«Det er ikke stemmingen som er demokratiet», skrev dramatikeren Tom Stoppard i 1972, «det er tellingen». Påstanden blir bare sannere med åra, i hvert fall om man tar utgangspunkt i journalistikken. I dekningen av politikk får meningsmålinger – en form for «forhåndstelling» av ennå ikke avgitte stemmer – stadig større plass. Mye er sagt om disse prognosene og kvaliteten på dem; i løpet av årets valgkamp har byrået Infact måttet unnskylde og trekke tilbake feilaktige partimålinger fra både Trondheim og Vestfold. Andre ganger er det mediene som tolker tallene feil. Valgforsker Bernt Aardal har påpekt at avisene ofte slår fast at et parti «går fram» på en måling, selv om endringen ligger godt innenfor feilmarginen.
Et annet spørsmål er hvordan gallupgaloppen påvirker velgeratferden. De siste målingene viser nærmest dødt løp i flere norske storbyer. Vil ikke dette kunne lokke ekstra mange til stemmeurnene i dag? Vel, her er ikke forskningen entydig. Meningsmålinger kan også virke passiviserende – hvis «vårt» parti ligger dårlig an, kan vi resignere. Andre kan bli fristet til å stemme taktisk. Det finnes også studier som viser at mange velgere er «medgangssupportere»; de strømmer til partier som gjør det godt på målingene, og flykter når vinden snur. Men heller ikke her er bildet svart-hvitt. Forskere har også observert en «underdog»-effekt som kan gi forhåndsdømte partier et uventet oppsving på valgdagen.
I Norge er det ikke tillatt å publisere meningsmålinger på valgdagen. Da valgloven skulle justeres i 2006, åpnet daværende kommunalminister Åslaug Haga (Sp) for å øke antallet gallupfrie dager før valg. Flere europeiske land har en slik ordning, blant dem Spania, Hellas, Belgia og Sveits. «Meningsmålinger i sluttfasen kan påvirke styrkeforholdet mellom partiene», lød departementets argument i 2006. Reaksjonene sprikte, men mange pekte på at en innskrenkning ville stride mot trykkefriheten. Det er fortsatt en høyst relevant innvending. Men siden vi sist hadde debatten, har antallet meningsmålinger mer enn doblet seg. Det gjør det nødvendig å ta en ny diskusjon om hvordan vi skal dreie den politiske journalistikken fra tall til bokstaver, fra spill til saksinnhold.