Leder

Bresmelting

Uttrykket «Hvor er snøen fra i fjor?» stammer fra et dikt av den franske middelalderdikteren François Villon fra midten av 1400-tallet. En utbredt tolkning er at det setter ord på en erfaring av noe som har gått tapt og hører fortida til, men samtidig kan dukke opp i minnet og hjemsøke en. Derfor er det også relevant bilde på klimakrisa verden står overfor.

«Isbreene i Norge og Skandinavia smelter i rekordfart.»

Ifølge EUs klimaovervåkingstjeneste C3S og andre forskergrupper var 2024 det varmeste året som noensinne er registrert på verdensbasis. Hvordan hetebølgene som har preget sommeren både i utlandet og her hjemme vil slå ut på årets statistikk, gjenstår å se. En helt reell konsekvens av temperaturøkningen, som også ble påpekt i rapporten European State of the Climate 2024, fortsetter imidlertid inn i 2025: Isbreene i Norge og Skandinavia smelter i rekordfart. Tidligere denne uka meldte NRK at den populære sherpastien fra Juvasshytta til Kjelbreen i Jotunheimen har måttet stenge på grunn av ustabilt underlag og økt rasfare. Årsaken er at permafrosten som holder fjellet sammen, har smeltet, sier forskningsformidler Live Heldal ved Norsk fjellsenter til statskanalen. Permafrost er jord hvor temperaturen ikke har oversteget to grader på minst to år. Uten sikker overvåking av breer og fjellmassiver, kan konsekvensene være fatale. Det var nettopp endringer i permafrosten som førte brekollapsen i Blatten i Sveits i mai, da en hel landsby ble jevnet med jorda og en 64 år gammel mann mistet livet. I etterkant advarte forskere fra Meteorologisk institutt og NVE om at vi må være forberedte på lignende skred i Norge i tida framover.

Isbreer dannes når nedbør som faller over snølinja ikke smelter bort i løpet av sommeren. Med andre ord er det snøen som falt i fjor som gradvis forsvinner fra det norske høyfjellet. Mens det ropes om temperaturrekorder i lavlandet, er det lett å glemme at selve fundamentet som holder deler av den norske fjellheimen sammen, kan rakne på sikt. Et slikt naturtap vil både kunne ramme turgåere og bygder i faresonen, men også frata framtidige generasjoner muligheten til å se snøen som har formet det norske landskapet med egne øyne.

Leder

Den norske modellen

2026 er i ferd med å bli tidenes norske idrettsår. Seiersfesten startet under vinter-OL i Italia i februar, da Norge ble beste nasjon med totalt 41 medaljer. I mai fulgte hockeylandslaget for herrer opp med en sensasjonell VM-bronse, og fotballguttas bragd med å komme til kvartfinalen i fotball-VM føles stadig som en feberdrøm i sommerheten. Suksessen vekker naturligvis oppsikt internasjonalt, og mange leter etter den norske «vinneroppskriften». Mye av svaret hviler på en tilnærming som er helt unik for norsk idrettspolitikk. «Flest mulig, lengst mulig – gjennom allsidighet og variasjon», lyder den overordnede visjonen til Norges idrettsforbund for barneidretten i Norge. Derfor teller man ikke offisielt resultater fram til barna fyller 11 år, og i lagspill skal alle få tilnærmet lik spilletid.

Å spille outsider

Mens England kunne juble for en plass i VM-semifinalen natt til søndag, har Nigel Farage antakelig andre ting å tenke på. For det koker i britisk politikk, og denne gangen er det Farage som er i hardt vær. Reform UK-lederen granskes etter å ha mottatt en uregistrert gave fra en kryptomilliardær. Da han nylig trakk seg som parlamentsmedlem, utløste han samtidig et suppleringsvalg i Clacton – et valg han selv har framstilt som en mulighet til å reinvaske navnet sitt. Det ser imidlertidikke ut til å gå helt etter planen. Etter at de største partiene i Westminster valgte å ikke stille kandidater, har Count Binface – en komiker med en søppelbøtte på hodet – blitt den mest omtalte utfordreren. Valget Farage håpet skulle bli en demonstrasjon av egen styrke, har i stedet blitt politisk satire. Det mest oppsiktsvekkende er imidlertid Farages uttalelse om at han stiller til valg for å «utfordre etablissementet».

Frigjø­ringen frigjør ingen

Ved slutten av ukas Nato-toppmøte i Ankara fikk Jonas Gahr Støre en revolver i gave fra Tyrkias president Recep Tayyip Erdoğan. Den blir neppe avfyrt, men revolveren er ladet med tung symbolikk: Det altoverskyggende temaet er kravet om at medlemslandene må bruke mer penger på våpen. På 2010-tallet krevde Donald Trump at europeerne skulle bruke 2 prosent av BNP på forsvar. Så økte han kravet til 4 prosent, før det i fjor ble jekket opp til 5 prosent innen 2035. Fortsetter trenden, kan vi fort ende i samme opprustningsfart som i de mest intense fasene av den kalde krigen. Da kunne forsvarsbudsjettene ligge godt over 6 prosent av BNP. Norge er et av landene som nå sluser mest penger inn i forsvar, til forkleinelse for alle andre budsjettposter.