I over ett år, som føles som tre evigheter, har Russland ført en brutal angrepskrig mot landet mitt. I vår verden raser det også andre kriger, som smerter og gjør oss stumme, slik enhver av fortidens kriger har gjort. For meg synes det å pågå en evig krig, en krig som smerter og gjør oss stumme og som ikke tar slutt, uansett hvor mye vi ønsker det. Og alle forfatteres hovedinstrument, språket, som frembringer de vakreste dikt, kan også brukes til å gi ordre om å avfyre raketter som dreper sivile, eller til å rykke frem stridsvogner. Språket er derfor aldri uskyldig, man må, som en forfatterkollega fra Kongo nylig formulerte det, selv være ren hvis man vil jobbe med et skittent språk. Det er jeg ikke, mine damer og herrer, jeg er ikke ren, ettersom jeg er blitt redd for det språket som kan overbevise millioner av overveiende fredelige borgere om at de er i sin fulle rett til å drepe andre.
Litteraturen er som et blomstrende tre midt på slagmarken – vakkert, men maktesløst, skriver Tanja Maljartsjuk.
Her er det alltid vold, her er det alltid kamp
