Det er ikke så mange år siden en flyktningulykke med over 60 døde hadde vært en verdensnyhet. I stedet ser det ut som vi har vent oss til de gjentakende forlisene i Middelhavet, der flyktninger fra land i Afrika og Asia legger ut på farlige reiser i håp om en bedre framtid. Søndag kom en lite skikket båt nesten fram til Italias sørkyst. Noen greide å svømme den korte avstanden som var igjen inn til land, men mer enn 60 mennesker greide det ikke. De ble skylt i land som kropper i stedet. De omkomne skal være fra blant annet Iran og Afghanistan.
Mellom 2014 og 2020 mistet mer enn 20.000 mennesker livet i forsøket på å krysse Middelhavet og få eb ny mulighet i Europa, ifølge The Migrant Project. Nå forteller hjelpearbeidere at antallet båter øker. Situasjonen i land mange flykter fra, blir heller ikke bedre. I Afghanistan strammer Taliban til overfor kvinner, og millioner lever i fattigdom og sult. I Iran har protestene mot prestestyret blitt slått hardt og brutalt tilbake. Jordskjelvet i Tyrkia og Syria har gjort hundretusener hjemløse. Andre land har kanskje roligere forhold, men likevel har folk få muligheter til å sikre seg en framtid som framstår bedre enn den de ser for seg i Europa.
Europas møte med flyktningene står til stryk. Ikke minst fører de siste innstramningene fra italienske Giorgia Melonis ytre høyre-regjering til flere dødsfall. Nylig vedtok landet blant annet å pålegge redningsfartøyer å bruke havner sør i Italia, slik vi skriver på utenrikssidene i dag. Resultatet er at det er langt vanskeligere å drive redningsarbeid. Målet er at antall døde skal vise flyktninger at de ikke burde dra. Men de drar likevel. Belastningen på ankomstland som Hellas og Italia er altfor stor. En europeisk politikk må fordele byrdene ved mottak av flyktninger jevnere, og vi må aldri slutte å redde mennesker i havsnød. Flyktningstrømmen fra Ukraina viser at europeiske land evner å ta imot mennesker på flukt på bedre måter. Selv en streng asylpolitikk kan ikke innebære at vi lar folk dø til havs som vi kunne reddet.