Jeg liker ikke Elling. Der var det sagt. I filmskuespiller Per Christian Ellefsens outrerte gestaltning synes jeg han er direkte enerverende – en figur som forsøker å være både en tragisk skikkelse og Mr. Bean på én gang – men heller ikke den boklige Elling rører ved de riktige strengene hos meg. Jeg tror simpelthen ikke på ham. Ingvar Ambjørnsens populære romanhelt har hele livet lidd av alvorlig psykisk sykdom, han er nesten helt uten sosial trening, og hans sorgmuntre betraktninger er velformulerte, overskuddspregede og språklig vittige på en måte jeg synes er vanskelig å få til å passe med en som er så syk og har vært så lenge avskåret fra omgang med andre mennesker. Som uttrykk for et panisk, kaotisk sinn er Ellings språk altfor rent og pent. Tonen passer bedre til en dannet petitskribent for øvre lavere middelklasse-leserne av for eksempel Dagbladets kultursider i tidligere tider – Johan Borgen-typen, eller i senere år: Ingvar Ambjørnsen selv. Og med den siste Elling-utgivelsen, «Yoko Ono er en sjarlatan» (2020), oppleves det som at Elling er blitt nettopp et pseudonym Ambjørnsen kan signere vittige petiter med. Det er et merkelig endelikt for en romanperson, men min omsorg for ham er altså begrenset. Jeg er derimot glad i vittige petiter og velformulerte betraktninger, noe Ambjørnsens bøker bugner av, men det er også noe mer her: Jeg kjenner på samme tid både dragning og motvilje mot dette forfatterskapet, mot et eller annet som brenner temmelig sterkt i det, og jeg har brukt litt tid på å sirkle inn hva det handler om. Alf van der Hagens nye samtalebok, «Ønsk meg heller god tur. Samtaler med Ingvar Ambjørnsen» har vært en god anledning til å kikke på forfatterskapet på nytt.
Ungdommens forfatter
Elling-bøkene var mitt første møte med Ambjørnsens forfatterskap. Jeg var for fersk i lesekunsten da hans mest berømte roman, «Hvite niggere», kom ut i 1986, og den senere ungdomsbokserien om Pelle og Proffen leste jeg aldri. Jeg var nemlig den typen tenåring som syntes det heftet noe pinlig ved ungdomstiden (det synes jeg fortsatt). Det ville ikke ramlet meg inn å lese bøker skrevet for ungdommer, det ville jo ha vært som å innrømme at merkelappen «ungdom» hadde noe med meg å gjøre!
Sånn sett var det ikke gitt at jeg skulle trekkes mot Ambjørnsen i det hele tatt, for som jeg skal komme tilbake til, hviler det en sekstiåttersk eim av ungdommelighet over forfatterskapet hans, av ungdomsopprør og forakt for det etablerte, for det trygge, ansvarlige og konvensjonelle voksenlivet, en livsstil jeg alltid har satt høyt (uten nødvendigvis å mestre den med bravur). Likevel var det åpenbart noe som tiltalte meg ved Elling-bøkene, for som ung på nittitallet leste jeg alle de fire som utkom den gang, og antagelig handlet interessen nettopp om Ellings manierte, men likevel elegante språkføring. Ja ja, sant å si leste jeg vel alt som ble hausset opp i dagspressen eller framhevet i Bokklubben, og Elling var en yndling begge steder. Han må da være Norges gjennom tidene mest populære fiktive person? I hvert fall etter Askeladden? Elling har gjort suksess både i bokhandel og på scene og lerret, og i forrige måned ble han gjenstand for en ære som ikke er mange romanpersoner forunt: I anledning trettiårsjubileet for den første boka om ham, «Utsikt til paradiset», utga Ambjørnsens forlag Cappelen Damm et festskrift til Elling.
Likevel sitter jeg altså her, trumpete og vrang, og jåler meg til med min mistro til den folkekjære Elling som litterært sykdomstilfelle. Hvorfor skulle i det hele tatt min lunkne interesse for Ellings viltvoksende nevroser ha relevans? Saken er at Ambjørnsens forfatterskap er av den typen mange får et sterkt forhold til i ungdommen, noe det er vanskelig å komme utenom i lesningen. Et godt eksempel framkommer med Kristopher Schaus samtalebok med Ambjørnsen fra 2016, der Schau innleder med å fortelle om hvordan han kom over «Hvite niggere» som sekstenåring og deretter leste rubb og stubb. Respekten han legger for dagen, grenser til ærefrykt, noe som på den ene siden kan føre til en ubetalelig og treffende karakteristikk som denne: «[Ambjørnsen] har det litt landsfader-aktige preget, en slags uflidd Willoch for min generasjon». På den andre siden gjør det at boka helt fra start sporer av i nervøse forbehold og anstrengte metakommentarer. Resultatet er en seig og snodig gonzo-journalistikk med lav selvtillit.
Høflig-biografisk metode
Alf van der Hagens bok er av det sobrere slaget – i motsetning til bokas objekt, kunne man være fristet til å si: I likhet med en mengde avisintervjuer opp gjennom årene informerer også denne boka om Ambjørnsens kolossale forbruk av rusmidler, og det er det en grunn til: Konsumet er fascinerende, det er ikke til å komme forbi; Ambjørnsen framstår som de indre organers slangemenneske. Hans nåværende daglige inntak av halvannen til to flasker vin pluss litt cannabis i kakaoen viser seg å innebære en betydelig reduksjon sammenlignet med glansdagene – da han samtidig utga bøker i et tempo de fleste mer edruelige forfattere ikke er i nærheten av.
Alf van der Hagens sjanger, som han har utfoldet seg i i årevis, er biografi i samtaleform: Gjennom lange intervjuer om liv og virke så å si lirker han selvbiografier ut av forfattere og kunstnere som ellers neppe ville ha tilbudt leserne sin livshistorie – de to utgivelsene om forfatterne Dag Solstad og Kjell Askildsen er vel de mest omtalte. «Ønsk meg heller god tur» er en både sympatisk og interessant livsskildring, fra Ambjørnsens oppvekst i Larvik på sekstitallet, gjennom en formidabel litterær karriere, til den aldrende forfatterens hverdag, der alvorlig lungesykdom legger rammene. Som 67-åring er Ambjørnsen riktignok langt fra noen olding, men premisset for boka er likevel at han er så syk at dette er det siste store intervjuet han gir, at dette «blir siste gang i mitt liv jeg snakker om Elling» og lignende. Dette gir boka en nesten høytidsfull klang.
Hagens høflige og vennligsinnede samtalemetode virker – det blir leseverdige livsberetninger av den og bidrar til at for eksempel de alvorstunge, men langt fra tungsindige, betraktningene om siste reis i det avsluttende kapitlet blir både intens og forsonende lesning. Akkurat når det gjelder Ambjørnsens forhold til rusmidler, hadde jeg likevel gjerne sett at han et øyeblikk trådte ut av rollen som hoffkronikør og inn i journalistikken. For eksempel kunne jeg godt tenke meg å høre, fra hennes egen munn, hvordan det har vært for Ambjørnsens kone å leve så tett på dette alkoholforbruket gjennom fire tiår. Enda mer interessant ville det vært om Ambjørnsen var blitt presset litt angående fortiden som hasj selger i unge år. Ikke engang en fryktsom spissborger som undertegnede blir mer enn måtelig oppbrakt over at langhåra og frihetssøkende ungdom røyka tjall på sytti- og åttitallet, men også den gangen var vel selv den mest livsbejaende lille dophandel en liten brikke i internasjonal, organisert kriminalitet? I Ambjørnsens perspektiv er urett utelukkende noe myndighetene begår mot samfunnets skjøre blomsterbarn.
Outsideren i sentrum
Den smule motvilje jeg nærer mot Ambjørnsens litterære univers, finner nok sin grunn her, i Ambjørnsens reservasjonsløse ømhet for dophuene, frikerne og generelt outsiderne. Elling-bøkene er selvsagt uttrykk for en sympatisk omsorg for de skjørere blant oss, for dem som står helt utenfor samfunnet, men de er også del av en mer omfattende tendens i forfatterskapet: en nesten uhemmet outsiderromantikk.
Tydeligst er dette i «Hvite niggere», som jeg leste for første gang i høst – og jeg kan umiddelbart røpe at fylte 45 år ikke er en god alder for et første bekjentskap med den romanen. Bokas galleri av bipersoner er en mildt sagt broket forsamling av drankere, dophuer, uteliggere, kriminelle, psykisk syke, dragartister, pønkere og homoseksuelle. Ja, og kunstnere, forfattere og annet rask. Alt dette er vel og bra og humanistisk og tolerant, men bokas gymnasiale forakt for vanlige folk med ordinære jobber og trivielle hverdager er ulidelig pinlig for en voksen leser. Scenen der de tre hovedpersonene lager skandale i småbyens hotellrestaurant og dermed ydmyker faren til en av dem – han jobber i resepsjonen – er fæl i sin ungdommelige hensynsløshet, og desto verre blir den av at boka tar ungdommenes parti.
I samtale med Hagen gjør Ambjørnsen et poeng av at de konservative og AKP (m-l) i sin tid var enige om én ting: «De hatet jo oss frikere!» Det er til å forstå. Frikermiljøene Ambjørnsen beskriver, virker dårlig egnet både til å bevare det bestående samfunnet og til å skape et nytt. Den frihetsdyrkende individualismen og hasjtåken gjorde dem antagelig like vanskelig å organisere som en flokk katter. De ideologikritisk orienterte blant oss kan i hvert fall fråtse i «Hvite niggere»: Er ikke disse subbete hippieslynglene i romanen, med sine umodne og selvsentrerte forestillinger om frihet og selvrealisering, egentlig bare nyliberalismens fortropp i opptakten til jappetida? Og hva med tittelen? Ambjørnsen har skaffet seg en skriftlig avtale med forlaget som hindrer at den i framtida blir endret av politisk korrekte hensyn, og det støtter jeg ham prinsipielt i, selv om den er hårreisende. Under denne tittelen har romanen nå hatt en snart førti år lang virkningshistorie, og ja, den bør få stå som den gjør. Det betyr imidlertid ikke at vi skal unnlate å påpeke at tittelen er usedvanlig idiotisk og selvforelsket: Romanen handler om et par kunstnerspirer fra møblerte hjem som velger å melde seg ut av A4-samfunnet for å røyke hasj og realisere seg selv som forfattere, gjerne understøttet av sosialkontoret i velferdsstaten de forakter. Siden storsamfunnet ikke applauderer valget, mener hovedpersonen han er «en hvit nigger i et Nordens Sør-Afrika». Det uttrykker en offermentalitet så bortskjemt og selvmedlidende at det i ettertid selvsagt er umulig å ta alvorlig.
Som kulturelt tidsdokument er boka derimot verdifull, og språklig er den ubetalelig, og siden jeg på ingen måte er den første til å trekke en linje mellom hippietid og jappetid, vil jeg gjerne komme med en stilanalytisk observasjon jeg tør banne på at ingen har sett før. Les først disse eksemplene:
«Fjerdemann ble arrestert og putta i spjelet. Det hadde vært visse uoverensstemmelser mellom ham og en butikkeier vedrørende endel tusenlapper.» Og: «Det ble en grassat måned i Amsterdam og Paris. En intensiv granskning av landbruksprodukter fra Afghanistan og Tyrkia.»
Boka er full av slike formuleringer, og Ambjørnsen har som sagt en vittig penn – det er jo aldeles glimrende! – men hvem andre i norsk litteraturhistorie skriver på denne måten? Jo, Aukrust. Ingvar Ambjørnsen er tjallens Kjell Aukrust. Du leste det først i Klassekampen.
Tilbake til naturen
Jeg kan imidlertid ikke slippe utenforskapet helt. Dette motivet er sterkere enn absolutt alt annet i Ambjørnsens forfatterskap: Mannen som står utenfor ikke bare det gode selskap, men egentlig utenfor ethvert fellesskap – igjen og igjen dukker han opp i bøkene. Det ser nesten ut til at det bare er i ungdommen at fellesskap er mulig, og da helt i det små – vennetrioen i «Hvite niggere» er et opplagt eksempel, og om vennskapet mellom Pelle og Proffen sier Ambjørnsen i samtaleboka: «[H]vorfor tror du vennskapet er selve drivkraften i bøkene om Pelle og Proffen? Det er fordi jeg sikkert har hatt en lengsel etter en slik åndelig bror … Jeg var en loner.» Og det er sant – da jeg i voksen alder prøver meg på en Pelle og Proffen-bok, slår det meg ikke bare hvor lojale disse tenåringsguttene er mot hverandre, men også hvor rause og forståelsesfulle de er. Begge aksepterer at den andre har sitt, og de gir den andre albuerom om det trengs. For å beskrive hvor fantastisk han synes kona er, sier han i samtaleboka: «Hun lar meg være i fred!» Dette er det ideelle samliv: Det der du har full frihet til å trekke deg tilbake og få være i fred.
For mange av hovedpersonene hans blir livet derimot masete, og da er løsningen som regel flukt. Det gjelder ikke minst i den strålende romanen «Natten drømmer om dagen» (2012), men også i mange av novellene hans, som til sammen nok er kjernen i forfatterskapet for min del, og jeg merker meg at også Ambjørnsen selv setter disse utgivelsene høyt. Det er lett å glemme: Midt oppi all Elling-viraken på nittitallet utga Ambjørnsen også to svært solide novellesamlinger, «Sorte mor» (1994) og «Natt til mørk morgen» (1997). Etter å ha lest dem på nytt er jeg ganske sikker på at det var novellene som gjorde at jeg på tross av Elling bevarte interessen for Ambjørnsen inn i voksen alder.
Uansett – svært mange av personene hans stikker av, avsondrer seg. De lever tilbaketrukket i avsidesliggende hus i grisgrendte strøk, på flukt fra familien, fortida, livet – alene til skogs, alene med tankene sine.
Særlig skogen er ofte et tilfluktssted, og er det én ting som er enda viktigere i forfatterskapet enn rusen, er det nettopp naturen. Tidlig i samtaleboka etableres to avgjørende barndomserfaringer, og begge er knyttet til natur. Den første handler om en slags ekstatisk, transelignende hendelse som liten gutt, der han opplevde å bli ett med omgivelsene, trærne, sola, altet. Den andre handler om å etablere et hemmelig sted ute i naturen – et rede som ingen vet av, langt inni skogen den grønne – og når han beskriver leirplassen han som tidligere speider lagde seg ved Farrisvannet utenfor Larvik i tenårene, så kjenner jeg det igjen fra romanen «Natten drømmer om dagen».
Resignasjonen
«[J]eg er en fyr som flykter fra ting. Stikker av. Sånn har jeg vært hele livet. Det er en brist i personligheten», sier Ambjørnsen tidlig i «Ønsk meg heller god tur». Slik knytter han trangen til tilbaketrekning til personlighet, men mot slutten av boka setter han den også i forbindelse med at han allerede tidlig i tenårene mistet troen på at naturødeleggelsene lot seg stanse, og at han dermed resignerte på verdens vegne: «Jeg orket ikke å være i de naturvernmiljøene. Så jeg rygget ut.» Mindre svartsynt er han ikke i dag: «Jeg ser ikke noe håp. Jeg ser en total krig.»
Dermed: Vekk fra det sosiale, fra samfunnet, inn til trærne, freden, fuglene og fisken i vannet. Det er så absolutt forståelig, og det er heller ikke vanskelig å skjønne hvilken venn også rusen kan være her. Å, det høres så behagelig, så besnærende ut! Det er her det ligger, tenker jeg nå; dette er grunnen til mine motstridende følelser for dette forfatterskapet. Det er bare å kaste et blikk på en nettavis, så framstår tilbaketrekningen som en forjettende drøm, ja visst, jeg kan dele den drømmen. Samtidig føler jeg at denne impulsen til flukt bør motarbeides, at den er sosialt og politisk uansvarlig. Med det forutsetter jeg riktignok et politisk utgangspunkt som Ambjørnsens bøker ganske enkelt ikke deler. De av hans litterære personer som frivillig har meldt seg ut av samfunnet – i motsetning til denne verdens Ellinger, som ikke evner å delta – har som regel individuelle og eksistensielle beveggrunner for sine valg. Det er ingen systematisk samfunnskritikk i bunnen, noe også den vrange, gamle AKP-eren Byde i «Natten drømmer om dagen» påpeker. Det samfunnsmessige er allerede fra starten i annen rekke. Sånn sett er dette i sitt innerste vesen et 80-tallsforfatterskap.
Og likevel, likevel liker deler av meg Ambjørnsen og hans resignerte skikkelser i indre eksil. Det litterære universet deres tilbyr i seg selv en virkelighetsflukt, et hemmelig sted. Det er et godt sted å være, og det er enklere å vende tilbake til samfunnet herfra enn om du hadde rømt til skogs.