For meg er det noe som har gått i stykker nå.» En av mine muslimske bekjente skrev det til meg på melding. Han hadde lenge jobbet for integrering. Han hadde jobbet for homofiles rettigheter i muslimske miljøer. Jeg visste at han ofte hadde forsøkt å fortelle andre muslimer at det norske storsamfunnet ikke var gjennomsyret av rasisme og islamofobi, og at det nyttet å engasjere seg.
Men nå var han desillusjonert. Støtten til Israels krigføring fra politikere i Norge og andre vestlige land hadde sjokkert ham. «Jeg klarer ikke se på det som noe annet enn rasisme mot palestinere og muslimer. Jeg vet ikke om jeg klarer tro på disse såkalte norske verdiene lenger», skrev han.
De som i størst grad merker konsekvensen av krigen i Gaza er selvfølgelig palestinerne selv. Også israelerne har blitt traumatisert av terrorangrepet til Hamas. Men krigen som pågår har konsekvenser langt utenfor Midtøsten. Det er nemlig et påfallende mønster i reaksjonene på Israels bombing. Landene som i størst grad fordømte Russlands invasjon av Ukraina, tier nå stille.
Da Russland angrep infrastrukturen i Ukraina, skrev EU-kommisjonens president Ursula Von der Leyen på Twitter at det var «ren terror» å «kutte av vann, elektrisitet og oppvarming for menn, kvinner og barn». Da Israel gjorde det samme i Gaza, sa hun bare at Israel hadde rett til å forsvare seg selv. Etter halvannet år med krig i Ukraina er det rundt 550 barn som har blitt drept, ifølge de offisielle tallene FN opererer med (selv om det reelle tallet nok er høyere). Etter bare tre uker med krig i Gaza er det antakelig minst 3000 barn som er drept. Men de fleste regjeringene i Vesten, inkludert vår egen, ber fortsatt ikke om våpenhvile.
Ifølge internasjonalt orienterte aviser som Financial Times og Politico har denne dobbeltmoralen skapt bekymring blant europeiske diplomater. I halvannet år har de jobbet for å få flere regjeringer i Midtøsten og det globale Sør til å støtte opp om kritikken av Russland. Nå er det flere diplomater som frykter at alt dette arbeidet er forgjeves.
Men også her hjemme kan slik dobbeltmoral få konsekvenser. Selv har jeg pleid kontakt med muslimske miljøer i Norge i snart 15 år, først som masterstudent og senere som forsker. Flere ganger har jeg også besøkt muslimske organisasjoner i andre europeiske land. Da har det ofte slått meg at de muslimske miljøene i Norge er langt mer positive til myndigheter og storsamfunn enn i andre land. Det kan være ulike grunner til det.
Det spiller nok en rolle at vi har en viss sosial mobilitet, og at mange muslimer og personer med minoritetsbakgrunn kan ha realistiske forventninger om å gjøre det bra i Norge. Den norske tradisjonen for dialog mellom trossamfunn, og mellom trossamfunn og myndigheter, har betydd mye. Statsstøtten til moskeer har også gjort at moskeene har blitt mer knyttet til samfunnet rundt enn de ellers ville vært. Selvfølgelig finnes det gjensidig mistillit også her. Men sammenliknet med andre europeiske land, har relasjonen mellom muslimer og storsamfunnet fungert bedre her enn mange andre steder.
De siste ukene er det likevel en del muslimer som har opplevd at noe har gått i stykker. Noen har sagt det direkte, som han som kontaktet meg på melding. Andre sier det på indirekte måter. En innflytelsesrik muslimsk aktivist av det mer konservative slaget skrev dette i en Facebook-gruppe, før han slettet det: «Dem vil vi skal veive med pride-flagg, og at vi skal godta koranbrenning. Ok, så godtok vi det da. Men så vil dem ikke engang si et ord når Israel dreper tusenvis av palestinske barn? Og protesterer ikke når Frankrike kaster muslimer i fengsel bare fordi dem støtter Palestina?» Budskapet var tydelig: Muslimer tilpasser seg og aksepterer normene i storsamfunnet. Men så ser man at muslimene ikke får noen ting tilbake.
Fortsatt er det for tidlig å si noe om hva de langsiktige konsekvensene av dette vil bli. Det vil ha betydning hva som skjer videre i Gaza – hvor lenge Israel holder på og ikke minst hvor alvorlige konsekvensene blir for palestinerne. Ikke minst vil det ha mye å si om Norge og Vesten fortsetter å snakke om Israels «rett til å forsvare seg», eller etter hvert fordømmer bombingen og krever våpenhvile. Kanskje kan også norske politikere reparere noe av skaden ved å besøke moskeer og pleie relasjonen til muslimske miljøer, slik statsminister Støre nylig gjorde.
Likevel tror jeg ikke vi kommer utenom at de internasjonale reaksjonene på krigen i Gaza har forandret noe, både internasjonalt og her hjemme – både for muslimer og oss andre. Handler «vestlige verdier» om menneskeretter, demokrati og respekt for individet? Eller handler det heller om realpolitisk interessekamp? For noen uker siden ville jeg svart at det dreier seg om det første. Skal jeg være helt ærlig, føler jeg meg ikke lenger helt sikker på det.