Jeg vokste opp i Sør-Afrika og har strengt avvist alle sammenligninger med Israel. Men under Netanyahu er påstandene i ferd med å bli et faktum.
Israel 2023, Sør-Afrika 1948. Jeg har gjennomlevd det samme tidligere: tilraning av makt, fascisme og rasisme – nedbryting av demokratiet. Israel er på vei til det Sør-Afrika var for 75 år siden. Det er som å se en skrekkfilm bli avspilt på nytt.
I 1948, da jeg var tenåring i Cape Town, fulgte jeg med på resultatet av valget 26. mai på en svær oppslagstavle på veggen av et avishus. Et valgsystem der vinneren tar alt, førte til et forvrengt resultat. Nasjonalistpartiet Afrikaner Nationalist Party vant 79 seter i parlamentet sammen med sitt mindre samarbeidsparti, mot 74 seter for United Party og deres mindre samarbeidspartier. Men «Nats», som de ble kalt, vant faktisk bare 37,7 prosent av stemmene, mot opposisjonens 49,2 prosent. Selv om opposisjonen fikk flere stemmer, sa Nats at de hadde flertall og at de kunne gjøre hva de ville.
I Israel i 2023 opplever jeg at mye av det samme gjentar seg. Vår valgordning, med proporsjonal representasjon, kan også gi skjeve resultater. I november i fjor vant Likud sammen med sine mindre samarbeidspartier 64 seter, mot opposisjonens 56. Rent faktisk vant høyreblokken med bare 0,6 prosent av stemmene. Denne 0,6 prosent-regjeringen sier at de representerer flertallets vilje og kan gjøre som de vil.
Sør-Afrika hadde demokrati – det vil si blant de hvite, som utgjorde 20 prosent av befolkningen. Svarte hadde ingen stemmerett, bare enkelte såkalte fargede og asiatiske sørafrikanere kunne stemme. De som ikke var hvite, led under kraftig rasediskriminering på ethvert område av livet.
I Israel har araberne, som utgjør omtrent 21 prosent av befolkningen, stemmerett. Men de blir diskriminert. Muslimer og kristne blir ikke innkalt til militæret, og de som ikke gjennomfører militærtjeneste, får færre sosiale goder. Jødisk nasjonalfond eier omtrent 13 prosent av Israels landområder, og her får ikke-jøder – det vil si arabere – ikke lov til å eie eller leie. Koalisjonen har gitt løfter om at diskrimineringen skal styrkes. De har allerede truet med å kutte budsjettmidlene, flere millioner shekler, som er satt av til å oppgradere dårlige boforhold blant arabere.
Nasjonalistenes seier i Sør-Afrika betydde apartheid, som forsterket og institusjonaliserte den diskrimineringen av fargede som allerede fantes.
I 2001 ble jeg med en delegasjon fra den israelske regjeringen til verdenskonferansen mot rasisme i Durban. Ariel Sharons regjering inviterte meg med på grunnlag av ekspertisen min etter et kvart århundre som journalist i Sør-Afrika, der min spesialitet var nærbildereportasjer om apartheid. Under konferansen ble jeg bekymret og sint over de mange løgnene og overdrivelsene som ble ytret om Israel. I årene etterpå har jeg argumentert alt jeg kan mot anklager om at Israel er en apartheidstat – både i foredrag, i avisartikler, på tv og i en bok.
Men nå er anklagen i ferd med å bli et faktum.
For det første opphøyer nasjonalstatsloven jødene over andre statsborgere, som er arabere – muslimer, drusere, beduiner og kristne. Hver dag gir ministrene og deres allierte uttrykk for rasisme og følger opp med diskriminerende handlinger. Det er ingen nåde selv for druserne, som i likhet med jødene har tjent i militæret siden 1956.
For det andre kan ikke Israel lenger påstå at det er sikkerhetsgrunner til atferden vår på Vestbredden og blokaden av Gaza. Etter 56 år kan ikke okkupasjonen vår lenger forklares som midlertidig, i påvente av en løsning på konflikten med palestinerne. Vi er på vei mot annektering, med planer for å doble antallet jødiske bosettere på Vestbredden, som for tiden ligger på rundt 500.000.
Hæren bidrar uten forbehold til den ulovlige okkupasjonen av landområdene og etableringen av bosetterutposter. Myndighetene skjevfordeler mange millioner shekler til gode for bosetterne. De misbruker sine egne lover. Bosettere dreper palestinere og ødelegger hus og biler. Domstolene griper sjelden inn. Soldatene bare står og ser på. Vi nekter palestinere ethvert håp om frihet eller et normalt liv. Vi tror på vår egen propaganda, som sier at noen få millioner mennesker ydmykt vil godta varig underkastelse og undertrykking. Myndighetene driver Israel dypere og dypere inn i umenneskelige, grusomme handlinger som det ikke er mulig å forsvare på noen måte. Jeg trenger ikke å være religiøs for å vite at dette er et skammelig svik mot jødisk moral og historie.
I Sør-Afrika ble det brukt hyggelige ord på destruktive lover. Universitetene ble pålagt apartheid for å begrense de svartes tilgang til utdanning gjennom loven Extension of University Education av 1959. Innstramminger rundt «passene» – dokumentet som var det viktigste middelet for å kontrollere de svarte – ble kalt Abolition of Passes (Coordination of Documents) Act («loven om opphevelse av pass og koordinering av dokumenter», overs. anm.)
I Israel brukes ordet «rettsreform» for å beskrive ødeleggelsen av demokratiet. Det begynte med å få en slutt på høyesteretts tilgang til rettslig overprøving av utøvende makt og Knesset. Statsminister Benjamin Netanyahu uttaler til utenlandsk tv at endringene er små, og at det er latterlig av opposisjonen å motsette seg dem. Han forklarer ikke hvorfor han og hans samarbeidspartnere da har vært så nådeløst bestemte på å kjøre reformen gjennom, på tross av kolossal motstand.
I Sør-Afrika oppsto masseprotester da stemmeretten ble fratatt de fargede og asiatiske borgerne. I spissen sto veteranene fra andre verdenskrig. Høyesterett, som var ankeinstansen, avviste stemmerettsloven som grunnlovsstridig. Nasjonalistene brukte sin majoritet i parlamentet til å sette opp en høyere domstol i parlamentet, som overstyrte ankeinstansen. Fargede og asiatiske borgere mistet stemmeretten.
Motstanden mot apartheid vokste. «Nats» hadde flertallet i parlamentet og vedtok loven Suppression of Communism Act, som ga justisministeren myndighet til å utstede påbud som begrenset den personlige friheten kraftig, etter eget forgodtbefinnende. Blant straffene han tildelte, var husarrest og forbud mot å omgås mer enn én annen person, samt forbud mot offentlige ytringer. Brudd på påbudene kunne føre til opp til fem års fengsel. Kommunister var det første målet, etterfulgt av liberalere – og til og med glødende antikommunister – samt alle som kjempet mot apartheid, både med og uten vold. Deretter ble det åpnet for 30 dagers fengsling uten rettergang, som så ble økt til først tre måneder og deretter seks måneder – til slutt gjaldt fengsling på ubestemt tid.
Mange tusener ble «bannlyst», anholdt uten rettergang og dømt til lange fengselsstraffer. Hæren og politiet gikk gjentatte ganger inn i segregerte svarte townships og drepte og terroriserte innbyggerne.
I Israel er cirka 1200 palestinere fra Vestbredden rapportert fengslet uten rettergang. Forsvarsministeren undertegner ordrer av sikkerhetsgrunner, for å bekjempe terrorisme. Hæren er stadig på tokt i byene på Vestbredden, volder skade og arresterer flere mistenkte. Tragediene fortsetter.
Under påskudd av å bekjempe kriminalitet i det arabiske samfunnet ønsker landets sikkerhetsminister, Itamar Ben-Gvir, en lov som gir politiet makt til å fengsle israelere uten siktelse eller rettergang – en politikk som allerede praktiseres på Vestbredden. Han ønsker å ha en kostbar «nasjonalgarde» til sin rådighet.
I Sør-Afrika var det en hemmelig organisasjon for afrikandere, Broederbond (brorskapet), som trakk i snorene i kulissene. De godkjente hver eneste viktige ansettelse: skolerektorer, politifolk, fengselsledelse og militæroffiserer samt ansatte i embetsverket. De samarbeidet med Den nederlandske reformerte kirke, som ble beskrevet som «nasjonalistpartiet i bønn». Prestene var kalvinister og konservative og hadde en bokstavtro tolkning av Bibelen, der de hevdet at den berettiget apartheid og at afrikanderne var det utvalgte folk, hvis misjon var å redde «den hvite sivilisasjonen».
Nasjonalistpartiets mål for skolene var «kristen nasjonal opplæring». Radio og tv var nøye kontrollert, film og teater sensurert. Tusener av bøker var forbudt, som «uønskede, upassende eller umoralske». Ekteskap på tvers av hudfarge var forbudt. Hele befolkningen ble splittet, slik at mennesker av forskjellig hudfarge bodde i forskjellige områder. De hvite tok det meste og beste. Millioner av fargede ble tvunget bort fra hjemmet sitt.
I Israel har de ultraortodokse sluttet seg til Likud og de religiøse nasjonalistene for å sikre seg ubegrensede midler til sine separate skoler, for å holde egne barn ute av militæret og pålegge sine religiøse påbud på hele landet. De holder kontroll med jødiske ekteskap og skilsmisser og tillater bare ortodokse ekteskap. Og de griper inn i stadig flere områder.
Sør-Afrika tok ikke hensyn til den internasjonale motstanden mot apartheid. Landet ble «verdens stinkdyr». FNs fordømmelse, boikott og desinvestering ble viftet bort. Økonomien gikk nedover. Til slutt kunne ikke den bankerotte staten opprettholde apartheiden, og det var en stor grunn til at hvite ble tvunget til å gi fra seg makt og privilegier i 1994.
I Israel blir utfallet av koalisjonens angrep på domstolene, og deres løfter om at mer er i vente, godt dekket i pressen. Den ødeleggende innvirkningen på økonomien er allerede tydelig. USA gir Israel i overkant av 3,8 milliarder dollar i militærstøtte hvert år og forsvarer oss mot angrep, både fortjente og ufortjente, i internasjonale fora. Vi er avhengig av USA for å overleve, men vi mister støtte i Kongressen. Koalisjonens ledere kunne ikke ha brydd seg mindre.
Generaldirektøren for utdanningsdepartementet har sluttet i protest over de store endringene i domstolssystemet. Dommere blir vanæret. Koalisjonen vil at riksadvokaten skal sparkes. Advokatforeningen blir vingeklippet. Strenge kontrolltiltak er i ferd med å bli innført for mediene. Det er tvungen overholdelse av sabbaten. Kulturuttrykk og kvinners rettigheter begrenses i økende grad. Beduiner kastes ut en masse . Demonstranter kalles forrædere.
Vi er prisgitt fascister og rasister (begge disse ordene har jeg valgt med omhu), som ikke kan og ikke vil stanse.
Jeg skriver om Sør-Afrika og Israel fordi jeg kjenner begge landene etter å ha levd 53 år i det ene og nesten 26 år i det andre. Ingen av dem er unike. Det samme mønsteret med undertrykkelse fra ytre høyre har vi sett i vår tids Ungarn og Polen, i Asia, Afrika og Latin-Amerika, og tidligere i Europa i 1920- og 1930-årene.
Jeg ville ikke skrive denne artikkelen. Den ble revet ut av meg, og den er rettet til israelerne fordi den høyreekstreme regjeringen bringer landet inn i institusjonalisert diskriminering og rasisme. Dette er apartheid. Sør-Afrika under apartheid var enkelt: hvit mot svart. Israel er komplisert. Den arabiske minoriteten på 21 prosent har stemmerett. Alle betaler inn til samme folketrygdsystem og nyter godt av de samme fordelene – helsevesen og velferdsgoder. På sykehuset delte jeg, som er jøde, rom med arabere, og vi ble behandlet av de samme jødiske og arabiske legene og sykepleierne. Alt er åpent: strendene, benkene i parken, kinosalene, teatrene og restaurantene. Det er likevel riktig å kalle dette for apartheid, men en må tenke seg nøye om når en sammenligner.
I Israel ser jeg nå apartheid som den jeg vokste opp med. Israel gir en gave til motstanderne sine i bevegelsen Boycott, Divestment and Sanctions (BDS) og deres allierte, særlig i Sør-Afrika, der mange svarte i fagforeninger og kommunistiske og muslimske kretser ikke anerkjenner staten Israel. BDS-aktivistene vil fortsette å komme med sine påstander, ut av uvitenhet og/eller vond vilje, og med å spre løgner om Israel. De har lenge forvridd det som var dårlig til det groteske, men nå gir Israel dem til slutt rett.
Oversatt av Inger Sverreson Holmes.