Leder

Et historisk maktskifte

Mari Skurdal

I 1924 stemte flere nordmenn på Høyre enn på Arbeiderpartiet. Siden den gang har Ap vært større enn Høyre i samtlige valg, selv under høyrebølgen på 1980-tallet. I år ligger Arbeiderpartiet an til å måtte finne fram vandrepokalen, tørke av hundre år med støv og gi den tilbake til sin borgerlige rival. På nasjonale målinger for både stortings- og kommunevalg ligger Høyre i dag bedre an enn Arbeiderpartiet. For første gang på 100 år kan Høyre bli Norges største parti. Selv om Ap er kjent for å være best i valgkampinnspurter, og selv om Høyre ser ut til å bremse opp i innspurten, er det likevel et stykke fram for Aps kommune- og fylkestingskandidater. Dagens regjering har fått krevende oppgaver på sin vakt, og det spiller inn på valgkampen i landets kommuner. Prisveksten har ikke vært så stor siden 1980-tallet. I tillegg må regjeringen håndtere krig, skyhøye kraftpriser og eget mannskaps lemfeldige omgang med habilitetsregelverket.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Leder

Et blindspor

Kommunesammenslåinger er satt på dagsordenen igjen. Kommunal- og distriktsminister Bjørnar Skjæran (Ap) har foreslått å gi større gulrøtter til dem som vil slå seg sammen, og Høyre, som har glemt at de tapte regjeringsmakta i 2021 på sentraliseringspolitikken, har begynt å kvesse knivene igjen. Partiet er også for å legge ned fylkeskommunen. Anna Molberg (H) fra Innlandet vil legge eget fylke på slaktebenken først. Det er noe uærlig over debatten om sammenslåinger når det gis inntrykk av enorme stordriftsfordeler ved å legge ned kommuner, noe som ofte viser seg ikke å stemme. Det eneste innsparingspotensialet ligger i å fjerne skoler, tjenester og helsetilbud i utkantene. Men heller ikke det gir nødvendigvis den ønskede effekt.

Bjørgulv Braanen

Holder fast på Holte

Forfatter og tidligere McKinsey-topp Martin Bech Holte selger bøker i bøtter og spann, men påstandene i «Landet som ble for rikt» og «Alternativt statsbudsjett» har fått et hardt møte med virkeligheten. Økonomer har tilbakevist tallgrunnlaget som bygger opp hovedtesen i bøkene, og finanskommentator Terje Erikstad i Dagens Næringsliv skriver at den siste utgivelsen bør trekkes i sin helhet. «Uansett hvordan Holte vrir og vrenger på tallene, er fasiten til Statistisk sentralbyrå at vi er mer produktive i dag, enn det vi var både i 2007 og 2013», skriver han. Holte er likevel ikke uten forsvarere i norsk offentlighet. Sist ute er Civita-leder Kristin Clemet, som i sin faste mandagskommentar i Aftenposten i går siterer Holte og videreformidler hovedpåstanden om at norsk økonomi og produktivitet sliter – eller i det minste vil gjøre det snart. Hvorfor gjør hun det? Clemets politiske prosjekt hviler på at mange slutter seg til de dystre spådommene om norsk økonomi. Hun sier det best selv i en tidligere kommentar, publisert bare dager før Sp gikk ut av regjering og den politiske medvinden til Civitas foretrukne regjeringsalternativ løyet.

Mari Skurdal

Iranernes modige kamp

I en verdenspolitisk mørketid som denne, skinner lyspunktene ekstra klart. Det er umulig ikke å la seg imponere over motet til det iranske folket, som nå reiser seg mot landets prestestyre. Det startet som en protest blant studenter og butikkeiere mot økte priser, men har i løpet av to intense uker spredt seg til byer over hele landet. Demonstrantenes krav handler ikke lenger bare om billigere mat, men om at teokratiets dager må være talte. For oss som fritt kan gå ut i gatene og utbasunere våre politiske drømmer, er det vanskelig å fatte hva dette oppgjøret krever. Iranske myndigheter slår brutalt ned på protester.

Lars Vegstein