Leder

En aktiv stat

Menon Economics presenterte i går en rapport om støtte til grønn industriutvikling i EU, USA og Norge, finansiert av NHO. Den viser at investeringer i Norge og Europa blir betydelig utfordret av høye støttenivåer i USA etter innføringen av Joe Bidens Inflation Reduction Act, som er en del av hans Build Back Better-plan. Planen representerer en helt ny økonomisk tenkning sammenliknet med de siste tiårenes ensidige vekt på globalisering, åpne markeder og næringsnøytralitet. I hele Europa er budskapet det samme. «Vi skal ta tilbake kontrollen over våre forsyningskjeder, energi og innovasjon», skriver Frankrikes president i Financial Times, med formuleringer som minner ikke så lite om brexit-slagordet «Take back control». Utfordringen for Norge, men ikke minst for EU, er at all doxa, juss og systemutforming – hele meningen med unionen (og EØS-avtalen) – har vært åpne grenser og hele Europa som ett indre marked, med sterke sanksjoner mot statlig støtte til industri og næringsliv. Systemet vært så rigid at norske kommuner har blitt saksøkt fordi de har drevet svømmehaller i offentlig regi.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Leder

Islands nei

Lørdag var det spent stemning i sentrum av Reykjavík. Bare et steinkast unna hverandre fulgte to ulike valgvaker resultatene fra folkeavstemningen om å gjenoppta forhandlingene om islandsk EU-medlemskap. Målingene har vært jevne, men søndag formiddag var det klart: Folket på Island vil ikke forhandle med den europeiske union om medlemskap. Nei-sida gikk av med seieren med 52,8 mot 47,2 prosent av stemmene. Flest EU-tilhengere finner vi i hovedstadens to valgdistrikt, der det var flertall for å gjenoppta forhandlingene, mens det ellers i landet var flertall for å la være. I motsetning til partiene på borgerlig side i Norge, har høyresida på Island tradisjonelt vært motstandere av EU-medlemskap. EU-iveren drives fram av sosialdemokratene.

En varm humanist

I 1905 valgte et stort flertall av det norske folk danske prins Carl til konge i en folkeavstemning. Dermed fikk vi også monarki som styreform for den nye, selvstendige nasjonen. Også kjente republikanere som Bjørnstjerne Bjørnson, Arne Garborg og Fridtjof Nansen oppfordret folk til å stemme for den danske prinsen, fordi de mente det ville bidra til nasjonalt samhold og ro. Prins Carl hadde familiebånd til datidas stormakter, som var en fordel. Dessuten var det fornuftig med en samlende figur for et purungt land, mente de. Den taktiske monarkismen disse republikanerne sto for, lever fortsatt i beste velgående.

Må komme alle til gode

Finansminister Jens Stoltenberg skriver i en kronikk i Aftenposten et forsvar for handlingsregelen, som vi helhjertet slutter oss til. I en tid der det framstilles som at Norge er blitt for rikt, og i forlengelsen at nordmenn har blitt sedate og tiltaksløse, sier Stoltenberg at det er bra at oljeformuen også kommer dagens generasjon til gode. Han påpeker at Norge er blant landene i verden med flest mennesker i arbeid, og at norske arbeidere er mer produktive enn i de fleste andre land. Selv om vi har bygget opp en enorm formue, så flyter vi ikke på fettet. Da skal det også bare mangle om vi ikke bruker av avkastningen for å skape et godt samfunn. Norsk forvaltning skiller seg fra andre oljeland, hvor pengene sluses til private selskaper.