir stanser adopsjon fra fire land, fikk Feed og de utenlandsadopterte rettighetsforkjemperne nok et gjennomslag: Bufdir anbefalte barne- og familieminister Kjersti Toppe å stanse alle utenlandsadopsjoner til den uavhengige granskingen som ble igangsatt før jul, er ferdig. Det vil trolig ta to år.
Ifølge adopsjonsforeningen Verdens Barn kan dette i praksis bety stans i all utenlandsadopsjon også i framtida. Feed tenker at det kanskje er like greit.
– FN har slått fast at adopsjon aldri må styres etter markedsprinsippene tilbud og etterspørsel. Så lenge det er en så skeiv maktbalanse mellom fattige og rike land, er det veldig vanskelig å unngå at det blir et ulovlig marked, sier Feed og slår fast:
– Dersom et barn skal adopteres bort, må det være fordi barnet trenger en familie. Ikke fordi en familie trenger et barn.
– Ikke alle adopsjoner er økonomisk motivert. Man må jo anta at noen av dem som adopterer bort barna sine fra utlandet, gjør det fordi de faktisk ikke har mulighet til å gi barnet omsorg.
– Ja, men altfor ofte ser vi adopsjonen fra et vestlig privilegert ståsted. Det er en sånn kolonialistisk holdning om at det er bra for barnet å bli tatt ut av sine omgivelser og flyttet hit hvor vi har materiell velstand.
Barneminister Toppe har sagt at hun vil ha en tilleggsutredning fra Bufdir før hun bestemmer om hun vil følge anbefalingen om midlertidig stans i utenlandsadopsjoner.
– Adopsjonsbyråene sier de ulovlige adopsjonene ligger langt tilbake i tid. Nå er det på stell.
– Nei, det er det ikke. Vi vet ikke dette før de er blitt skikkelig gransket. Så må det komme en innrømmelse fra staten og en unnskyldning, sier Uma Feed, som egentlig heter Uma Son.
– Nå vet jeg hvem jeg er, men jeg får ikke endret navnet mitt eller fødselsdatoen i folkeregisteret. Jeg kommer ingen vei i byråkratiet så lenge staten nekter å innrømme at de har gjort feil.