Samrøre mellom journalister og politikere kom igjen på dagsordenen etter at Frps listetopp i Oslo Lars Petter Solås grafset på og slo utsendte fra Nettavisen og Dagbladet under partiets landsmøte. Bør politikere og journalister egentlig være på nachspiel sammen? spør blant andre MDGs Eivind Trædal. Svaret fra prominente politiske journalister i Norge er et nesten samstemt «ja». Aftenpostens Kjetil Bragli Alstadheim, Dagbladets Martine Aurdal og Dagens Næringslivs Marie Melgård er skjønt enige om at å drikke med politikere ut i de seine nattetimer er viktig kildearbeid. Eventuell habilitetsproblematikk er det gode rutiner for, mener de.
«Å være på samme fest som kilder gjør journalister til bedre journalister», skriver Aurdal. Det er en djerv påstand, som ikke alltid vil tåle møtet med virkeligheten. Dessuten hopper de tre over et moment Erik Stephansen i Nettavisen peker på i en av få motstrøms kommentarer om temaet: Han mener politiske journalister noen ganger framstår med egne politiske agendaer, og han mener det bunner i vennskap mellom enkeltjournalister og politiske fraksjoner. Hans eksempel er medieoppslagene om Hadia Tajiks nestlederkandidatur, som var helt fraværende under landsmøtet. Stephansen påpeker at journalistene som siterte anonyme kilder om saken, har tette bånd til Tajiks Ap-miljø – og til hverandre.
Slik er det : Politiske journalister pleier ikke bare tett kontakt med politikere, men også med hverandre. Flere av Norges mest kjente politiske journalister er til og med gift med konkurrenter i andre aviser. De som ikke er det, møtes ofte i mer eller mindre formelle sammenhenger, som landsmøtenachspiel eller i stortingskantina. Her deler de sladder, meninger og betraktninger med hverandre. Den som vil studere hvorfor norske politiske journalister og kommentatorer ofte skriver så samstemt, vil ha nytte av å være stilltiende observatør når de møtes. Stephansen skriver at journalister fra ulike redaksjoner feilaktig kan begynne å se på hverandre som kollegaer, selv om de i realiteten er konkurrenter. Det er en god observasjon, som reiser interessante spørsmål om lojalitet, profesjonalitet og i ytterste konsekvens demokrati.