Leder

Fosen-floka

Mari Skurdal

Dommerne i vår høyeste rettsinstans har avsagt sin dom om Fosen-saken for lenge siden. De har konkludert med at «vindkraftutbyggingen vil ha en vesentlig negativ effekt på reineiernes mulighet for å dyrke sin kultur på Fosen». Dermed er utbyggingen av vindkraft på Fosenhalvøya i Trøndelag i strid med artikkel 27 i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter, som slår fast at urfolk ikke skal nektes retten til å utøve egen kultur. Reindrift inngår i kulturbegrepet. Dommen falt 11. oktober 2021, 500 dager før samiske aktivister og miljøforkjempere blokkerte inngangen til flere norske departementer i protest mot at regjeringen ikke etterlever dommen. Å prate om undergraving av rettsvesenet i utlandet faller regjeringen lett. Verre er det å føye seg etter en ubeleilig dom her hjemme.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Leder

Røveri

Få grupper har et så ufortjent romantisk image som pirater. Gjennom alt fra litterære klassikere via Hollywood-filmserier til vår hjemlige Sabeltann har sjørøveri fått en aura av noe spennende, mystisk og ærerikt. Realiteten, både historisk og i dag, er både kjedeligere og kjipere: Sjørøvere er voldelige bander som med trusler om eller faktisk bruk av vold raner til seg midler. Historisk har en del av disse røverbandene vært det man kan kalle selvstendig næringsdrivende, men ofte har de også hatt ryggdekning fra stater, som enten eksplisitt har godkjent virksomheten, eller vendt det blinde øyet til når det har passet seg. Prinsippet om å omsette militær styrke til økonomisk gevinst utspiller seg i disse dager for åpen scene i Midtøsten. Som del av den selvvalgte monumentale fiaskoen USA og Israels krig mot Iran har vært, har USAs president Donald Trump fått en ny idé til hvordan de kan tjene penger på konflikten. Mandag kunngjorde han via sin egen plattform Truth Social at alle som vil gjennom Hormuzstredet nå, vil måtte betale en avgift på 20 prosent av alt gods de transporterer.

Pål Hellesnes

Den norske modellen

2026 er i ferd med å bli tidenes norske idrettsår. Seiersfesten startet under vinter-OL i Italia i februar, da Norge ble beste nasjon med totalt 41 medaljer. I mai fulgte hockeylandslaget for herrer opp med en sensasjonell VM-bronse, og fotballguttas bragd med å komme til kvartfinalen i fotball-VM føles stadig som en feberdrøm i sommerheten. Suksessen vekker naturligvis oppsikt internasjonalt, og mange leter etter den norske «vinneroppskriften». Mye av svaret hviler på en tilnærming som er helt unik for norsk idrettspolitikk. «Flest mulig, lengst mulig – gjennom allsidighet og variasjon», lyder den overordnede visjonen til Norges idrettsforbund for barneidretten i Norge. Derfor teller man ikke offisielt resultater fram til barna fyller 11 år, og i lagspill skal alle få tilnærmet lik spilletid.

Endre Ugelstad Aas

Å spille outsider

Mens England kunne juble for en plass i VM-semifinalen natt til søndag, har Nigel Farage antakelig andre ting å tenke på. For det koker i britisk politikk, og denne gangen er det Farage som er i hardt vær. Reform UK-lederen granskes etter å ha mottatt en uregistrert gave fra en kryptomilliardær. Da han nylig trakk seg som parlamentsmedlem, utløste han samtidig et suppleringsvalg i Clacton – et valg han selv har framstilt som en mulighet til å reinvaske navnet sitt. Det ser imidlertidikke ut til å gå helt etter planen. Etter at de største partiene i Westminster valgte å ikke stille kandidater, har Count Binface – en komiker med en søppelbøtte på hodet – blitt den mest omtalte utfordreren. Valget Farage håpet skulle bli en demonstrasjon av egen styrke, har i stedet blitt politisk satire. Det mest oppsiktsvekkende er imidlertid Farages uttalelse om at han stiller til valg for å «utfordre etablissementet».

Katarina Poensgen