USAs president Joe Biden har antydet at det er et tøvær på gang mellom Kina og USA. Under G7-toppmøtet mellom de største vestlige maktene – USA, Storbritannia, Frankrike, Tyskland, Italia, Canada og Japan – i Hiroshima i helga, ble ønsket om en ny start på forholdet til Kina bekreftet og forsterket. Spesielt Frankrike og Tyskland har vært opptatt av å opprettholde gode økonomiske forbindelser til Kina. På G7-møtet ble det derfor snakket om «de-risking» i kontakten og samarbeidet, i stedet for «de-coupling». Det betyr at handelen og det økonomiske samkvemmet skal fortsette, samtidig som vestlige land tar ned risiko ved ikke å gjøre seg avhengig av Kina for kritisk infrastruktur, forsvar, sikkerhet, beredskap og forsyning. En slags middelvei mellom Washington og Berlin i holdningen til Kina. Det er for øvrig en linje som også Norges utenriksminister Anniken Huitfeldt (Ap) har tatt til orde for.
Den amerikanske sanksjonspolitikken overfor Beijing har i mindre grad handlet om nasjonal sikkerhet, men desto mer om å stagge Kinas teknologiske og økonomiske vekst, som oppfattes som en trussel mot amerikansk hegemoni. Forholdet mellom USA og Kina har vært anspent på en rekke områder. Spørsmålet er derfor hvordan signalene om tøvær fra Biden og G7, som kanskje var ment som en utstrakt hånd, blir mottatt i Beijing. Et første svar kom umiddelbart, i form av et forbud for kinesiske selskaper mot å kjøpe produkter fra USAs største produsent av minnebrikker, Micron. Ifølge kinesiske myndigheter utgjorde selskapet «en betydelig sikkerhetsrisiko for Kinas infrastruktur». Tidligere har USA innført omfattende eksportrestriksjoner på halvledere til mikrobrikker til Kina. Nå svarer altså Beijing med akkurat samme mynt. Forholdet mellom Kina og vestlige land bølger fram og tilbake, og ingen av partene er interessert i noe fullstendig brudd. Likevel tiltar ordkrigen og de gjensidige beskyldningene. Kinas svar på den spente situasjonen er å satse på å bygge opp egen industri for halvledere til mikrobrikker, samtidig som de økonomiske båndene til Russland og det globale sør styrkes. Det vi ser gjennom sløret av disse hendelsene, er konturene av en ny verdensordning, selv om bildet fremdeles er høyst uklart.