Kanskje er det andre faktorer enn Sandra Lillebøs nye roman, «En fransk familie», som i det siste har fått meg til å tenke så mye på hvordan vi lyssetter fortiden. Høsten er nostalgiens sesong framfor noen: Fargene og lyset som så merkbart endrer seg, gjør minnene mer presserende, kanskje fordi vi er omgitt av den store, fargerike demonstrasjonen av at noe er over: tiden beveger seg, og det er vakkert. Mørket kommer, og hukommelsen våkner. Samtidig er det noe med denne skjønnheten som gjør meg en anelse mistenksom til meg selv: Jovisst er det verdifullt å kjenne på både melankoli og takknemlighet, for hvor jeg har vært og hvor jeg er nå. Men holder jeg ikke også på med en slags indre iscenesettelse som minner om tiden før man sluttet å legge filtre på instagrambilder, men justerte fargene slik at de fikk et ekstra nostalgisk preg, «sepia», for eksempel. På den måten kunne vårt eget kaotiske liv gi inntrykk av å være mer som noe man hadde sett i en film eller lest i en bok.
Noe av den samme mistenksomheten melder seg også i møte med Lillebøs roman, samtidig som jeg nyter den. Jeg nyter den for de klare setningene, den tydelige estetiske linjen. Nettopp disse kvalitetene, det litt «franske», Annie Ernaux-, Édouard Louis-aktige, blir ikke bare en form, men presser seg fram i forgrunnen, slik at noe av kompleksiteten virkeligheten må innebære, skyves til side.
Noen ganger er det jo det som er kunst: ikke bare å favne kompleksitet, men å stilisere og slipe ned slik at noe, og ikke alt, får plass og kan tydeliggjøres.
I likhet med Lillebøs debutroman «Tingenes tilstand»(2020) har «En fransk familie» en slags rammefortelling, nemlig et «jeg» sitt presserende behov for å skrive seg inn mot noe i fortiden. I begge romanene gir det en tydelig motivasjon, et indre driv – som riktig nok er avhengig av en ytre instans. Fortelleren har reist tilbake til Frankrike der hun tilbragte noen år i studiealder, men ikke ble værende. Hun forteller om seg selv i tredjeperson, som Marianne. Hun er norsk, men snakker fransk og kan passere for å være innfødt. Hun har dessuten en fransk kjæreste, som ikke er snill. Hun blir gravid og han reiser sin kos. Allikevel blir Marianne boende i hans leilighet i Paris, i håp om at han en vakker dag kommer tilbake. Et sted på denne tidslinjen spaltes perspektivet: Fortelleren bryter ut av situasjonen og reiser hjem til Norge, mens Marianne blir værende. Fortelleren lar henne være igjen i Paris for å utforske hvordan livet kunne ha blitt, «for det er så mange som henne», derfor må hun skrives om. For å si det rett ut: Marianne er ingen spennende karakter. Faktisk er hun en kvinne uten egenskaper i den grad at det paradoksalt nok gjør henne interessant. Lillebø viser fram en side ved det menneskelige som sjeldent får fylle en hel hovedrolle. Marianne er «heroisk» på feil måte. «Heltemotet jeg så i mitt eget speilbilde gjorde meg i stand til å utholde underkastelsen,» skriver Lillebø et sted. Marianne biter tennene sammen for å utslette seg selv. Det er noe anorektisk i viljestyrken hun utviser i ønsket om å bli værende i et undertrykkende forhold. Troverdigheten og gjenkjennelsen i et slikt feilplassert heltemot har litterær verdi: Har vi ikke alle en Marianne i oss, som vi prøver å frigjøre oss fra? Vi får i alle fall innsyn i prosesser der feighet og mot forveksles, og tematisk er dette romanens viktigste åre.
Denne utforskningen kunne gjerne vært enda mer rendyrket i stedet for det som etter min mening er litt malplasserte betraktninger, for eksempel om fremmedhet og migrasjon: «Integrering er migrantens glemsel, og migrantens glemsel er arbeidet med å trosse seg selv». Det er jo forseggjorte setninger, slike som får meg til å tenke i sepiafargede-bilder igjen, men for det første blir det litt jålete for noen av oss ikke-franske nordmenn, og for det andre blir det å sammenligne en norsk students dannelsesreise med kategorien «migranter» overhodet å strekke det vel langt. I det hele tatt er ikke romanen særlig sterk i sine samfunnsmessige eller filosofiske analyser, som når den helt i åpningen slår fast at «det finnes ikke noe sånt som individet». Påstanden, som er en omskriving av Margaret Thatchers utsagn om at «det ikke finnes noe samfunn, kun individer» oppleves bare pompøs. Setningen kan sikkert også leses som et nikk til den allerede nevnte Ernaux, den franske nobelprisvinneren av i fjor, som framhever det kollektive i romanene sine. Det er allikevel ingenting i fortsettelsen som demonstrerer noen sannhet eller nødvendighet i utsagnet hos Lillebø. Marianne er ikke et troverdig offer av omstendighetene eller produktet av en tid. Tvert imot er det bare som individ – en psyke med motstridende strategier, overbevisninger og ønsker, at hun står seg som romanperson.
Når «En fransk familie» likevel er verd å lese, er det fordi den virkelig er estetisk overskuddspreget, den lyssetter , ja som en høstdag der lag på lag med tid og tanker daler lett over en, sammen med det fargesprakende løvet. Dette er det nytelse i. Og ikke minst er den minneverdig fordi Marianne, i sin heroiske feighet, overskrider sitt intetsigende utgangspunkt og blir interessant på en nesten ibsensk måte, lik en Nora som blir, eller en Hedda uten bitterhet. Det høres kanskje ikke så fett ut, og det spørs om en slik karakter-variant hadde vist seg like udødelig som sine søstre. Men at hun skal få lov til å finnes, i hvert fall i én roman, det fortjener saktens vår indre Marianne.
Sandra Lillebø er fast skribent i Klassekampen. Boka anmeldes derfor av en ekstern kritiker. Live Lundh er kritiker i Morgenbladet.