Leder

Tøvær mellom USA og Kina?

Bjørgulv Braanen

USAs president Joe Biden har antydet at det er et tøvær på gang mellom Kina og USA. Under G7-toppmøtet mellom de største vestlige maktene – USA, Storbritannia, Frankrike, Tyskland, Italia, Canada og Japan – i Hiroshima i helga, ble ønsket om en ny start på forholdet til Kina bekreftet og forsterket. Spesielt Frankrike og Tyskland har vært opptatt av å opprettholde gode økonomiske forbindelser til Kina. På G7-møtet ble det derfor snakket om «de-risking» i kontakten og samarbeidet, i stedet for «de-coupling». Det betyr at handelen og det økonomiske samkvemmet skal fortsette, samtidig som vestlige land tar ned risiko ved ikke å gjøre seg avhengig av Kina for kritisk infrastruktur, forsvar, sikkerhet, beredskap og forsyning. En slags middelvei mellom Washington og Berlin i holdningen til Kina. Det er for øvrig en linje som også Norges utenriksminister Anniken Huitfeldt (Ap) har tatt til orde for.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Leder

Råvare­imperialist

At USAs president Donald Trump er ute etter kontroll over forekomster av olje, gass og viktige mineraler, bør ikke overraske noen. Det har han snakket åpent om helt siden før han ble innsatt første gang. Hans kritikk av Irak-krigen handlet for eksempel ikke bare om at det var et meningsløst felttog på andre siden av jorda, men også om at USA ikke tok kontroll over landets oljeressurser i samme slengen. Allerede i 2015 sa han til kanalen ABC at USA burde tatt olja, og at det ikke var å anse som et tyveri engang, men bare kompensasjon for krigføringen. Mens flere av hans ideologiske kampfeller snakket om vanstyret i Venezuela som et politisk problem, var Trump mer rett fram: Han mente nasjonaliseringen av olja, som skjedde flere tiår før Hugo Chávez kom til makta, var å anse som et tyveri. Verdens oljereserver tilhører USA, ifølge Trump. Den enorme oljeavtalen Trump-administrasjonen har inngått med sitt marionettstyre i Venezuela, passer perfekt inn i dette bildet.

Mari Skurdal

Bøllete

En rar side ved norsk EU-debatt er at de aller dystreste framstillingene av EU og EUs politikk overfor omverdenen paradoksalt nok ofte framføres av tilhengere av norsk EU-medlemskap. For eksempel når det går diskusjoner om EØS-avtalen, kan de som argumenterer mot EØS få høre at uten EØS, ville vi bli møtt med hardhendt handels­krig og tunge sanksjoner fra EU-hold. Logikken blir da at Norge er nødt til å godta å innføre store mengder politikk og regelverk bestemt i EU, om ikke EU skal straffe oss hardt. Den samme logikken har også gjort seg gjeldende i diskusjonen om tollen norsk ferrolegeringsindustri har blitt utsatt for fra EU. Venstre-leder Guri Melby mente for eksempel at EUs straffetiltak var et argument for at Norge burde inn i EU. Når norske politikere diskuterer amerikansk handelspolitikk, gjelder derimot motsatt logikk. I det siste har mange tegnet helteportretter av Canadas statsminister Mark Carney.

Pål Hellesnes

Skrem­sels­pro­pa­ganda

De hadde gledet seg så veldig. Mange hadde reist til Island for å følge folkeavstemningen i den tro at det ble et ja til å starte forhandlingene om et medlemskap i EU. «Kommer Island-suget?» spurte Aftenpostens Kjetil Bragli Alstadheim i mars i år. Hans svar var at det kanskje ikke ble et sug, men i stedet et jordskjelv. Men som så ofte før undervurderte de den breie folkelige motstanden mot å oppgi nasjonal selvråderett. Fordi forventningene var så store, ble nedturen desto vondere. Alstadheim klarte ikke å bevare sin sedvanlige, lett spottende stil og elegante penn, men måtte hente ammunisjon fra aller nederste hylle.

Bjørgulv Braanen