Leder

En aktiv stat

Bjørgulv Braanen

Menon Economics presenterte i går en rapport om støtte til grønn industriutvikling i EU, USA og Norge, finansiert av NHO. Den viser at investeringer i Norge og Europa blir betydelig utfordret av høye støttenivåer i USA etter innføringen av Joe Bidens Inflation Reduction Act, som er en del av hans Build Back Better-plan. Planen representerer en helt ny økonomisk tenkning sammenliknet med de siste tiårenes ensidige vekt på globalisering, åpne markeder og næringsnøytralitet. I hele Europa er budskapet det samme. «Vi skal ta tilbake kontrollen over våre forsyningskjeder, energi og innovasjon», skriver Frankrikes president i Financial Times, med formuleringer som minner ikke så lite om brexit-slagordet «Take back control». Utfordringen for Norge, men ikke minst for EU, er at all doxa, juss og systemutforming – hele meningen med unionen (og EØS-avtalen) – har vært åpne grenser og hele Europa som ett indre marked, med sterke sanksjoner mot statlig støtte til industri og næringsliv. Systemet vært så rigid at norske kommuner har blitt saksøkt fordi de har drevet svømmehaller i offentlig regi.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Leder

Mål og midler

De én prosent rikeste i Norge har de siste ti årene doblet likningsformuen sin. Mens nordmenns inntekter siden 2001 har økt med 7,8 prosent, har formuene økt med nærmere 30 prosent. Som den franske økonomen Thomas Piketty har påpekt, er avkastningen på kapital mye høyere enn den økonomiske veksten i samfunnet. Derfor vil kapital­eierne ubønnhørlig øke sin rikdom på bekostning av det store flertallet – hvis det ikke iverksettes politiske tiltak. Inntektsulikheten i Norge ble redusert i de første etterkrigsårene, fram til 1990-tallet. Deretter ble den øverste prosentens andel, inkludert tilbakeholdte midler i selskapene, nesten doblet fram til 2001 og vokste ufortrødent videre etter det. Hvis en bruker den såkalte Gini-koeffisienten, som måler ulikhet, kommer Norge ganske godt ut.

Bjørgulv Braanen

Toppstyrt dokument

Arbeiderpartiet har lagt fram en fireårsplan for Norge, som skal gjelde ut hele regjeringsperioden. Det spesielle med den er at den er et toppstyrt styringsverktøy, utformet av partiledelsen etter innspill fra fagstatsrådene. Regjeringen forbeholder seg også retten til å endre planen underveis, og hvert år skal helheten opp til revisjon hos den samme partiledelsen som har utformet den. Planen har en forankring i Arbeiderpartiets partiprogram, men ettersom planen bare er på ti sider mot partiprogrammets 180, er det meste utelatt. Snarere er planen et oppsamlingsdokument over saker regjeringen allerede er i gang med eller planlegger å gå i gang med raskt. Samtidig er punktene såpass overordnede at de virkelige stridstemaene kan være vanskelige å plukke opp.

Mari Skurdal

Livsfarlig hat mot jøder

Det skulle være barnas dag på stranda i Sydney. Den hasidiske menigheten i byen inviterte til familiefeiring av lysfesten hanukka med gratis donuts, lys­tenning, musikk og leker. På invitasjonene skrev menigheten: «Ta med venner, ta med familien, og la oss fylle Bondi med glede og lys!» I stedet var det noe annet som møtte de jødiske familiene som tok med seg barna sine på stranda den ettermiddagen. Minst elleve mennesker ble drept da to menn begynte å skyte mot parken der ­feiringen foregikk. De rystende videobildene av skrekkslagne mennesker som rømmer fra skuddsalvene, gikk i går verden rundt. Massevold av denne typen er uvanlig i Australia, og helgas angrep er landets dødeligste siden 1996. En av terroristene ble selv drept i angrepet.

Lars Vegstein