Intervju

Komeback

Det mest typiske Kaizers er at det ikkje finst noko typisk Kaizers, meiner bandet.

Frida Fliflet (tekst) og Rikke Løe Hovdal (foto)
BRYNE BOYS: Kaizers Orchestra er ein institusjon i norsk musikk, og veit det godt. Samtidig meiner dei at dei står heilt på sida av mainstreamen. F.v. Geir Zahl, Janove Ottesen og Terje Winterstø Røthing. Resten av bandet fekk bli heime. BRYNE BOYS: Kaizers Orchestra er ein institusjon i norsk musikk, og veit det godt. Samtidig meiner dei at dei står heilt på sida av mainstreamen. F.v. Geir Zahl, Janove Ottesen og Terje Winterstø Røthing. Resten av bandet fekk bli heime.

Har comebacket blitt ei obligatorisk øving for alle band som drar på åra? Dette er eit leiande spørsmål, og svaret er ja. Motiva kan sjølvsagt variera – men det var vel få som trudde at Kaizers ikkje skulle komma tilbake då dei la inn årene i 2013, tretten år etter oppstarten. Passande nok skjer tilbakekomsten etter nøyaktig ti år: «Den siste» konserten spelte dei 14. september 2013, og den fyrste i gjenforeningsturneen 1. september i haust. Oljefata og gassmaska var på plass igjen, det same var rikspressa, mens Stavanger Aftenblad kort og godt samanfatta stemninga slik: «Vips, så var Erling Braut Haaland det nest beste fra Bryne». Og her sit dei, Kaizers, dresskledde og med beina i kors, tre dagar etter comeback-debuten. Eller i alle fall halvparten av dei: vokalist Janove Ottesen, gitarist Geir Zahl og gitarist Terje Winterstø Røthing. Og dei har trua på Kaizers anno 2023. Om dei har trua.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Musikkmagasinet

Reportasje

Rytmisk gymnastikk

En helt spesiell musikkskole har satt København på popkartet. Men ikke uten innvendinger.

Album

Vaages Fosse

Knut Vaages Fosse-opera er suveren musikkdramatikk. Nå settes den opp igjen.

Kommentar

Konsert­innhold

Har du tenkt deg på en storkonsert i 2026? Jeg kan lett kjede meg på arenakonserter, men jeg har prøvd å få tak i billetter til to stykk: hva som helst av Rosalías «Lux»-turné – som jeg med dyp livssmerte må innse at jeg ikke får tak i – og Bad Bunny i Stockholm, der billetter med brukbar sikt ligger på 4500–6000 kroner. Ikke får jeg tak i, og ikke har jeg råd! Det er en mager trøst, men vi er mange i samme situasjon. The Guardian publiserte nylig en sak om ståa i livebransjen: De største stjernene dominerer markedet totalt, og konsertbillettene er blitt en ny type statussymboler. I saken intervjuet de en 20-åring som anslår at han går månedlig på arenakonserter. Han pekte på sosiale medier, spesifikt Tiktok, som en av årsakene til utviklingen: Videosnutter av artister som spiller nye låter for første gang, tar med en overraskelsesgjest, eller andre uventede øyeblikk, går viralt og skaper fomo (fear of missing out). Kampen om billettene er beinhard – men ikke nødvendigvis på grunn av musikken. Å være til stede på den riktige konserten gir et inntrykk av eksklusivitet – så lenge du viser det til verden. Er du heldig, kan du bli repostet, få nye følgere, ja, kanskje til og med få vist videoen din på nyhetssider, skulle det skje noe virkelig spesielt på scenen. For mange er denne følelsen av eksklusivitet viktigere enn sjølve konsertopplevelsen. En ting er hva dette gjør med publikums oppførsel (filming, filming, filming).