Jeg har blitt helt nummen av krigen i Gaza. Jeg skjønner ikke hva jeg kan gjøre for dem. Jeg har meldt meg inn i Palestinakomiteen. Det er dritlett, og det koster bare hundre kroner. Jeg ser ting på sosiale medier. Jeg går med et skjerf. Jeg har ikke kjøpt Sodastream denne uka, og jeg kommer ikke til å kjøpe Sodastream den neste.
Lørdag formiddag var jeg på Eidsvolls plass på en markering arrangert av Amnesty, Leger Uten Grenser, Den norske kirke og en hel masse organisasjoner, fordi jeg tror det har noe å si at folk viser motstand, og at våre folkevalgte trenger å se at folk ikke kommer til å akseptere dobbeltmoralen, serviliteten og feigheten de alltid møter massedrap i Midtøsten med. Marthe Wang sang en sang om at engasjement er viktig og at størst av alt er kjærligheten.
Det ble lest sterke vitnesbyrd fra Gaza, om hvordan helvete folk der lever i og har levd i lenge. Yohan Shanmugaratnam leste høyt en dritbra spalte som hadde vært på trykk i Klassekampen. Åse Kleveland sang en sang av Cornelis Vreeswijk om at det var fred på jord, och at alla krig var slut .
Rekke på rekke med organisasjonsfolk snakket om at alle er like mye verdt, og at gisler må løslates og drapene på sivile måtte stoppes.
Jeg så ingen palestinere på scenen, ingen arabere, men det kan hende at jeg bare ikke så etter, eller at de var for langt borte. Jeg tror ikke noen sa noe om at okkupasjonen må opphøre. At Israel behandler palestinere som dyr. At Israel dreper palestinere som om de var dyr. At barna på Gaza nå dør i tusentall, fordi de har vært så frekke å bli født som arabere, på feil side av en ulovlig grensemur.
Jeg pleier å tenke at alt engasjement er bra. At ulike folk har ulik måte å kjempe for gode saker på, og at alt positivt engasjement skal berømmes og ikke dømmes. Likevel ble jeg så frustrert over tannløsheten i arrangementet at jeg holdt på å begynne å grine. Jeg følte meg lurt og frustrert for at arrangørene hadde samlet flere tusen mennesker foran Stortinget kun for å si at menneskerettigheter er viktig og at det er dumt med krig.
Jeg mener at det ikke går an å ta politikken og konteksten ut av krigen. Det er en part som okkuperer og en part som blir okkupert.
Jeg føler at en parole som «stopp drapene på sivile», bygger på et premiss om at det finnes noen som helst måte denne krigføringen kunne bli ført hvor sivile ikke ville være de primære ofrene. Blodbadet på Gaza er ikke «Israels krig mot Hamas» – det er nok et bunnpunkt i en okkupasjon og en krig Israel har ført mot Palestinere i ulik intensitet i over 70 år.
Volden mot sivile må stoppe. Problemet er at Israel dreper barn. Begge parter må respektere folkeretten. Problemet er at Israel dreper barn. Problemet er ikke manglende respekt for FNs generalsekretær. Problemet er at Israel dreper barn.
På Løvebakken, over scenen med appellanter og Åse Kleveland, sto det en godt voksen dame som jeg går ut fra at var palestiner. Hun hadde et banner; jeg så ikke helt hva det sto. Hun skreik at vi må straffeforfølge Netanyahu.
Og mens Åse Kleveland aldri sluttet å snakke om Cornelis Vreeswijk og at vi aldri må miste håpet og FNs generalsekretær, ropte denne godt voksne dama «FRITT PALESTINA» – og når folkemengden på plena svarte henne, føltes det som det ble stukket hull på en nøytral og besteborgerlig byll.
Det kan være jeg er urettferdig med Amnesty, Leger uten Grenser, kirka og en hel masse andre organisasjoner som ikke har gjort noe annet enn å engasjere seg for at grusomhetene må ta slutt. Og jeg forstår jo at det er lidelser på begge sider som må adresseres, at Hamas sitt terrorangrep var helt grusomt og forkastelig, og at hvert eneste tapte israelske liv skaper like mye tap og lidelse for foreldre, barn og slektninger, som hvert tapte palestinske liv.
Men jeg vil ikke høre om at størst av alt er kjærligheten eller synge noe svensk jævla møl. Jeg vil skrike ‘Fritt Palestina’.
Og det var ropet fra denne dama, og svaret fra de tusenvis av menneskene som hadde møtt opp på Eidsvolls plass, som gjorde at det med ett føltes som om det faktisk var verdt å gå ut av huset den dagen.