Da all verdens ulykker fløy ut av Pandoras krukke – galskap, sykdom og død – ble håpet liggende igjen. Helt siden Hesiod nedtegnet myten om Pandora i diktet «Arbeid og dager» (cirka 700 fvt.), har folk vært uenige om hva akkurat dét skal bety. Blir håpet bevart for å frelse oss fra eksistensens parade av pinsler? Eller hører håpet hjemme i krukka fordi det selv er et onde – ja, «det ondeste av onder, ettersom det forlenger menneskets lidelse», slik Nietzsche så det? Litt lenger ut i diktet slår Hesiod fast at håpet er «tomt» og gjør menneskene «late». Det har fått mange til å betrakte ham som en tidlig stoiker: Blir vi bare kvitt det bedragerske håpet, vil vi lettere kunne avfinne oss med tilværelsens smerte.
Les hele Klassekampen på nett
Få nyhetene som setter dagsorden, analysene som betyr noe og stemmene som teller. Abonner i dag.
Bli abonnent