Intervju

Komeback

Det mest typiske Kaizers er at det ikkje finst noko typisk Kaizers, meiner bandet.

Frida Fliflet (tekst) og Rikke Løe Hovdal (foto)
BRYNE BOYS: Kaizers Orchestra er ein institusjon i norsk musikk, og veit det godt. Samtidig meiner dei at dei står heilt på sida av mainstreamen. F.v. Geir Zahl, Janove Ottesen og Terje Winterstø Røthing. Resten av bandet fekk bli heime. BRYNE BOYS: Kaizers Orchestra er ein institusjon i norsk musikk, og veit det godt. Samtidig meiner dei at dei står heilt på sida av mainstreamen. F.v. Geir Zahl, Janove Ottesen og Terje Winterstø Røthing. Resten av bandet fekk bli heime.

Har comebacket blitt ei obligatorisk øving for alle band som drar på åra? Dette er eit leiande spørsmål, og svaret er ja. Motiva kan sjølvsagt variera – men det var vel få som trudde at Kaizers ikkje skulle komma tilbake då dei la inn årene i 2013, tretten år etter oppstarten. Passande nok skjer tilbakekomsten etter nøyaktig ti år: «Den siste» konserten spelte dei 14. september 2013, og den fyrste i gjenforeningsturneen 1. september i haust. Oljefata og gassmaska var på plass igjen, det same var rikspressa, mens Stavanger Aftenblad kort og godt samanfatta stemninga slik: «Vips, så var Erling Braut Haaland det nest beste fra Bryne». Og her sit dei, Kaizers, dresskledde og med beina i kors, tre dagar etter comeback-debuten. Eller i alle fall halvparten av dei: vokalist Janove Ottesen, gitarist Geir Zahl og gitarist Terje Winterstø Røthing. Og dei har trua på Kaizers anno 2023. Om dei har trua.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Musikkmagasinet

Album

Dundrer løs

Jo da, punkbølgen kom til Norge likevel.

Kommentar

Utypisk svensk

For første gang på gudene vet hvor lenge toppes de norske hitlistene av en sang som mer enn noe annet er vakker. Uld – eller ULD, som Une, Lucia og Dagny sikkert foretrekker at vi skriver bandnavnet – har med «Håper at du ser meg nå» plassert seg selv i det krysset (ved Ullevålsveien?) der sår lengsel møter ensomhet, kjærlighetssorg og hekt. Over Lucia Andreadatter Utnems piano og Dagny Braanen Lindgrens trekkspill lytter vokalist Une Lorentze Onarheim etter kjente skritt, og lar skjorta henge på stolen som du bare er ute litt. «Håper at du ser meg nå» hører hjemme i en eller annen sangbok, og er en sånn låt som foreldre på sikt kan ende opp med å synge for barna sine. Hvilket bringer oss over til Sverige. De svenske hitlistene er nemlig ganske annerledes enn de norske. I Spotifys hjemland pusher de nå grensene for hvor mye rart som skal få lov til å dominere Sverigetopplistan før den må legges død og begravet. Som vi har nevnt her i Musikkmagasinet tidligere, er den største utfordringen for en dynamisk svensk hitliste sovesangene til Humlan Djojj, en gullig humle skapt av Staffan Götestam, der sangene er sunget av dattera Josefine. Åpenbart har svenske foreldre sluttet å synge nattasanger til barna sine, og trykker play på Spotify istedenfor.

Album

Midt i krigens sorg

Stavanger symfoniorkester gir klang til krigsåret 1943.