Kjære Ingvild Rishøi,
Av og til blir man som forfatter spurt hva man leser. En avis lurer på om man kan anbefale tre sommerbøker, på et litteraturprogram blir man bedt om å liste opp yndlingsbøkene sine. Boka som endret livet ditt, boka som formet deg, boka som fikk deg til å gråte, sånt noe. Når jeg skal snakke om litteratur på kommando, blir ofte den indre bokhylla mi tom, og jeg kan nesten ikke huske å ha lest noe som helst.
Men når jeg kommer hjem og er for meg selv, tenker jeg alltid at jeg skulle ha svart «Vinternoveller». Det har jeg aldri fått gjort, og det handler nok om at den boka har en så viktig plass i meg, som jeg ikke vil la andre forstyrre eller invitere til forhandlinger om.
Fordi den boka føles som en venn.
Jeg har lest alle bøkene dine. «Vinternoveller» utallige ganger, sikkert åtte-ni ganger, siden jeg oppdaget den ved en tilfeldighet i 2018. Det var agenten min som anbefalte den for mange år siden, jeg var en temmelig fersk forfatter uten særlig litterær dannelse, og leste grådig det jeg ble anbefalt i et rasende tempo, for å ta igjen det jeg syntes manglet: alt.
På et tidspunkt fikk jeg en journalist på besøk, i forkant av utgivelsen av debutromanen min, og han ville gjerne se bokhylla mi. Jeg tok ham med inn og viste ham den. Han ble stående og nøle, som om han trodde jeg tulla med ham. Det sto en veldig liten samling der. Edouard Louis’ «Farvel Eddy Bellegueule», litt Suzanne Brøgger, noe Kirsten Thorup funnet i en bruktbutikk, «Det er greit for meg» av Per Petterson, litt av Helle Helle, generelt bare litt.
Mange av bøkene jeg hadde lest, var blitt borte under diverse flytting, og så var det mange jeg bare hadde lånt. «Vinternoveller» også. Den boka ble skjellsettende for meg. På både et menneskelig og litterært plan. Mens jeg leste den første gang, bodde jeg i et blokkområde utenfor Aarhus, Gellerupparken, et stigmatisert sted som var på den såkalte «gettolista» (den danske regjeringens ord, ikke mitt), like ved stedet der Yahya Hassan vokste opp og har skrevet om – hvis du kjenner ham, kjenner du til det.
Det var vinteren 2018. Jeg jobbet deltid som telefonselger samtidig som jeg prøvde å skrive en ny bok. Jeg og hun jeg bodde sammen med, snakket ikke om annet enn hvordan vi kunne ta bussen uten å betale (det kunne man ved å sjekke en liten tavle bakerst – hvis det sto et krittkryss på den, hadde det vært kontroll, fant hun ut). Det lokale kjøpesenteret var pakket inn som en gave, med lyslenker. Jeg hadde ingen penger. Det var et fantastisk sted å sitte og lese novellen din «Vi kan ikke hjelpe alle». Jeg identifiserte meg med alle karakterene på en gang. Jeg elsket stilen, setningene, personene, alle sammen! Tiggeren, mannen i prøverommet, begge foreldrene. Antydningene. Slutten. Jeg syns den er et mesterverk.
Du er en av de få forfatterne som aldri glemmer hovedpersonenes livsvilkår, som har pengene med helt ned på setningsnivå. Penger har forbløffende liten plass i litteraturen tatt i betraktning at de fyller nesten alt i livet vårt. Vi snakker ikke om hva vi har på kontoen. Det er tabu. Penger er sjelden noe man nevner i litteraturen. Kanskje fordi penger sjelden er et problem for dem som skriver den?
Når jeg begynner arbeidet med en novelle eller en roman, forestiller jeg meg hvilket beløp som står på kontoen til menneskene mine i det øyeblikket vi er sammen med dem. Det er ikke nødvendigvis noe jeg skriver ut eller bruker i teksten, men jeg må som forfatter vite det for å kjenne personene. Akkurat som jeg må vite hva de liker å spise, hvordan de sover om natta, om de har en diagnose, hva de stemmer, alt. Hvor mange penger de har, gjør noen ting mulige og umulige for dem.
I mange av novellene dine er pengene altavgjørende for at det i det hele tatt er noen historie. «Vi kan ikke hjelpe alle» er et godt eksempel på det. Seksti kroner igjen, tenker mora, og veier det å kjøpe bussbilletter og et par underbukser opp mot hverandre. Det stedet der det står: «Da ser jeg hva slags mynt det er. Men det er for seint. Det er en tjuekroning. Jeg skulle gi en tier. Jeg ga bort tjue kroner. Der ligger de, nederst i pappkoppen hans. Nå kan vi ikke ta bussen, hun må gå med tissebuksa hjem …»
Den setningen traff meg så hardt. Fordi det er så sant. Men samtidig er det dette som får historien i gang, en historie om hjelpsomhet, et kjærlighetsmøte, klassesammenstøt. Om omsorg (hva er det?), og om penger. Penger er altavgjørende for livet.
Hvorfor holdes husholdningsbudsjettene skjult i litteraturen?
I en bejublet, populær roman om en forfatter i skrivekrise blir det ikke nevnt en eneste gang hvordan det er mulig for ham å finansiere denne lange perioden uten å skrive noe som helst. Det virker ikke engang som om han tenker på det. Først mot slutten får vi vite at han har en enorm skattegjeld. Men det virker ikke som noe særlig stort problem.
Det provoserer meg litt når jeg leser den boka, for jeg vet hvordan det er å forholde seg til økonomi hver dag. Jeg stopper opp mens jeg leser, og lurer på om han har arvet? Er han god til å investere? Blir han forsørget av kona si? Er det så skamfullt at vi ikke får vite det? Eller har han en jobb som trappevasker, som vi leserne ikke får se, fordi det er pinlig? Hvorfor er det i så fall pinlig? Hvordan lar det seg gjøre for ham å leve et liv uten å skrive og dermed uten å tjene penger?
Pengene fins også sjelden når vi snakker om litteraturens tilblivelse. Det er uromantisk, men helt reelt, at det koster penger å skrive. Lorrie Moore har skrevet en novelle om det mest uutholdelige man kan forestille seg, en mor som har et barn som får kreft.
Hun er nødt til å tjene penger til tross for den situasjonen, men det gir ingen mening for henne å skrive om noen ting – bortsett fra situasjonen deres. Hvordan avslutter man en tekst om å være nødt til å skrive om barnet sitt, som har kreft, for å tjene til livets opphold?
Lorrie Moore gjør det med denne setningen: «Så er det skrevet. Når kommer pengene?»
En annen ting. Novellene dine ga meg lyst til å lese flere noveller. Alice Munro, William Trevor, Ida Jessen, Raymond Carver. Bøkene mine førte meg til novellesjangeren, gjorde at jeg forelsket meg i den formen. En ikke så elsket sjanger, men jeg elsker den. Jeg har skrevet på en novellesamling i to år, som jeg er i ferd med å gjøre ferdig nå, den kommer på dansk i januar. I noen av tekstene sender jeg hilsener til novellene dine, jeg har ofte tenkt at «bare menneskene mine kunne flytte til Norge og treffe Ingvild Rishøis karakterer», men såpass med overskudd er nok for mye å forlange av dem.
En av novellene har tittelen «René», og springer ut fra noen av mine egne opplevelser med fattigdom. Jeg har en iboende og irrasjonell angst for å havne på bunnen igjen, selv nå mange år etter oppveksten min i en presset familie har jeg en dyp bevissthet om hvor lite som skal til for at alt rakner. Det bevisstheten skriver jeg ofte ut fra.
Kanskje du kjenner til det?
En dag hendte det for min gode venn, som er musiker – han fikk besøk av skatteinnkreveren, det var noe han hadde oversett, en regning, et brev, ting hadde sklidd ut, gått i oppløsning for ham. «Bra jeg ikke har barn», sa han bare igjen og igjen i telefonen. Det han sa, gjorde noe med meg. «Bra jeg ikke har barn» ble til et «hva om han hadde barn», som jeg kunne skrive ut fra. Og da jeg hørte hvordan skatteinnkreveren hadde snakket til ham, skjønte jeg at jeg absolutt måtte skrive noe om det her. Noen få dager etterpå var det et nyhetsinnslag på tv der det ble nevnt at flere og flere barnefamilier settes på gata i skattesaker nettopp nå, på grunn av inflasjonen, det falt som en overflatisk sidebemerkning, ingen politikere tok det opp, dagen etter var det glemt igjen.
Jeg ble sint, og så plutselig for meg noen mennesker, og menneskene snakket – da er man lykkelig som forfatter. Én replikk ble til to, og det ble altså til novellen «René», som handler om Pernille og sønnen hennes, Patrick. Vi treffer dem på det som kunne ha vært en tilfeldig desemberdag, men så lyser plutselig billykter opp det mørke kjøkkenet. Skatteinnkreveren. De blir kastet ut, og får ti minutter til å pakke. Med den novellen får jeg også formidlet min egen erfaring med hvor utrolig vanskelig det er å frigjøre seg fra vold og utsatthet når man har krevende livsvilkår. Det er i hvert fall det jeg prøver å vise i den novellen, gjennom spørsmålet som ligger som en sitrende undertekst helt til slutt: Hvor drar de? Til René. Som leseren ikke treffer i mer enn en setning, i guttens redsel for ham.
Jeg hadde aldri kunnet skrive den novellen uten å ha lest «Vinternoveller ». Så tusen takk for den store leseropplevelsen, jeg gleder meg til å treffe deg i Oslo.
Oversatt av Hilde Rød-Larsen