Man hører mye om «woke» for tiden, om kansellering og identitetspolitikk. Mitt inntrykk er imidlertid at det meste foregår i media, særlig Aftenposten, Morgenbladet og Minerva og noen Facebook-sider jeg heldigvis ikke lenger ser til. Inntrykket er at de er sinte eldre menn. Når yngre bruker begrepet, virker det mer som janteloven, altså at man vil ha seg frabedt å bli begrenset av sosiale sanksjoner.
Det påfallende er at anti-woke ytterst sjelden har presise adresser. De gjentatte referansene er redigeringen av Roald Dahl, der «feit» ikke lenger skulle være lov å si, eller at det må da gå an å ha på seg indianerkostyme. Eller at «noen» boikotter J.K. Rowling. Går man bare et par år tilbake, var sinnet over å ikke kunne si «neger» eller at man himlet med øynene over det kjønnsnøytrale pronomenet «hen».
Ellers finner jeg ikke særlig ønske om kansellering blant mine studenter, mine ungdommer eller på gata. Jeg hører derimot hoderystende rykter om sensur fra faglige bekjente (også her uten presise referanser), men det er ingen som ber meg om å fjerne noe fra pensum, selv om jeg underviser over antropologiske klassikere fra det britiske kolonivelde.
Personlig tolker jeg begrepet som et nytt synonym for høflighet. Jeg syns det er greit at det er mottakeren som bestemmer tolkningen: Selv om jeg synes «fitte» er fint, synes jeg det er greit å ikke kalle noen det hvis de ikke liker det. Det er også greit å høre de underprivilegertes versjon.
Hvorfor dette sinnet i min generasjon (og klasse), vi hvite (middel-) aldrende menn med god utdannelse? Hvorfor hisse seg over liberale kjønnskategorier? Jeg skjønner ikke hva som er så vanskelig med å diskutere mulig rasisme hos Carl von Linné eller hvorvidt man bør rive ned Churchill fra sokkelen. Hvorfor skaper vi et hylekor av det vi selv kaller hylekor? Det er ikke vanskelig å forstå hvite privilegier når man ser til en passkø på Gardermoen. Min kubanske venn blir stoppet i tollen så å si hver gang. Jeg har aldri blitt stoppet. Jeg smugler hver gang. Han gjør det aldri.
En hypotese er enkel, og handler om livsløp. Vi er blitt gamle, men tror oss fortsatt liberale og åpne, og blir derfor provosert av at det kommer nye generasjoner som anklager oss for våre forstokkede fordommer. En annen hypotese er at denne indignasjonen henger sammen med vår oppdragelse etter andre verdenskrig. Vi lærte hvordan gutta på skauen sammen med amerikanere og engelskmenn slo tilbake ondskapen. Jeg var godt voksen før jeg skjønte at min far og farmor fortalte vandrehistorier om nordmenns stolte motstand, at russerne var de som ofret mest under krigen, at kommunistene ble forfulgt, at amerikanerne hadde rasesegregerte bataljoner og at bombingen av Dresden, Hamburg eller Tokyo med brannbomber, ikke var militært. Woke er i en slik sammenheng en etterlengtet revisjonisme.
Det store problemet, slik jeg ser det, handler om at selv om taperne, Hitlers Nazi-Tyskland, var den komplette rasistiske ondskapen, var ikke vinnerne dermed gode, slik hele vår oppdragelse ga inntrykk av. Ikke bare var vinnerne selv rasistiske overmennesker, men de begikk enorme mengder overgrep og krigsforbrytelser, som systematisk ble – og er – enten oversett, fornektet eller til og med forsvart.
Selv leste jeg masse propagandistiske anglosaksiske tegneserier: Fantomet, Tarzan eller På vingene, der tyskernes iboende ondskap og tilsvarende engelskmannens godhet, er det underliggende temaet.
Da jeg en dag fant en bunke gamle skolebøker på loftet etter min far, ble jeg sjokkert. De var fra 1950-tallet, der svarte mennesker ble framstilt som edle villmenn, enkle og dumme, ikke et ord om folkemord i Kongo. Jeg tenkte at gamle skolebøker var mye bedre enn nye for læring, de gjorde at man kunne forstå den propagandaen man selv er blitt utsatt for. På samme måten kan neste generasjon dissekere min egen indoktrinering.
Når man tar livsløgnen fra de som ikke er woke, tar man barndommens lykkelige minner fra dem med det samme. Et talende eksempel er et innlegg fra Stig Frøland i Klassekampen 1. april, der han skriver følgende: «La oss først se på Tarzan-bøkene, som har gledet utallige gutter og kanskje også en del jenter. Hva er egentlig rasisme i bøkene? En rekke skurker er faktisk hvite menn. Innfødte afrikanere omtales ikke spesielt negativt, og noen fremstilles direkte positivt, blant annet wasiriene.»
Det er ikke lett å se den indoktrinering man selv har vært utsatt for. Avsnittet til Frøland viser hvordan noen gutter (og kanskje også noen jenter) har opprettholdt forestillingen om den britiske kulturelle overlegenhet og iboende godhet, også når de har blitt eldre, uten å forstå det.
Men hvis man ikke ser rasismen i Tarzan, har man et stykke woke å ta til seg: Burroughs var uttalt eugenetiker (rase- og arvehygeniker) og Tarzan skulle eksplisitt vise hvordan den britiske adelen har de overlegent beste gener. Selv om Tarzan er oppdratt av aper og omgitt av laverestående raser, vil hans gener seire over miljøet. Tarzan treffer til og med et glemt folk som har drevet rasehygiene i to tusen år og utryddet kriminalitet. (De er naturligvis hvite.)
Tarzan, som betyr «hvit skinn» på mangani (apespråket), er et overmenneske. Han bekjemper løver, tigre, og krokodiller. Han er sønn av lord Clayton, ekstremt intelligent. Hans leseferdigheter er selvlært, fra da han besøke hytta der de skipbrudne foreldre døde før han som baby ble adoptert av mor ape. At de innfødte svarte er laverestående vesener er åpenbart, de er til og med kannibaler!
Hvis Tarzan var etnisk og kulturelt nøytral, kunne man lett snudd perspektivet og fått samme moralske resultat: Tenk deg at Tarzan var araber, eller enda bedre, en svart mann av samme kaliber som Tarzan. Han vokste opp blant kenguruer i Australia, og tok rettmessig livet av nybyggere som stjeler, dreper og voldtar de innfødte. Han sloss edelt mot det onde, rasistiske britiske imperiet og sendte dem tilbake der de kom fra, og reddet urbefolkningen fra utryddelse. (Ifølge The Centre for 21st Century Humanities er det hittil dokumentert 415 massakre av urinnvånere i Australia begått av britene, så det er nok å ta av.)
At eldre hvite menn blir krenket og skaper et hylekor av slikt woke, er kanskje ikke så rart. Men vi fortjener å få vår barndoms helter revet i stykker. Å rive ned statuer av britiske og amerikanske rasister og krigsforbrytere, er noe vi bør ta til oss. Det er en grunn til at det ikke står noen statuer av Churchill i Tanzania, India eller Pakistan, eller av Roosevelt eller Truman på Bikini.
Vinnere skriver historie. Alle vil framstille seg selv om gode. Det er forståelig. Men at tyskere alene skal bære åket til den europeiske overmenneskets ondskap er urettferdig og objektivt galt. Debatten i offentligheten ser imidlertid ut til å ha fjernet seg fra sak. Det minner litt om den kalde krigen, der kritikk av sak ble tolket som posisjon.
I den såkalte kulturkampen skal begrepet woke henvise til en hårsår venstreside, men jeg har ikke forstått motsetningen mellom å støtte den underprivilegerte amerikanske hvite arbeiderklassen, som woke-høyresiden gjør, og å støtte kvinner og undertrykte minoriteter, som woke-venstresiden gjør. Jeg ser heller ikke forskjellen på å pisse på et regnbueflagg og brenne koranen, der kun det førstnevnte er en hatefull handling, mens det andre skal regnes som et tegn på ytringsfrihet.
Et nylig godt eksempel på woke-kansellering er forsøket på å hindre Karl Ove Knausgård fra å ta imot Leninprisen. VGs Hans Petter Sjøli og Civitas Bård Larsen forsøker å klebe Stalin til prisen. Begge mediene kaller samtidig «woke-kulturen» autoritær og noe som bør bekjempes. Men VGs og Civitas forsøk på kansellering ble merkelig nok ikke tolket som woke.
Kansellering er heller ikke noe nytt, verken blant diktaturer eller i demokratier, slik som mccarthyismen i USA. Og her, i mindre skala: Stig Sæterbakken trakk seg i sin tid som leder av Litteraturfestivalen på Lillehammer fordi David Irving ble kansellert. Jeg vet ikke hvem som var woke og politisk korrekt her, men Henry Kissinger ble noen år senere invitert til Nobelkonferansen. Noen er likere enn andre, som Kamerat Napoleon formulerte det.
I dette perspektivet blir woke tydeligvis et spørsmål om å ha den rette tro. VGs apologetiske holdning til USAs bombetokter eller Minervas apologetiske analyser av John Lockes syn på eiendomsretten, er talende. At Lockes terra nulla- perspektiv legitimerte utryddelsen av Nord-Amerikas urfolk, er utelatt i analysen. Man kan tydeligvis støtte Locke og Kissinger, men ikke Myrdal og Lenin.
Woke ser ut til å ha blitt populært blant mobbeledere på sosiale medier. Der holder de ekleste guttene fra klassen til, som knipser foran øynene dine og skriker «Lufta er for alle!», og brautende menn med utestemme som synes ekstremt provosert av den høflige kulturen mange av dagens smarte, sterke unge (særlig) kvinner utviser.
Reaksjonen på Fosen-dommen er et godt eksempel. Som Frps Sylvi Listhaug sa det: «Vi kan ikke la én del av befolkningen overkjøre resten.» Les: «Vi kan ikke la et annet folk enn det norske bestemme». Hun mener helt seriøst at internasjonale konvensjoner som favoriserer urfolk bør skrotes. Når man leser den nylig utgitte rapporten av Amnesty, ser man resultatet: «Jævla woke!» har blitt synonymt med «jævla same!» Jeg anbefaler Sannhets- og forsoningskommisjonens sluttrapport. Det er et særs godt grunnlag for et oppgjør med fornorskingspolitikk og urett mot samer, kvener/norskfinner og skogfinner.
Når man ser hvordan woke er blitt et begrep til støtte for hvit overlegenhet, legitimere mobbing av minoriteter og hindre selvransakelse, er det all grunn til å være stolt woke.