«Kidsa er drittlei av woke», utbrøt redaktøren for nettavisa Subjekt, Danby Choi, triumferende etter årets skolevalg. Jeg har en mistanke om at folk snart kommer til å bli drittlei «anti-woke» også.
I sin bok «Kanseller meg om du kan» forsøker Choi å sirkle inn et fenomen som har fått mange navn gjennom årenes løp. «Snillisme», «politisk korrekthet», «identitetspolitikk», «godhetstyranni», og nå «woke». I bunn ligger en fornemmelse av at folk som ser på seg selv som gode og moralsk rettroende ikke bare nøyer seg med å si seg uenig med sine motstandere, men også stempler dem som onde og ønsker å kneble eller utdefinere, eller «kansellere» dem. «Legitim kritikk møtes med mistenkeliggjøring og stemples som noe ondskapsfullt», skriver Choi, før han går løs på jobben med å mistenkeliggjøre en litt uspesifikk gruppe «wokister» og stemple dem som ondskapsfulle.
Etter å ha lest boka og hatt glede av å diskutere den med forfatteren, sitter jeg igjen med en følelse av at det finnes en grunnleggende uenighet her, ikke bare om hva som er løsningen, men også om problembeskrivelsen.
«Wokistene» er en mangfoldig gjeng i Chois verden. Hipstere, kunststudenter, antirasistiske aktivister, Hege Storhaug (!) og en gruppe videregåendeelever er bare noen av de som stemples som «woke». Han kan fortelle oss at personlighetstrekk som narsissisme, machiavellianisme og psykopati er overrepresentert hos «wokistene». Ikke bare det, men de har også onde hensikter: «Selv tenker jeg at politikk for disse menneskene hovedsakelig blir et middel for å tilfredsstille et underliggende ønske om å dominere».
Forfatterens selviscenesettelse minner ikke så lite om de mange variantene av internett-memet der hovedpersonen er en stoisk, saklig figur, mens motstanderen er en gråtende hysterisk idiot. Det er nettversjonen av å gjengi meningsmotstandere med tilgjort sutrete tullestemme. Det føles godt, men gjør deg ikke så mye klokere.
I et samfunn med en overflod av informasjon, får man også en overflod av datapunkter til å trekke de koplingene som passer best med ens egen fortelling. Det er vanskelig å skille mellom stort og smått og viktig og uviktig i en digital hverdag. Det er enkelt å trekke ut noen løse eksempler fra kommentarfelter og twitterfeed for å stemple alle mine meningsmotstandere som rablende idioter. Men det er like lett å fokusere på de gode og gjennomtenkte svarene man får. Som regel er det også mer lærerikt.
Choi beskriver en dyster samtid der for få stemmer får slippe til, der unge mennesker ikke tør si hva de egentlig mener og der intet mindre enn rettsstaten, sannheten og demokratiet trues av overivrige aktivister. Eksemplene er et sammenraska knippe mer eller mindre interessante krangler i relativt marginale miljøer i norsk kunst- og kulturliv. For oss som ikke har en intens interesse av hvor Choi får spile DJ-gigs, eller for den ideologiske stemningen på kunsthøyskolen, føles det litt smått.
Det er også vanskelig å kjenne seg igjen i tanken om at ytringsrommet er trangere enn før. Har det noensinne vært lettere å komme til orde i enn i dag? Portvokterne er borte, alle kan dele sine tanker på sosiale medier. Tiden da man måtte krysse grensa til Sverige for å se mykporno, eller da Monty Python var forbudt på norske kinoer, er forbi. Er ikke utfordringen i dag snarere overflod av informasjon og meninger, ofte av lav kvalitet, enn manglende takhøyde?
Boka er preget av en enorm tro på muligheten til å la det frie ord regulere seg selv, ved at ideer, uansett hvor radikale eller lite kunnskapsbaserte de er, får slippe fritt til. Choi advarer også mot juridiske sanksjoner mot ytringer, for eksempel gjennom straffelovens paragraf 185. Men han stopper ikke der: «Gang på gang har det blitt tydelig at de liberale verdiene som den demokratiske offentligheten er avhengig av – primært friheten til å ytre seg uten å møte sosiale sanksjoner – har havnet under angrep», skriver han. Jeg blir nysgjerrig på hvordan en verden uten «sosiale sanksjoner» ser ut. Skal ingen få bli sinte på meg om jeg fornærmer dem? Må folk gi meg oppmerksomhet? Vil enhver moralsk dom være illegitim?
Kort sagt – hva skal defineres som saklig kritikk, og hva er illegitim moralisme og «kansellering»? Ved å trekke beltet opp under haka, kan man enkelt avfeie all kritikk, også den saklige, som slag under beltestedet. Når Choi for eksempel tar for seg kritikken av at Universitetet i Stavanger slapp til klimaskeptikere på et arrangement i 2021, legger han til grunn at dette handlet om at folk misliker klimaskeptikere på «politisk og moralsk» grunnlag. Men kritikken som kom, var først og fremst faglig. Dette er også en måte å forsøke å dominere diskursen på: Alt man ikke liker eller er enig i, kan avfeies som «woke».
Hvis en offentlighet skal være selvregulerende, uten noen streng redaktør eller moderator, uten juridiske sanksjoner og uten sosiale sanksjoner, krever det et svært høyt nivå av redelighet og saklighet av alle som deltar. Det krever også deltakere som tar den offentlige samtalen på alvor. For 18 år siden kom filosofen Harry G. Frankfurt med boka «On bullshit». En bullshitter, ifølge Frankfurt, er ikke en løgner som forvrenger sannheten. Det er en som ikke bryr seg om hva som er sant. En bullshitter kan produsere sprøyt i mye høyere tempo enn noen faktasjekker kan tilbakevise.
Hva gjør man med bullshitteren, som ikke bryr seg om hva som er sant? Hva gjør man med de som argumenterer i vond tro? Hva gjør man med de som bruker sin talerstol til å hetse eller nedgradere andre? Etter flere tiår med nettdebatt har vi mer eller mindre fasit: i fraværet av kjøreregler og moderering går ethvert forum til grunne, uansett hvor koselig utgangspunktet er. En facebookgruppe om sopplukking eller et nettforum om strikkeoppskrifter vil ende opp som en blodig slagmark. Én kranglefant er nok til å ødelegge moroa for tusenvis av andre. Det er rart å lese en bok av en mann med yrkestittel redaktør, som ser ut til å ha så få refleksjoner rundt redaktør- og moderatorrollen.
Kritikken av sosiale sanksjoner har noe for seg. I boka «So you’ve been publicly shamed» fra 2015 beskriver forfatter Jon Ronson mange av de viktigste mekanismene også Choi setter fingeren på. Med eksempler fra sin egen tid som politisk aktivist på nett, viser han fram hvordan det har blitt mye lettere å bli utsatt for uthenging enn før. Vi går alle med en liten «dommedagsmaskin» i lomma, og vi kan rasere karrieren, omdømmet vårt eller gode relasjoner til andre med noen enkle tastetrykk. Internett glemmer aldri, og et feilsteg kan spres til millioner, eller til og med fabrikkeres, med enkle grep. Jeg har selv flere ganger fått oppleve hvordan det er å henges ut på denne måten. Jeg har også vært skyldig i å henge andre ut til spott og spe, hvis jeg, rettmessig eller ikke, har følt at de fortjente det. Dette innebærer ikke nødvendigvis å «kansellere» noen, men å påføre dem skam og ubehag, som kan være problematisk i seg selv, i alle fall om man skyter spurv med kanon.
Dette kan igjen sees i sammenheng med en offentlighet der politikk har blitt en stadig viktigere identitetsmarkør. Den svenske komikeren Ola Söderholm poengterte i sin podkast «Stormens utveksling» hvordan det å ha politiske meninger har tatt over for kulturelle markører. I hans ungdom var det kult å ha den beste musikksmaken. Han kjente navnet på alle de mest kredible musikkskribentene, men kunne knapt nevne en eneste samfunnsdebattant. I dag gjennomsyrer politikken mye større deler av offentligheten, også blant unge. Å komme med «hot takes», og ha de riktige meningene om politiske temaer har blitt en viktigere måte å markere hvem man er på.
Denne teorien svekkes ikke av at Choi anklager sine motstandere for å bruke politikk som identitetsmarkør, komplett med en utlegning om Bourdieus «distinksjonen». I Chois noe enøyde gjengivelse er dette noe som kjennetegner de forhatte «wokistene». Deres standpunkter er falske og påtatte, Chois standpunkter er ektefølte og prinsippfaste, basert på en evig søken etter sannhet.
Men bokas selvbiografiske fortelling åpner døra for en annen, mindre flatterende tolkning. Choi knytter sin ideologiske omvendelse fra «woke» til «anti-woke» til svært personlige hendelser, der han selv gikk inn i et halsstarrig forsvar av en nær kompis som ble anklaget og til slutt dømt for voldtekt. Han følte seg utstøtt av sitt tidligere miljø, og går langt i å antyde at kompisen ble utsatt for en ideologisk heksejakt. Kan ikke også forfatterens politiske standpunkter ha blitt påvirket av den sosiale konteksten, der en identitet falt i grus, og en annen måtte bygges opp?
Chois bok skriver seg også inn i en annen debatt med mye temperatur, nemlig om unge menns stilling i samfunnet. Ifølge Choi er unge menn er en særlig utsatt gruppe, fordi man ikke i tilstrekkelig grad har anerkjent menns problemer. Dette er det mange som påstår for tida, som for eksempel FpUs leder Simen Velle.
Også her får jeg lyst til å utfordre premisset. Er unge menns problemer nye, eller bare mer synlige enn før? Når jeg husker tilbake til min egen tid på ungdomsskolen og videregående, tviler jeg ikke på at det ville vært mange av gutta som ville ha likt Andrew Tate. Det var også mange som hadde meninger som de visste at de ville få mye motbør for om de slang dem ut i klasserommet, men som gjerne kom etter noen øl. Sosiale sanksjoner fantes, da som nå. Den store forskjellen er kanskje hvor mye viktigere det har blitt for unge menn å få anerkjennelse for sine politiske meninger.
På dette punktet er boka til Choi direkte selvmotsigende, da hans argumenter for unge menns kår er utpreget identitetspolitiske. For å korrigere utslagene av identitetspolitikk på vegne av kvinner og minoriteter, trengs en identitetspolitikk for unge menn. Dette er kanskje hovedproblemet med «anti-woke». På papiret er det et oppgjør med woke, i praksis er et symptom på de samme underliggende kulturelle strømningene og de teknologiske forutsetningene for den offentlige samtalen. Anti-woke ender opp med å speile mange av de samme sykdomstegnene de forsøker å kurere. Som «motreaksjon» på en hårsår, identitetspolitisk offentlighet får vi hårsåre kulturkriger som krever en utvidelse av identitetspolitikken. Fisken ser ikke vannet den svømmer i.
Det er først og fremst «kidsa» 30 år gamle Choi henvender seg til. De fortjener mer modne og reflekterte analyser. Choi dikter opp en offentlighet der én side er prinsippfaste, reine og ranke og den andre siden er herskesyke galninger med alvorlige personlighetsforstyrrelser. Slik sett lykkes han i å vise fram problematiske sider ved samfunnsdebatten, men kanskje ikke på den måten han selv tror.