Jervesporet» handler om forfatteren og biologen Dag O. Hessens forsøk på å få sett en jerv. Han har nådd et punkt i livet hvor han innser at han har levd i overkant effektivt, han kan knapt huske å ha slentret formålsløst. Å finne «raskeste rute» til møter og forelesninger har vært så innarbeidet at det har blitt en livsstil. I et selvransakende avsnitt beskriver han behovet for å bremse tempoet og ignorere den stramme timeplanen. Han vil følge et annet spor.
Boka innleder med å skildre en skitur han og faren hadde i fjellet i 1972, da Hessen var i tenårene. De ser spor etter hare og rype, men kommer også over sporet etter et atskillig større dyr, med seriøst digre labber (17–18 centimeter lange). Bjørn, foreslår tenåringen. Jerv, mener faren, som er veterinær. Faren beskriver jerven som «et dyr knapt noen får se». Jerven er legendarisk kjent for ikke å vike verken for stupbratte juv, gaupe, ulv eller bjørn. Bittet er så kraftig at den enkelt tygger dypfrossent kjøtt. På sønnens initiativ følger de sporet, men må etter hvert innse at de ikke klarer å ta igjen dyret, og de vender hjem.
De neste dagene klarer han ikke å tenke på annet. Den unge Hessen finner en ubrukt kladdebok og skriver ned hva han så, heftet tituleres deretter «Zoo-dagbok og observasjoner». Opplevelsen utløser skrivelyst.
Opphavsfortellingen brukes på en i særklasse vellykket måte: Den gir retning til et livsvalg i nåtid. Hessen trekker veksler både på sin faglige bakgrunn og på et langt livs erfaring med å gå i fjellet. Språket som beskriver fjellheimen, er sanselig. Han skriver at han vil unngå det høystemte, og det synes jeg han klarer. Han skriver også at han frykter at han ser naturen med mindre begeistring enn da han var ung. Teksten gir ingen indikasjon på at faren er overhengende. Det fremgår at dette er et con amore-prosjekt. Forfatteren refererer til en del til filosofi og skjønnlitteratur, den eldste kilden er svenske Olaus Magnus (1490–1557). Hessen gjengir blant annet diktet ‘Den annsame’ av Jan Magnus Bruheim som beskriver «raskeste rute»-levemåten: «Slik jaga han gjennom livet / utan å få det fatt. / Ei glede sprang etter på vegen / men nådde han aldri att.» Hessen formidler mye kunnskap uten å bli doserende, noe som ikke alltid er så enkelt for en professor.
Oppgaven han har satt seg er bortimot umulig. I 2022 fantes det 45 jerv i Norge, så hvor skal letingen begynne? Selv om tips gir flying start , er det enorme områder som skal tråles. Statens naturoppsyn kan bekrefte det jervemytologien allerede har fortalt: GPS-sporing viser at jerven er en utrettelig vandrer som kan tilbakelegge ufattelige avstander så raskt at man skulle tro den bløffet. Den gyver løs på bratte fjell der såkalt vanlig dødelige ikke ferdes. Forskere har slitt med å finne en forklaring på hvorfor jerven klatrer opp på tinder selv om den høyst sannsynlig verken finner byttedyr eller mulige partnere der – den bryr seg ikke engang med å ta selfie til Facebook-posten. Hvorfor gjør den det da? Har den et gigantisk energioverskudd den må svi av? Er jerven en pralende tindebestiger? En fascinert Hessen mener det er plausibelt at vandringen, som sett utenfra virker formålsløs, må forklares med at jerven rett og slett liker utsikt.
Selv om letingen etter jerv utgjør hovedsporet, handler boka dypest sett om tilværelsens mening, slik undertittelen antyder. Forfatteren skriver om mening fra stadig nye vinkler, stort sett selvgranskende og nysgjerrig. Når man som Hessen er 67 år, nærmer man seg alderdommen. Han viker ikke tilbake for å reflektere over livets avslutning – et emne som visstnok er essayistikkens mest høyverdige.
Hessen forklarer ofte dyrenes oppførsel ved å vise til genetikk. For meg kan dette iblant virke litt fremmedgjørende. Samtidig er han snar til å minne om at «tankene deres får vi aldri». Han spør: Har dyra et «indre liv»? Større dyr, som rein og jerv, kjenner nok «en form for lykke», antar han. Det er ansporende spørsmål, og boka har mange av dem. Jeg liker at Hessen tillater seg å tro og gjette. Jeg lurer på om han har en streng miniatyrforsker på skulderen som krafser og geberder seg faretruende hver gang teksten ikke kan slutte å undre, selv om forskningen ikke gir svar. Hessen skriver om dyrs følelser, smerte og lidelse, om moral og verdi. Leserne får vite mye om hvordan han er til stede og sanser naturen, på post, i kulda. Vi får vite at selv han gjerne kunne vært myggen foruten på fjelltur. Klodens fremtid er dessuten tema. I et intervju jeg gjorde med ham til boka «Min metode» (2018) sa Hessen at han misliker «krampeoptimisme veldig sterkt» og derfor unngår avslutninger som sier at situasjonen er alvorlig, men det «går bra til slutt». Han har åpenbart ikke endret standpunkt i den saken.
Men finner han jerven? «Jervesporet» er en bok som bruker suspens på en distingvert måte, i solidaritet med det vil jeg overlate til leserne selv å finne det ut. Men jeg vil ikke holde tilbake i anbefalingen av boka! Det vil overraske om den ikke befinner seg i toppen når status for årets beste sakprosabøker skal gjøres opp. Boka fortjener en plass ved siden av forfatterens egen favoritt-hyttelektyre: Zappfe, Thoreau og Ingstad. En annen ting: I en bok med så mye vandring kan vi som ikke er lokalkjent kjenne oss litt lost. Heldigvis drysser Hessen stedsnavn over teksten og selv brukte jeg derfor appen «Hvor?» flittig, og kan anbefale andre å gjøre det samme.