For ikke lenge siden sa Anne Kalvig opp stillingen som professor i religionsvitenskap ved Universitetet i Stavanger. Oppsigelsen kom etter at Kalvig opplevde manglende støtte fra ledelsen i kontroversene rundt hennes synspunkter på kjønn. Nå er hun aktuell med boka «Kjønnstru. Kampen om røynda», som handler om kjønn nettopp som religion.
I boka tar hun for seg ulike sider ved dagens debatt om kjønn, særlig den som er knyttet til transpersoners behandling og rettigheter.
– Mitt anliggende er at vi ikke kan erstatte objektiv virkelighet med subjektiv virkelighet. Det er uvitenskapelig og undergraver kvinners rettigheter. Dette må bli drøftet, men det blir ikke gjort, sier hun når Klassekampen treffer henne på video fra hjemmet i Randaberg.
Lover basert på tro
Kalvig har diskutert feminisme, kvinnekamp og kjønn i offentligheten i en lang årrekke, og mange vil huske henne fra tida som religionsskribent i Klassekampens spalte «I god tro». Når vi spør henne hvorfor hun karakteriserer det nye synet på kjønn som religiøst, peker hun først på begrepet om kjønnsidentitet.
– At kjønnsidentiteten skulle være en egen størrelse, helt løsrevet fra kroppen, er en forestilling som ikke har basis i fakta. Det er på sett og vis som det andre kaller sjel, bare at den nå, på mystisk vis, noen ganger kan havne i feil kropp. Men hva den er , er ikke mulig å forklare.
Kalvig forteller at doktorgradsavhandlingen hennes var basert på samtaler med alternative terapeuter, og at hun anerkjenner at andre størrelser enn det som lar seg beskrive vitenskapelig, kan være viktige.
– Men å vedta lover og medisinske behandlinger ut fra et trosbasert dogme, er noe annet. Vi kan ikke uten videre godta overempiriske påstander som sanne. Folk som er hellig overbevist, skal ha vern, men da som trosfrihet.
Voksne står fritt
Å endre på kroppen med kirurgi og hormoner for at den skal bli i tråd med sin indre opplevelse av seg selv, er nettopp en praksis som religionene praktiserer, argumenterer Kalvig.
– Det er kognitiv dissonans når vi i Norge skal være pådrivere mot omskjæring av jenter, men tillate og tilby kjønnskorrigerende operasjoner. Det er en dobbeltmoral her, en kognitiv dissonans, som jeg reagerer på.
– Det er likevel helt utvilsomt slik at noen med kjønnsdysfori får bedre liv når de får kirurgisk og hormonell behandling. Hvis man kan hjelpe noen, hvorfor skal man ikke det?
– Voksne står fritt til å gjøre som de selv vil med kroppen sin. Enkelte kvinner tar for eksempel silikon i brystene, og det bør de få lov til, selv om man kan være kritisk til det. Men vi må skille mellom barn og voksne. Hjernen er ikke ferdig utviklet før man er 25 år gammel, og det kan være en mer sakssvarende aldersgrense.
Og Kalvig mener at nettopp et av problemene med kjønnsidentitetsbegrepet, er at det visker ut skillet mellom voksne og barn.
– I forslaget til forbud mot konverteringsterapi skal det bli straffbart å ikke bekrefte et barns kjønnsidentitet, og at bekreftelse er viktig for utviklingen. Men hvis kjønnsidentitet er noe som er gitt, hvordan kan man da snakke om kjønns modning ?
– Lettere tilgjengelig behandling, også fra ung alder, er et stort ønske fra pasientgruppa selv. Er ikke økt pasientmedvirkning et gode?
– Det er et stort spørsmål, og i hva slags grad det skal gjelde varierer nok. Men de fleste går til legen fordi de ikke er leger selv. Da Helsetilsynet fratok Esben Ester Pirelli Benestad autorisasjonen, var det begrunnet i at behandlingen han utførte var pasientstyrt. Og vi ser jo i dag at pasienter angrer på behandling de er blitt utsatt for.
Insisterer på biologi
Både i boka og i samtalen med Klassekampen, insisterer Kalvig på å bruke pronomenet som tilsvarer biologisk kjønn om alle, uavhengig av hva personene selv mener om det.
– Skjønner du at dette oppfattes som uhøflig og frekt?
– Ja, jeg skjønner det. Men jeg er ikke interessert i å snakke usant. Jeg vil holde fast på et fellesspråk bygget på kategorier som er gjensidig ekskluderende. Jeg vil ikke være med på å bryte ned språket og dets indre logikk. Man merker jo hvordan ordene stokker seg for folk nå, vi vet ikke lenger hva vi skal si, hva vi skal mene.
Kalvig mener at den skeive teorien, med ledestjerner som Judith Butler, har ført til et stort press om at man skal erstatte biologisk kjønn – sex – med sosialt kjønn – gender . Problemet, mener hun, er at dette fører til et sirkulært resonnement: En kvinne er en som identifiserer seg som kvinne.
– Loven om selv-ID, altså at man selv bestemmer hvilket juridisk kjønn man skal ha, er et eksempel på dette, sier hun.
Permanente pasienter
Internasjonalt mener Kalvig det er grunn til å knytte utviklingen på kjønnsfeltet til transhumanismen – en ideologisk retning som vil forbedre mennesket og dets levekår gjennom vitenskap og teknologi.
– Vi skal være autentiske, men også isolerte individer, en slags suverene sinn uten noe egentlig fellesskap eller forankring. Dette er å bane veg for transhumanismen, sier hun.
Hun tror også at det vil være mye å hente for journalister som vil følge pengene i debatten om kjønn.
– For legemiddelindustrien er det mye å tjene på å gjøre friske kropper til permanente pasienter, og hvis jeg hadde vært gravejournalist, ville jeg definitivt ha undersøkt dette.
– Men hvis den nye måten å snakke om kjønn på er så skadelig som du sier, hvorfor er det så mange som omfavner den?
– Fordi det blir pakket inn som inkludering og mangfold, og folk har jo lyst til å være snille. Og så klistrer man det til kampen for homofiles og lesbiskes rettigheter, selv om dette er to helt forskjellige ting.
Mener seg stemplet
Kalvigs bok er gitt ut på hennes eget forlag Medvit, som er startet opp for nettopp denne anledningen. Til Klassekampen forteller Kalvig at hun i utgangspunktet hadde en avtale med et av de etablerte forlagene, men at de etter uenigheter om form og tidsforløp, ble enige om å terminere kontrakten. Andre forlag hun kontaktet, var ikke interessert i å utgi boka i den formen hun ønsket.
Tidligere har forfatteren vært aktivist i både Kvinnefronten og Kvinnegruppa Ottar, men har brutt med dem nettopp på grunn av spørsmålet om definisjonen av kjønn. Hun er nå nestleder i den norske delen av organisasjonen WDI, Women’s Declaration International. Det er en liten organisasjon i norsk sammenheng, men Kalvig er overbevist om at de har større støtte i befolkningen enn mediedebatten gir uttrykk for.
– Folk flest er hoderystende til det som har skjedd. Demokratiets maktfordeling, der ulike aktører og sektorers kunnskap, kompetanse og virkeområde har holdt hverandre i sjakk, har kollapset, og vi har fått en felles ideologi hvor mentalt eller sjelelig kjønn er en essensiell kvalitet ved menneskene. De som ikke mener dette, blir stemplet, sier hun.
– Er det ikke en fordel at vi har fått et rikere språk til å definere og snakke om våre ulike identiteter på?
– Nei, det er verken sakssvarende eller berikende, det er vilkårlig og misvisende. Det vi før kalte personlighet, som selvsagt er mangfoldig, er blitt påståtte kjønnsidentiteter og -uttrykk, som til alt overmål er rettighetsutløsende. Det undergraver etablerte rettigheter, og fører til et selvopptatt samfunn.