Intervju

Komeback

Det mest typiske Kaizers er at det ikkje finst noko typisk Kaizers, meiner bandet.

Frida Fliflet (tekst) og Rikke Løe Hovdal (foto)
BRYNE BOYS: Kaizers Orchestra er ein institusjon i norsk musikk, og veit det godt. Samtidig meiner dei at dei står heilt på sida av mainstreamen. F.v. Geir Zahl, Janove Ottesen og Terje Winterstø Røthing. Resten av bandet fekk bli heime. BRYNE BOYS: Kaizers Orchestra er ein institusjon i norsk musikk, og veit det godt. Samtidig meiner dei at dei står heilt på sida av mainstreamen. F.v. Geir Zahl, Janove Ottesen og Terje Winterstø Røthing. Resten av bandet fekk bli heime.

Har comebacket blitt ei obligatorisk øving for alle band som drar på åra? Dette er eit leiande spørsmål, og svaret er ja. Motiva kan sjølvsagt variera – men det var vel få som trudde at Kaizers ikkje skulle komma tilbake då dei la inn årene i 2013, tretten år etter oppstarten. Passande nok skjer tilbakekomsten etter nøyaktig ti år: «Den siste» konserten spelte dei 14. september 2013, og den fyrste i gjenforeningsturneen 1. september i haust. Oljefata og gassmaska var på plass igjen, det same var rikspressa, mens Stavanger Aftenblad kort og godt samanfatta stemninga slik: «Vips, så var Erling Braut Haaland det nest beste fra Bryne». Og her sit dei, Kaizers, dresskledde og med beina i kors, tre dagar etter comeback-debuten. Eller i alle fall halvparten av dei: vokalist Janove Ottesen, gitarist Geir Zahl og gitarist Terje Winterstø Røthing. Og dei har trua på Kaizers anno 2023. Om dei har trua.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Musikkmagasinet

Kommentar

Mu­sikk­vekst?

I Dagens Næringsliv forrige helg spådde eksperter, inkludert den anonymiserte «Mr. Music», at det globale musikkmarkedet vil doble seg de neste ti årene. «Det har aldri vært mer penger på vei inn», sto det – fordi styrtrike private equity-fond tiltrekkes av musikkindustrien. I artikkelen, skrevet av Lars Backe Madsen og Øyvind Holen, hentet de fram tall fra en Goldman Sachs-rapport fra august i år. I rapporten heter det at livemarkedet vil ha jevn vekst mens strømming går en lys tid i møte, fordi det er mer å hente på abonnementspriser og det forventes framgang i «umodne markeder» (Afrika, Sør-Amerika, Midtøsten), pluss økt inntjening fra såkalte «superfans» (hei, swifties). Artikkelen i DN og rapporten til Goldman Sachs sier ingenting om hvem som vil tjene på musikkbransjens forventede vekst. Men hvis det er noe jeg har merket meg denne høsten, så er det at de mindre artistene har det trangt økonomisk (bare gå på en konsert, for eksempel, og hør dem prate) og at de største plateselskapene sier opp ansatte. Hos Universal, Sony og Warner – de tre store – foregår det en aggressiv effektivisering- og sentraliseringsprosess.

Jubileum

Revo­lu­sjonær provokatør

Hundreårsjubilanten Pierre Boulez har preget samtidsmusikken som få andre.

Kommentar

Stå i det

Forrige uke fikk jeg lov å lede en samtale på Vill Vill Vest i Bergen sammen med Tonje Kaada, tidligere daglig leder i Øyafestivalen, under tittelen «Når idealer møter realiteter». Samtalens mål var å belyse hvilke konflikter som kan oppstå når idealer og verdier møter økonomiske realiteter, og hvordan musikknæringen kan bidra til å ta vare på våre verdier og kunstnerisk integritet. Kan man likevel være konkurransedyktige i et globalt marked? For vi snakker mye om verdier i kulturfeltet. Om fellesskap, bærekraft, inkludering – og om at vi ønsker å stå for noe. Det er vel kjernen i alt vi holder på med, eller? Musikkbransjen er også en økonomi. Etter hvert har det blitt en stor økonomi, som dypest sett opererer i samme landskap som oljefondet.