Leder

Tøvær mellom USA og Kina?

Bjørgulv Braanen

USAs president Joe Biden har antydet at det er et tøvær på gang mellom Kina og USA. Under G7-toppmøtet mellom de største vestlige maktene – USA, Storbritannia, Frankrike, Tyskland, Italia, Canada og Japan – i Hiroshima i helga, ble ønsket om en ny start på forholdet til Kina bekreftet og forsterket. Spesielt Frankrike og Tyskland har vært opptatt av å opprettholde gode økonomiske forbindelser til Kina. På G7-møtet ble det derfor snakket om «de-risking» i kontakten og samarbeidet, i stedet for «de-coupling». Det betyr at handelen og det økonomiske samkvemmet skal fortsette, samtidig som vestlige land tar ned risiko ved ikke å gjøre seg avhengig av Kina for kritisk infrastruktur, forsvar, sikkerhet, beredskap og forsyning. En slags middelvei mellom Washington og Berlin i holdningen til Kina. Det er for øvrig en linje som også Norges utenriksminister Anniken Huitfeldt (Ap) har tatt til orde for.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Leder

Høyres valg

Høyre slikker fremdeles sårene etter det begredelige valgresultatet, der partiet ble stilt fullstendig i skyggen av Frp, som i en helt annen grad red på tidas vinder. Det har ført til en begynnende selvransakelse i Høyre. De mest skråsikre oppskriftene kommer fra folk utenfor partiet, som mange i den høyreorienterte podkastsfæren, som mener Høyres framtid ligger i en høyrekonservativ og kanskje også nasjonalkonservativ vending, mer i retning Sylvi Listhaug og Frp. I det hele tatt har høyresida i Norge nå fått en ytterflanke som henter inspirasjon fra høyreradikalismen i USA. Disse kreftene fosser også fram i europeiske land som Frankrike, Storbritannia, Italia, Ungarn, Tsjekkia og Slovakia. Det er liten grunn til å tro at Høyre vil gå denne veien. Partiet har lenge vært nærmest en liberalistisk avantgarde i striden for liberale kampsaker, som i ruspolitikken.

Bjørgulv Braanen

Seier­her­rene

Ingen som så seansen i Knesset i går, trenger å lure på hvilken part som kommer vinnende ut av USAs president Donald Trumps såkalte fredsplan for Midtøsten. De eneste i salen som nevnte Palestina, to representanter for venstresidepartiet Hadash, ble effektivt ført ut av salen før Trumps tale. De øvrige, hvorav mange var iført Trumps karakteristiske røde kapser, for anledningen med budskapet «Trump the peace president», tok varmt imot USAs øverstkommanderende. Fra Israels fremste talerstol ble Trump nærmest lovet fredsprisen neste år, og i mellomtida foresto statsminister Benjamin Netanyahu at han som første utlending skulle få Israels fremste æresbevilgning. Trump selv vektla de tette båndene mellom landene. USA og Israel hadde stått opp mot ondskap sammen, sa han, og la til at «Israel har med vår hjelp vunnet alt som kan vinnes med væpnede styrker». Det er utenkelig å se for seg noe liknende for Ukraina – at Trump tvinger gjennom en våpenhvile på Russlands premisser, foreslår seg selv som overgangssjef i ukrainske områder, åpner landet for russiske næringsinteresser og møter opp i Dumaen for å få ros for innsatsen.

Mari Skurdal

På tilliten løs

Hvor mange personer er ansatt med direktør i tittel i norsk helsebyråkrati? Det spørsmålet ville Senterparti-leder Trygve Slagsvold Vedum ha svar på i vår. Svaret han fikk var 338. Helseminister Jan Christian Vestre (Ap) kunne fortelle at direktørene hadde en snittlønn på 1,4 millioner kroner. En halv milliard kroner er altså prislappen på Norges helsebyråkrati, slik tidsskriftet Sykepleien skrev den gang. Vedum er blant dem som gjentatte ganger har kritisert direktørveldets vekst i offentlig sektor. Den virker å ingen ende ha.

Anna Krokene