Leder

Tøvær mellom USA og Kina?

Bjørgulv Braanen

USAs president Joe Biden har antydet at det er et tøvær på gang mellom Kina og USA. Under G7-toppmøtet mellom de største vestlige maktene – USA, Storbritannia, Frankrike, Tyskland, Italia, Canada og Japan – i Hiroshima i helga, ble ønsket om en ny start på forholdet til Kina bekreftet og forsterket. Spesielt Frankrike og Tyskland har vært opptatt av å opprettholde gode økonomiske forbindelser til Kina. På G7-møtet ble det derfor snakket om «de-risking» i kontakten og samarbeidet, i stedet for «de-coupling». Det betyr at handelen og det økonomiske samkvemmet skal fortsette, samtidig som vestlige land tar ned risiko ved ikke å gjøre seg avhengig av Kina for kritisk infrastruktur, forsvar, sikkerhet, beredskap og forsyning. En slags middelvei mellom Washington og Berlin i holdningen til Kina. Det er for øvrig en linje som også Norges utenriksminister Anniken Huitfeldt (Ap) har tatt til orde for.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Leder

Røveri

Få grupper har et så ufortjent romantisk image som pirater. Gjennom alt fra litterære klassikere via Hollywood-filmserier til vår hjemlige Sabeltann har sjørøveri fått en aura av noe spennende, mystisk og ærerikt. Realiteten, både historisk og i dag, er både kjedeligere og kjipere: Sjørøvere er voldelige bander som med trusler om eller faktisk bruk av vold raner til seg midler. Historisk har en del av disse røverbandene vært det man kan kalle selvstendig næringsdrivende, men ofte har de også hatt ryggdekning fra stater, som enten eksplisitt har godkjent virksomheten, eller vendt det blinde øyet til når det har passet seg. Prinsippet om å omsette militær styrke til økonomisk gevinst utspiller seg i disse dager for åpen scene i Midtøsten. Som del av den selvvalgte monumentale fiaskoen USA og Israels krig mot Iran har vært, har USAs president Donald Trump fått en ny idé til hvordan de kan tjene penger på konflikten. Mandag kunngjorde han via sin egen plattform Truth Social at alle som vil gjennom Hormuzstredet nå, vil måtte betale en avgift på 20 prosent av alt gods de transporterer.

Pål Hellesnes

Den norske modellen

2026 er i ferd med å bli tidenes norske idrettsår. Seiersfesten startet under vinter-OL i Italia i februar, da Norge ble beste nasjon med totalt 41 medaljer. I mai fulgte hockeylandslaget for herrer opp med en sensasjonell VM-bronse, og fotballguttas bragd med å komme til kvartfinalen i fotball-VM føles stadig som en feberdrøm i sommerheten. Suksessen vekker naturligvis oppsikt internasjonalt, og mange leter etter den norske «vinneroppskriften». Mye av svaret hviler på en tilnærming som er helt unik for norsk idrettspolitikk. «Flest mulig, lengst mulig – gjennom allsidighet og variasjon», lyder den overordnede visjonen til Norges idrettsforbund for barneidretten i Norge. Derfor teller man ikke offisielt resultater fram til barna fyller 11 år, og i lagspill skal alle få tilnærmet lik spilletid.

Endre Ugelstad Aas

Å spille outsider

Mens England kunne juble for en plass i VM-semifinalen natt til søndag, har Nigel Farage antakelig andre ting å tenke på. For det koker i britisk politikk, og denne gangen er det Farage som er i hardt vær. Reform UK-lederen granskes etter å ha mottatt en uregistrert gave fra en kryptomilliardær. Da han nylig trakk seg som parlamentsmedlem, utløste han samtidig et suppleringsvalg i Clacton – et valg han selv har framstilt som en mulighet til å reinvaske navnet sitt. Det ser imidlertidikke ut til å gå helt etter planen. Etter at de største partiene i Westminster valgte å ikke stille kandidater, har Count Binface – en komiker med en søppelbøtte på hodet – blitt den mest omtalte utfordreren. Valget Farage håpet skulle bli en demonstrasjon av egen styrke, har i stedet blitt politisk satire. Det mest oppsiktsvekkende er imidlertid Farages uttalelse om at han stiller til valg for å «utfordre etablissementet».

Katarina Poensgen