Intervju

Komeback

Det mest typiske Kaizers er at det ikkje finst noko typisk Kaizers, meiner bandet.

BRYNE BOYS: Kaizers Orchestra er ein institusjon i norsk musikk, og veit det godt. Samtidig meiner dei at dei står heilt på sida av mainstreamen. F.v. Geir Zahl, Janove Ottesen og Terje Winterstø Røthing. Resten av bandet fekk bli heime. BRYNE BOYS: Kaizers Orchestra er ein institusjon i norsk musikk, og veit det godt. Samtidig meiner dei at dei står heilt på sida av mainstreamen. F.v. Geir Zahl, Janove Ottesen og Terje Winterstø Røthing. Resten av bandet fekk bli heime.

Har comebacket blitt ei obligatorisk øving for alle band som drar på åra? Dette er eit leiande spørsmål, og svaret er ja. Motiva kan sjølvsagt variera – men det var vel få som trudde at Kaizers ikkje skulle komma tilbake då dei la inn årene i 2013, tretten år etter oppstarten. Passande nok skjer tilbakekomsten etter nøyaktig ti år: «Den siste» konserten spelte dei 14. september 2013, og den fyrste i gjenforeningsturneen 1. september i haust. Oljefata og gassmaska var på plass igjen, det same var rikspressa, mens Stavanger Aftenblad kort og godt samanfatta stemninga slik: «Vips, så var Erling Braut Haaland det nest beste fra Bryne». Og her sit dei, Kaizers, dresskledde og med beina i kors, tre dagar etter comeback-debuten. Eller i alle fall halvparten av dei: vokalist Janove Ottesen, gitarist Geir Zahl og gitarist Terje Winterstø Røthing. Og dei har trua på Kaizers anno 2023. Om dei har trua.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Musikkmagasinet

Kommentar

En genuin en

Da Rune Walle fikk Norsk Americana Forum (sic) sin «Fjordingprisens ærespris» i fjor, dukket foranledningen til hans tid i USA opp igjen for meg. Rune (74) har nemlig hatt en musikalsk karriere som er uvanlig og helt logisk på samme tid. Den starter i psykedelisk folk med sitar i Bergen på slutten av 1960-tallet, og lander noen år senere midt i countryrocken med amerikanske Ozark Mountain Daredevils. I duoen Oriental Sunshine var Rune tidlig ute med å blande indisk raga inn i vestlig folkrock. Det var ikke sitar som staffasje, men et seriøst forsøk på å integrere en «østlig» klangverden. Overgangen til hans neste band – Hole in the Wall, Saft og senere Flying Norwegians – var ikke et brudd, men en naturlig fortsettelse. Flying Norwegians på sin side var amerikanskinspirert, men europeisk i uttrykket.

Album

Brobygger

Henrik Ødegaard bygger bro fra middelalderen til samtida.

Ved veis ende

Sly Dunbar (1952–2026)

Sist jeg så rytmeduoen Sly & Robbie live, var med Nils Petter Molvær på Nasjonal Jazzscene i Oslo for snart ti år siden. Da var de to på hugget – den varme jamaikanske bunnen under Molværs kjølig svevende trompet. Det var makeløst fett. Såpass bra at deres solide 2018-album «Nordub» bare får fram en brøkdel av briljansen – og det er tross alt en plate jeg kan spille når som helst. Faktisk var Molvær-konserten til trommis Sly Dunbar og bassist Robbie Shakespeare (som gikk bort i 2021) det første jeg tenkte på da jeg hørte om Dunbars dødsfall tidligere denne uka. Og det sier sitt, for karrieren hans er mildt sagt omfangsrik. Sly Dunbar, født i Kingston på Jamaica, debuterte på plate ved å gi en deilig bakgrunnsvisp til Dave and Ansel Collins’ 1970-hit «Double Barrel». Da var han 18, og det var enda to år til han skulle møte sin høyre hånd Robbie.