Da Hamas slaktet dansende ungdom og sovende familier lørdag 7. oktober, jobbet jeg tilfeldigvis med Det første korstog og massakrene på jødene som fant sted i Rhindalen i 1096. Dette var den første store massakren som følge av kirkens anti-judaisme. I Mainz, Worms og Speyer ble jødiske samfunn raidet av de frankiske korsfarere på vei mot Jerusalem. De jødiske kildene skildrer grusomme scener hvor selvmord og drap på egne barn var en bedre løsning enn å bli drept av de vantro. Det finnes knapt mørkere kildetekster å fordype seg i.
I skrivende stund er helvete løs i Gaza og i Israel. Det er vanskelig å kommentere situasjonen uten å plasseres i bås. Her vil jeg ikke rettferdiggjøre noe som helst, men skrive om det voldelige potensialet som ligger i religion. Det er, som vi har sett de siste ukene, livsfarlig. Men det har lenge vært underkommunisert i det sekulære vesten.
Her har ikke minst venstresiden holdt seg med materialistiske forklaringsmodeller som ikke regner med religiøs motivasjon.
Hvis vi studerer historien, ser vi imidlertid at alle religiøse tradisjoner har et selvstendig voldspotensial. Vi ser også at den religiøse fanatismen er ulikt begrunnet i forskjellige religiøse tradisjoner og ulike historiske sammenhenger. Den kristne tradisjonen er annerledes enn den jødiske, som er annerledes enn den muslimske. Religiøs vold må derfor forstås i kontekst, både teologisk og historisk. Da ser vi at målet for voldelige religiøse fanatikere hverken er å oppnå noe politisk eller å terrorisere, men å utrydde fienden.
Fordi jeg har studert den kristne tradisjonen, er det korstogene på 1100-tallet jeg kjenner best. Med moderne og sekulære briller, kan vår tids historikere si at korstogene var motivert av selvforsvar. Da kristne riddere inntok Jerusalem i 1099, var to tredjedeler av den kristne verden, fra Midtøsten og Nord-Afrika til Spania, erobret av muslimer. Det kom rykter fra øst om at kristne kvinner ble lemlestet og drept. Samtidig kan datidens teologiske tekster, de som legitimerte gjenerobringen av Jerusalem, best karakteriseres som farlig fanatisme.
Når jeg leser Hamas’ charter, er det disse tekstene jeg tenker på. Mens oppfordringen til voldelig korstog handlet om å rense Jerusalem for de vantro, handler Hamas’ charter om hellig land som skal gjenerobres for Islam, og som aldri kan besittes av andre enn Islam. Israel skal viskes av kartet. Og de mener det seriøst.
Korsfarernes hellige krig på 1100-tallet videreførte det kristne Romerrikets strategi mot kjettere. Det var krigføring i et føydalsamfunn hvor Kristus var øverste føydalherre, og man ville gjenerobre land for Kristus. Denne spesifikke tradisjonen eksisterer ikke i den kristne verden i dag. Pavekirken fremmer ingen territoriale krav og dens ledere promoterer religionsfrihet. I dag kriger den vestlige verden for «det felles gode», ikke for Gud. Store deler av den sekulære verden har vent seg av med å tenke at religion er motivasjon for krig.
Slik er det ikke i Midtøsten. Akkurat nå er særlig fanatisk islam en ekstrem trussel – og ikke bare der. Kan det bestialske angrepet som innledet den pågående krigen overhodet forstås hvis man ikke regner med religiøs motivasjon? Det er grunn til å spørre om ikke den sekulære venstresiden har vært blind på det ene øyet.
En av de mest tankevekkende tekstene jeg har lest den siste tiden, kom fra den amerikanske skribenten Gal Beckerman i The Atlantic. Han skildrer den tomheten han følte da det gikk opp for ham, som jøde, at de på venstresiden, som han hadde regnet med delte samme verdier som ham selv, bare kunne se det som skjedde gjennom de etablerte kategoriene: kolonialisert og kolonialist, offer og overgriper. Fra hans amerikanske utsiktspunkt ble venstresiden her like forherdet i sine forvrengte fortellinger som det høyresiden har vært, selv når virkeligheten stirret folk i ansiktet.
For den seriøse norske venstresiden kan det imidlertid se ut som om Hamas-angrepet førte til et mentalitetsskifte, slik Markus Slettholm påpekte i Morgenbladet lørdag. Den «ensidige fortellingen» dominerer ikke lenger ordskiftet. «Den som insisterer på at det bare finnes én politisk kontekst for massakrene […] lukker øyene for en ubehagelig sannhet», var ingressen i Klassekampens gjengivelse av Anshel Pfeffer fra Haaretz i går.
Det spiller opp til en interessant debatt. Et av premissene som bør revurderes, er avvisningen av religiøs motivasjon.
Rettelse 20.10.2023: Opprinnelig sto det: "Kirken fremmer ingen territoriale krav og kirkens ledere promoterer religionsfrihet". Dette er nå rettet til: "Pavekirken fremmer ingen territoriale krav og dens ledere promoterer religionsfrihet". Red.