Leder

En aktiv stat

Bjørgulv Braanen

Menon Economics presenterte i går en rapport om støtte til grønn industriutvikling i EU, USA og Norge, finansiert av NHO. Den viser at investeringer i Norge og Europa blir betydelig utfordret av høye støttenivåer i USA etter innføringen av Joe Bidens Inflation Reduction Act, som er en del av hans Build Back Better-plan. Planen representerer en helt ny økonomisk tenkning sammenliknet med de siste tiårenes ensidige vekt på globalisering, åpne markeder og næringsnøytralitet. I hele Europa er budskapet det samme. «Vi skal ta tilbake kontrollen over våre forsyningskjeder, energi og innovasjon», skriver Frankrikes president i Financial Times, med formuleringer som minner ikke så lite om brexit-slagordet «Take back control». Utfordringen for Norge, men ikke minst for EU, er at all doxa, juss og systemutforming – hele meningen med unionen (og EØS-avtalen) – har vært åpne grenser og hele Europa som ett indre marked, med sterke sanksjoner mot statlig støtte til industri og næringsliv. Systemet vært så rigid at norske kommuner har blitt saksøkt fordi de har drevet svømmehaller i offentlig regi.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Leder

Toppstyrt dokument

Arbeiderpartiet har lagt fram en fireårsplan for Norge, som skal gjelde ut hele regjeringsperioden. Det spesielle med den er at den er et toppstyrt styringsverktøy, utformet av partiledelsen etter innspill fra fagstatsrådene. Regjeringen forbeholder seg også retten til å endre planen underveis, og hvert år skal helheten opp til revisjon hos den samme partiledelsen som har utformet den. Planen har en forankring i Arbeiderpartiets partiprogram, men ettersom planen bare er på ti sider mot partiprogrammets 180, er det meste utelatt. Snarere er planen et oppsamlingsdokument over saker regjeringen allerede er i gang med eller planlegger å gå i gang med raskt. Samtidig er punktene såpass overordnede at de virkelige stridstemaene kan være vanskelige å plukke opp.

Mari Skurdal

Livsfarlig hat mot jøder

Det skulle være barnas dag på stranda i Sydney. Den hasidiske menigheten i byen inviterte til familiefeiring av lysfesten hanukka med gratis donuts, lys­tenning, musikk og leker. På invitasjonene skrev menigheten: «Ta med venner, ta med familien, og la oss fylle Bondi med glede og lys!» I stedet var det noe annet som møtte de jødiske familiene som tok med seg barna sine på stranda den ettermiddagen. Minst elleve mennesker ble drept da to menn begynte å skyte mot parken der ­feiringen foregikk. De rystende videobildene av skrekkslagne mennesker som rømmer fra skuddsalvene, gikk i går verden rundt. Massevold av denne typen er uvanlig i Australia, og helgas angrep er landets dødeligste siden 1996. En av terroristene ble selv drept i angrepet.

Lars Vegstein

Platene er i bevegelse

«Nu dukker USA op i Danmarks viktigste trusselvurdering» skrev avisa Berlingske tidligere denne uka. Årsaken var at Danmarks viktigste allierte etter andre verdenskrig plutselig var listet opp som en trussel mot riksfellesskapet i den årlige rapporten fra Forsvarets Efterretningstjeneste. Rapporten skriver at USA nå bruker «sin økonomiske og teknologiske styrke som et maktmiddel, også overfor allierte og partnere». Ikke minst har dette blitt tydelig for danskene i striden om eierskap over Grønland: President Donald Trump vil ha øya, og han har ikke utelukket bruk av militærmakt for å få den. Der Atlanterhavet de siste 80 årene har bundet USA og Europa sammen, kulturelt, militært og økonomisk, danner det i dag en stadig mer uforsonlig kløft mellom kontinentene. Det ble ikke minst tydelig da USA forrige uke la fram sin nye, nasjonale sikkerhetsstrategi. Den får utenrikspolitisk forsker og tidligere toppdiplomat Henrik Thune til å si at forholdet til USA er ødelagt for alltid, slik han gjør i et intervju i dagens avis.

Mari Skurdal