Leder

Nord-Norge trenger bane

Bjørgulv Braanen

Da Nordlandsbanen til Bodø ble åpnet i 1962, var det et uttalt politisk mål at banen skulle videreføres nordover fra Fauske til Narvik, endestasjonen for Ofotbanen, og så videre til Tromsø. Likevel har saken blitt trenert i 60 år. For fire år siden konkluderte Jernbanedirektoratet med at en utbygging ikke var samfunnsøkonomisk lønnsomt, og denne uka kom direktørene til Narvik igjen for å presentere en utredning, utarbeidet av Multiconsult, med samme konklusjon. Det nye nå er at jernbanedirektør Knut Sletta har skaffet seg noen nye argumenter for den gamle konklusjonen: klima og hensynet til reindrifta. «Det var den fjerde jordpåkastelsen i rekka», skriver Maja Sojtaric i Nordlys.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Leder

En stor utfordring

Nordmenn har den siste tida blitt mer kritiske til innvandring, viser Integreringsbarometeret, som siden 2005 har undersøkt nordmenns holdninger til innvandring og integrering. Mer enn halvparten mener Norge bør ta imot færre innvandrere. Sett over tid har det vært sterkest økning i andelen som svarer at Norge bør ta imot «betydelig færre» innvandrere enn i dag, fra 19 prosent i 2017 til 30 prosent i den siste målingen fra 2025. Nær halvparten av oss (48 prosent) mener også at det går «ganske dårlig» eller «meget dårlig» med integreringen. Fram til 2023 har et flertall i Norge også kunnet defineres som «framtidsoptimister» med tanke på integreringen. Også dette bildet har gradvis endret seg, skriver forskerne fra Institutt for samfunnsforskning, som står bak undersøkelsen: Andelen optimister har vært synkende siden 2019, og i fjor kjente flertallet seg ikke igjen i noen positiv framtidsvisjon for forholdet mellom innvandrere og resten av befolkningen. Mange årsakerkan forklare holdningsendringene, ifølge rapporten.

Mari Skurdal

Fire nye år for Frede­riksen

Tautrekkingen om ny regjeringsdannelse i Danmark etter folketingsvalget 24. mars har trukket ut i tid, men etter over 60 dagers seigpining er det nå duket for en ny regjering med Mette Frederiksen som statsminister. Hun kan slå Poul Schlüter, som satt i litt over ti år, på målstreken og bli Danmarks lengst sittende statsminister i etterkrigstida. Veien fram har vært lang fordi det ikke ble noe entydig blått eller rødt flertall i Folketinget etter valget. Lars Løkke Rasmussen og hans Moderaterne havnet på vippen. Hans kongstanke har vært en midtenregjering, som ikke er basert på støtte fra fløypartier som venstreradikale Enhedslisten og høyreradikale Dansk Folkeparti. Den mest åpenbare løsningen har hele tida vært en sentrumvenstre-regjering av Socialdemokratiet, SF, De radikale og Moderaterne, med parlamentarisk støtte fra Enhedslisten, men etter en tids sonderinger fra Mette Frederiksen om en slik regjering, presset Løkke Rasmussen fram at stafettpinnen skulle gis videre til de borgerlige.

Bjørgulv Braanen

De som gråter for krigen sin

Deler av det utenrikspolitiske etablissementet i USA er i krisemodus etter at det i helga kom meldinger om at USA og Iran nærmer seg en avtale som kunne få slutt på krigen. Den republikanske senatoren Ted Cruz er for eksempel «dypt bekymret» og mener det vil være en «katastrofal tabbe» å akseptere den avtalen som har begynt å ta form. Også hans senatorkollega Lindsey Graham og tidligere utenriksminister og CIA-sjef Mike Pompeo argumenterer nærmest panisk for at Iran fortsatt kan beseires militært. Mest opprørt av alle er Israels statsminister Benjamin Netanyahu, som ifølge flere medier nærmest har tryglet Trump om å trappe opp igjen angrepene. At det er de samme menneskene som klarte å overbevise Donald Trump om å angripe Iran, som nå reiser bust, er det sikreste tegnet på at forhandlingene er inne i et godt spor. Avtalen som diskuteres, skal ifølge lekkasjer begynne med en 60 dagers forlengelse av våpenhvila. I denne perioden skal USA lette på sanksjonene og gi Iran tilgang til frosne midler, mot at Iran gjenåpner Hormuzstredet og oppgir noen av sine reserver av anriket uran.

Ole Øyvind Sand Holth