Leder

Veivalg i Europas skjebnetid

Vladimir Putins problem er at det eurasiske fellesskapet han mener finnes, må tvinges gjennom med vold.

Mari Skurdal
KRIGENS BRUTALITET: En boligblokk ødelagt etter en russisk missilangrep i Dnipro i det sørøstlige Ukraina i januar. FOTO: UKRAINIAN EMERGENCY SERVICE, AFP/NTBKRIGENS BRUTALITET: En boligblokk ødelagt etter en russisk missilangrep i Dnipro i det sørøstlige Ukraina i januar. FOTO: UKRAINIAN EMERGENCY SERVICE, AFP/NTB

For ett år siden i dag satte Russlands president Vladimir Putin i gang en storstilt invasjon av nabolandet Ukraina. Russiske fly bombet millionbyer, samtidig som tanks rullet inn mot hovedstaden. Angrepet mot Kyiv ble slått tilbake, og i dag foregår kampene øst og sør i landet, hvor ukrainske og russiske styrker utkjemper blodige slag om kontrollen over byer og bygder. Dødstallene er usikre, men kan allerede være oppe i hundretusener. Antallet flyktninger teller flere millioner. Russlands president hevdet i en tale kringkastet til hele landet tirsdag at krigen er nødvendig og vil vinnes. Skjønt: Han kaller fortsatt krigen en militær spesialoperasjon, satt i gang for å gjenforene hjemlandet og utrydde trusselen fra nynazist-regimet i Kyiv.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Leder

Ytrings­forbud

Da kong Olav V døde i januar 1991, så vi mange liknende scener som de som nå har utspilt seg på gater og torg i Norge. Én ting var likevel annerledes. Selv om kongen var død, stanset ikke det norske politiske ordskiftet opp. Politikerne skrev fortsatt innlegg i avisene, eller de debatterte Gulfkrigen, som var på sitt mest intense akkurat da. Daværende stortingsrepresentant Kristin Clemet (H) diskuterte i Aftenpostens spalter om hun var verdikonservativ nok bare tre dager etter dødsfallet, mens Arbeiderpartiets representant Reiulf Steen to dager etter tok til orde for at Norge i en tid av oppbrudd og krig måtte søke å bli medlem i EF. Ved kong Haralds bortgang har nasjonalforsamlingen derfor innført noe helt nytt: en såkalt borgfred, som innebærer at partiene på Stortinget innstiller all politisk virksomhet til etter begravelsen neste uke. Som vår sak av i dag viser, er det sekretariatslederne for Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet som sammen utformet retningslinjene for sørgeperioden.

Mari Skurdal

Islands nei

Lørdag var det spent stemning i sentrum av Reykjavík. Bare et steinkast unna hverandre fulgte to ulike valgvaker resultatene fra folkeavstemningen om å gjenoppta forhandlingene om islandsk EU-medlemskap. Målingene har vært jevne, men søndag formiddag var det klart: Folket på Island vil ikke forhandle med den europeiske union om medlemskap. Nei-sida gikk av med seieren med 52,8 mot 47,2 prosent av stemmene. Flest EU-tilhengere finner vi i hovedstadens to valgdistrikt, der det var flertall for å gjenoppta forhandlingene, mens det ellers i landet var flertall for å la være. I motsetning til partiene på borgerlig side i Norge, har høyresida på Island tradisjonelt vært motstandere av EU-medlemskap. EU-iveren drives fram av sosialdemokratene.

Anna Krokene

En varm humanist

I 1905 valgte et stort flertall av det norske folk danske prins Carl til konge i en folkeavstemning. Dermed fikk vi også monarki som styreform for den nye, selvstendige nasjonen. Også kjente republikanere som Bjørnstjerne Bjørnson, Arne Garborg og Fridtjof Nansen oppfordret folk til å stemme for den danske prinsen, fordi de mente det ville bidra til nasjonalt samhold og ro. Prins Carl hadde familiebånd til datidas stormakter, som var en fordel. Dessuten var det fornuftig med en samlende figur for et purungt land, mente de. Den taktiske monarkismen disse republikanerne sto for, lever fortsatt i beste velgående.

Mari Skurdal