Bendik Wold

Da all verdens ulykker fløy ut av Pandoras krukke – galskap, sykdom og død – ble håpet liggende igjen. Helt siden Hesiod nedtegnet myten om Pandora i diktet «Arbeid og dager» (cirka 700 fvt.), har folk vært uenige om hva akkurat dét skal bety. Blir håpet bevart for å frelse oss fra eksistensens parade av pinsler? Eller hører håpet hjemme i krukka fordi det 

er et onde – ja, «det ondeste av onder, ettersom det forlenger menneskets lidelse», slik Nietzsche så det? Litt lenger ut i diktet slår Hesiod fast at håpet er «tomt» og gjør menneskene «late». Det har fått mange til å betrakte ham som en tidlig stoiker: Blir vi bare kvitt det bedragerske håpet, vil vi lettere kunne avfinne oss med tilværelsens smerte.