Da jeg så intervjuet med Hamas-talsmannen Osama Hamdan på NRK 16. november, ble jeg usikker. Hvordan virket det inn i den norske offentligheten? Kommentarene i etterkant var svært delte. Noen roste journalist Yama Wolasmal for å ha avslørt Hamas løgner, mens andre lovpriste intervjuet for å sette krigen i «riktig perspektiv», altså i palestinernes favør. Reaksjonene kom an på hvilken fortelling om konflikten som var utgangspunkt.
Kollektive fortellinger binder fellesskap sammen. De setter sammen hendelser i fortiden slik at de forklarer nåtiden for oss.
I den vestlige moderne verden har en av de viktige fortellingene handlet om jødene. Da Israel ble opprettet i 1948, på det som etter oppløsningen av Det ottomanske riket var britisk mandatområde, ble engasjementet her hjemme forsterket av fortellingen om jødenes tilbakekomst etter århundrer med utlendighet og forfølgelser, med holocaust som det avgjørende traumet. Bevisstheten om jødenes historie ledet både kristenfolket og arbeiderbevegelsen til et voldsomt engasjement for det nyopprettede Israel.
Et eksempel er Arbeiderbladets aksjon for landsbyen Moshav Norge . Aksjonen ble lansert etter en tragisk flyulykke på Hurum, 20. november 1949, hvor 27 jødiske barn på vei til rekonvalesens i Holmestrand, mistet livet. Haakon Lie og Martin Tranmæl gikk i spissen. De ville reise «et lykkelig samfunn et steds ute i ørkenen» til minne om ofrene og slik bygge opp jødenes «nye, gamle fedreland». På et ikonisk bilde stiller Martin Tranmæl på traktor med glade nybyggere.
Arbeiderbevegelsens engasjement for Israel er godt kjent. Det var en sosialistisk drøm hvor en moderne demokratisk velferdsstat reiste seg i et område der millioner ellers var «holdt nede i fattigdom og uvitenhet». Jorda i Israel hadde vært vanskjøttet gjennom århundrer, kunne man lese i Arbeiderbladet. Nå gjorde arbeideren ørkenen om til et fruktbart land. Resultatene av de nye jordbrukskoloniene minnet om «den gamle beretningen om landet som flyter av melk og honning». Det er ikke vanskelig å se at det handlet om en sekularisering av den religiøse fortellingen om Israel.
Men vil det si at arbeiderbevegelsen, Martin Tranmæl og Haakon Lie – eller de som opprettet Israel, for den saks skyld – var overgripere drevet av kolonialisme og onde hensikter? Hvis man ser tilbake på engasjementet i dag, kan dette være slutningen som dras gjennom brillene som nå sitter på samtidens nese.
«Det er ikke rart om uttalelsene fra Hamas-ledelsen finner gjenklang også her hjemme»
Så enkelt er det selvsagt ikke. Å moralisere over fortiden er ofte som å bytte regler midt i et spill og påstå at forrigemann jukset. Når vi ser tilbake på Tranmæl på traktoren, ser vi et engasjement som sprang ut av en av de viktigste erfaringene i det moderne Europa, nemlig holocaust og fortellingen om hvordan jødene endelig fikk sin egen stat.
Når opinionen endres, er det fordi de underliggende fortellingene vi navigerer etter, skiftes ut. Den fortellingen som nå finner fotfeste, kan sammenfattes slik: «Israel er okkupant, Palestina er okkupert. Israel er en apartheidstat.» Veldig forenklet kan man si at mens den gamle fortellingen er basert på en jøde-kristen forestillingsverden og erfaringen av holocaust, er den nye fortellingen basert på en postkolonial forestillingsverden og palestinernes erfaringer. Her vil N akba , fordrivelsen av palestinere da den jødiske staten ble opprettet, alltid være «den andre» historien om staten Israel. Fortellingene er parallelle – det ene fortellingen kan ikke forklare den andre, slik Eva Illouz skrev i Klassekampen lørdag 18. november.
Det jeg undres over, er imidlertid hvor raskt en ny fortelling nå ser ut til å få fotfeste i den vestlige verden. For meg ble Jürgen Habermas, som nylig snakket om jødenes rett til egen stat, og Greta Thunberg, som dro Gazakrigen rett inn i klimakampen, personifiseringer av et gammelt og et nytt paradigme.
Den postkoloniale fortellingen om Palestina som offer for vestlig imperialisme blir fremmet både av vestlig woke og av islamister. Et pussig (eller heller skremmende) utslag av denne alliansen så vi forrige uke, da Osama bin Ladens tale til Amerika plutselig ble delt av nyvakte amerikanske ungdommer på sosiale medier.
Hvis vi er ved et vippepunkt hvor en ny fortelling vinner hegemoni, er det ikke rart om uttalelsene fra Hamas-ledelsen finner gjenklang også her hjemme, slik de allerede gjør for eksempel hos forstander Basim Ghozlan i Rabita-moskeen i Oslo. Han sier han tror på Hamas’ versjon av massakren 7. oktober.
Et viktig spørsmål er om den postkoloniale fortellingen hvitvasker en ny type antisemittisme. Vi vet at antisemittisme alltid er i endring og tilsvarer de grunnleggende fortellingene i samtiden.
