Jeg tok toget til Kyiv. Det er det man gjør. Fly kan ikke ta av under krigen. Havnene er blokkert eller bombet. Veiene er ikke så gode. Men togene går, de har gått hver dag under Russlands krig mot Ukraina. Millioner av flyktninger har blitt evakuert med overfylte tog fra kampsonene. Soldater har blitt fraktet til fronten. Stridsvogner og ammunisjon fra omverdenen har rullet over grensen fra Polen. Presidenter og EU-kommissærer har reist med ukrainske nattog. Tog, skinner og stasjoner er blitt bombet og reparert. Når byene er frigjort, begynner togene snart å gå dit igjen. Den statlige ukrainske jernbanen har gamle lokomotiver og vogner, ofte fra sovjettiden. Men de har også mange ansatte om bord på togene, i verkstedene og langs skinnene. De har holdt landet i gang selv i de vanskeligste tider. Flere hundre jernbanearbeidere er blitt drept i krigen.
Det er ikke lenger noen som snakker om å privatisere jernbanen. Men Ukraina har en svak arbeiderbevegelse, og nyliberalister og oligarker har hatt betydelig innflytelse. Det ukrainske parlamentet benyttet anledningen til å svekke arbeidernes rettigheter etter at Russlands fullskala angrepskrig startet i februar 2022. Jernbanen sa opp tariffavtalen med de ansatte, som fikk dårligere arbeidsvilkår. Sjefen ble forfremmet – de ansatte fikk merke kuttene. Ingen takk til lokførerne, som jobbet 38-timers skift, eller togvertene, som ble på togene i ukevis for å hjelpe alle flyktningene.
I Kyiv møtte jeg fagorganiserte jernbanearbeidere, jeg møtte folk fra UNHCR som hjelper millioner av flyktninger, jeg møtte gamle kjente og aktivister fra Sotsialnyi Rukh (Den sosiale bevegelsen), en ukrainsk venstreorientert organisasjon. Det som gjorde mest inntrykk, var å snakke med vanlige ukrainere om deres bekymringer, deres sorg, deres sinne mot Putin og deres drømmer om seier i krigen, som er det som trengs for fred og en bedre framtid. Men prisen er høy, hver dag dør unge ukrainere ved fronten. Prisen er høy, men alternativet er å leve under russisk okkupasjon eller å bli tvunget på flukt.
Den ukrainske venstresiden er svak – men den finnes. Målet til Sotsialnyi Rukh er å bygge et sterkt venstreparti og skape et mer rettferdig samfunn, men først må krigen vinnes. Vi satt rundt et bord på en uteservering en ettermiddag og snakket om den europeiske venstresida og krigen. Jeg spurte og lyttet.
I Kyiv virker den europeiske venstresidas diskusjoner om Ukraina fjerne og teoretiske. For de som sitter rundt bordet sammen med meg, handler det om personlig overlevelse og om den ukrainske venstresida i det hele tatt skal ha en framtid. «I Ukraina er det vanskelig å være antifascist og pasifist på samme tid. Du må bestemme hvilken side du står på. Hvis du er antifascist og mot imperialismen, må du støtte Ukraina militært, humanitært og økonomisk. Jo raskere vi kan kaste ut de russiske invasjonsstyrkene, jo raskere kan vi begynne å arbeide for bedre sosiale forhold i landet vårt», sa Vitalii Dudin.
De hadde et svært godt innblikk i hvordan diskusjonen har foregått i ulike deler av den europeiske venstresiden, og de hadde selvsagt også klare synspunkter på argumentene som ble fremført i debatten. Det handler tross alt om dem – deres fremtid. Jeg tok meg selv i å tenke at de som motsetter seg støtte til Ukraina eller prøver å unnskylde Russlands aggresjon, burde dra dit og lytte til dem.
De fortalte om venstreorienterte partier som har støttet dem fra dag én. De nevnte Razem i Polen, Bloco i Portugal og ikke minst de nordiske venstrepartiene. De ser på oss som sine venner og allierte. De stoler på at vi vil arbeide for fortsatt støtte til Ukraina, også med våpen. De fortalte om støtten fra de to norske venstrepartiene, men at det tok tid og lange diskusjoner i Rødt før partiet begynte å gå inn for militær støtte til Ukraina. De fortalte om skuffelsen over Tysklands Die Linke, som ikke vil ta stilling, og Jeremy Corbyn, som står for en pasifisme som favoriserer Russland. «Jeg forstår et pasifistisk standpunkt, og jeg respekterer det. Men en ekte pasifist handler for å undergrave angriperen, ikke de som har blitt angrepet. Mange ukrainere er pasifister og mot krig, men de så ingen annen utvei enn å gripe til våpen», sier Denys Pilash. De ristet på hodet av gammelkommunistene som tror at solen fortsatt står opp i Moskva. De fortalte meg om sine venner blant russiske sosialister som hadde blitt fengslet eller flyktet.
Jeg lot dem svare på noen av argumentene jeg kan høre i utkanten av debatten – om fascister i Ukraina, at alt er Natos skyld og at våpenhjelp bare forlenger krigen. De sukket. De hadde hørt det før. «Vi har vært utsatt for vold fra høyreekstremister i lang tid. Det begynte for nesten 15 år siden. Da forsøkte vi å få internasjonal støtte da ukrainske venstreorienterte, feminister og LHBT-aktivister ble fysisk angrepet på gatene av høyreekstreme. Da fikk vi svært lite støtte. Da Russland annekterte Krim i 2014 og startet denne konflikten, ble snakk om fascisme i Ukraina til en sentral del av propagandaen. Plutselig ble store deler av den internasjonale venstresida interessert i og bekymret for ytre høyre i Ukraina», sier Denys.
Nei, det er ikke ytre høyre som styrer Ukraina, den er faktisk sterkt svekket og har nå støtte fra bare to prosent av velgerne. Heldigvis har høyreekstremsk innflytelse blitt svekket i hæren og innenriksdepartementet. Det er en klar tendens til samhold mellom ulike grupper i den ukrainske befolkningen. I stedet for snever nasjonalisme innser stadig flere at Ukraina trenger omfattende samarbeid med omverdenen.
Krigen har ført ulike ukrainere sammen, sier Vitalii: «Krimtatarene, muslimer og jøder blir inkludert på en måte de aldri har vært før. Den mest diskriminerte og sårbare gruppen i landet vårt er romfolket, som har blitt utsatt for mye negativ særbehandling, for eksempel når de reiser over landegrensene. Mange romfolk tjenestegjør i hæren. Mange som kjemper sammen med dem ved fronten, overvinner nå fordommene sine.»
De ukrainske venstreaktivistene jeg møtte, var mot at Ukraina skulle bli medlem av Nato, og påpekte at landet aldri har vært Nato-medlem. Men støtten til Nato har økt kraftig i landet, det har Putin sørget for. Forholdet er altså motsatt, det er russisk aggresjon som gjør at ukrainerne ønsker å bli med i Nato.
De snakket om konsekvens, at alle som var mot USAs invasjon av Irak, også burde være mot Russlands invasjon av Ukraina, og vice versa. Alle som er mot Israels okkupasjon av Palestina, bør også være mot den russiske invasjonen, og vice versa. Hvordan kan det ha seg at noen av dem som er så flinke til å analysere og kritisere amerikansk imperialisme, ikke er i stand til å se russisk imperialisme? «Det er mange misforståelser i det globale sør. Det er mye viktigere å bygge broer til dem. Ofte har folk i Øst-Europa hatt vanskelig for å forstå undertrykkelsen og nøden i Afrika eller Asia. Russland var også en kolonimakt. I Ukraina må vi forstå at vi ikke er i en unik situasjon, det finnes andre folk rundt om i verden som opplever urettferdighet, krig og okkupasjon. Vi må bygge solidaritetsbånd med undertrykte folk som kurderne og palestinerne. Vi ønsker å dele våre historier med andre som har lidd under kolonialisme og som lever i periferien», sier Denys.
Hvordan vil Ukraina se ut etter gjenoppbyggingen? Dette var et spørsmål de diskuterte mye. De ønsker seg et Ukraina med sosiale rettigheter, likestilling og en sterk fagbevegelse. På den ukrainske venstresida er det mange fagforeningsaktivister. De vil ha slutt på nyliberale eksperimenter, oligarki og korrupsjon. De påpekte at ukrainsk venstreside blir styrket av solidaritet fra den internasjonale venstresida, men også at de kan svekkes hvis venstresida i andre land er utydelig i sin fordømmelse av Russlands krig.
I Kyiv fortsetter mye av hverdagen som vanlig, på overflaten. Helt til du legger merke til de bombede husene, mennene i uniform og den økte sikkerheten. Helt til du snakker med de som har flyktet eller mistet venner og familie i krigen.
Da jeg skulle ta toget til Chișinău i Moldova for å reise hjem, var sentralbanestasjonen tom og stengt. Det sto en bevæpnet vakt ved døren som sa at de hadde mottatt et varsel om at russiske raketter var på vei mot Kyiv, og vi fikk beskjed om å søke dekning. Jeg fulgte strømmen av mennesker ned i den underjordiske passasjen under sporene. Det var tydelig at det var rutine. Der nede satt folk på benker eller direkte på steingulvet og scrollet på mobilen eller spilte kort.
På toget hjem delte jeg kupé med Tanja. Hun var på vei for å besøke sin 16 år gamle datter som studerer i utlandet. Hun fortalte meg at hun ikke fikk sove av bekymring mens datteren fortsatt var i Ukraina. Men bekymringen var fortsatt igjen: Sønnen skulle snart kalles inn til hæren. Tanja avskydde krigen og hatet Putin. «Han har ødelagt livene våre», sa hun med ettertrykk og et hardt blikk. Hun hadde en bror i Moskva som hun ikke lenger hadde kontakt med, men som hadde tjenestegjort i den russiske hæren og forsvarte krigen. Familier og bånd mellom russere og ukrainere blir revet i stykker av Putins krig, og det vil ta generasjoner å reparere dem.
Vi satt der i solnedgangen mens nattoget passerte jorder og skoger på vei mot grensen til Moldova. Vi slo sammen matpakkene våre til en felles middag. Tanya hadde kjøpt ferske, søte jordbær og en flaske vin. Vi snakket om Ukraina etter krigen, om flyktninger som vender tilbake, familier som gjenforenes og et land som kan utvikle seg i fred.
Om dette blir en realitet, er ikke bare avhengig av Tanja og de andre ukrainerne som ikke har valgt denne krigen. Det er også avhengig av oss og av at vår støtte til Ukraina ikke vakler.
Oversatt av Lars Nygaard