For ett år siden i dag satte Russlands president Vladimir Putin i gang en storstilt invasjon av nabolandet Ukraina. Russiske fly bombet millionbyer, samtidig som tanks rullet inn mot hovedstaden. Angrepet mot Kyiv ble slått tilbake, og i dag foregår kampene øst og sør i landet, hvor ukrainske og russiske styrker utkjemper blodige slag om kontrollen over byer og bygder. Dødstallene er usikre, men kan allerede være oppe i hundretusener. Antallet flyktninger teller flere millioner. Russlands president hevdet i en tale kringkastet til hele landet tirsdag at krigen er nødvendig og vil vinnes. Skjønt: Han kaller fortsatt krigen en militær spesialoperasjon, satt i gang for å gjenforene hjemlandet og utrydde trusselen fra nynazist-regimet i Kyiv.
Innholdet i talen gikk etter kjente mønstre: Ukraina fins ikke som nasjon og styres av nazister. Vesten vil ødelegge Russland og er dessuten i spirituell krise, på grunn av sin støtte til likekjønnede ekteskap og pedofili. Russland må beskytte sine barn mot vestlig degenerasjon. Russiske opposisjonelle er femtekolonister og vil bli straffeforfulgt. Ifølge Putin startet vestlige forsøk på å gjøre ukrainere antirussiske allerede på 1800-tallet. Målet var «å frata Russland sine historiske områder, som i dag kalles Ukraina».
Når hørte vi sist statsledere snakke sånn? Putins vekselbruk mellom høyreekstrem ideologi og pragmatisme gjør det iblant vanskelig å vite hvor vi har ham. Men Putin har en langvarig interesse for høyreekstreme politiske filosofer. Han fikk for eksempel fraktet restene etter den russiske kristenfascistiske filosofen Ivan Iljin (1883–1954) fra Sveits til Moskva for en statsbegravelse allerede i 2005. Og i et land der opposisjonelle blir fengslet og noen ganger myrdet, har den høyreekstreme Aleksandr Dugin i årevis fått utfolde seg fritt på tv. Iljin var inspirert av Mussolini, Franco og Hitler og var positiv til den tyske invasjonen i Sovjetunionen under andre verdenskrig fordi den kunne frigjøre Russland fra bolsjevikene. Både Dugin og Iljin ser for seg et stort, eurasisk rike styrt fra et Russland som står imot vestlig umoral. Putin omtalte Iljin som en ekte patriot og siterte ham sist i fjor høst, under seremonien hvor fire okkuperte ukrainske regioner ble innlemmet i Russland.
Ideen om et eurasisk imperium med Russland ved roret er i seg selv en krevende øvelse. De landområdene hvor Putins Russland krever å få diktere valg, verdier og utenrikspolitikk, blir antakelig ikke mer russiskvendte etter invasjonen av Ukraina. Den viser i all sin gru at den eurasiske sivilisasjonen Putin hevder eksisterer, på ingen måte er et frivillig eller pragmatisk fellesskap, men betinget av trusler om vold.
Russlands invasjon markerte gjenkomsten av en verdensorden dominert av interessesfærer og stormaktsrivalisering. Det er ikke en god tid å være en liten, selvstendig nasjon i. Å navigere i dette landskapet blir viktig for norsk venstreside framover. I løpet av året som har gått, har mange analyser av Ukraina-krigen støtt mot hverandre, ikke minst på venstre fløy. Enkelte er mot alle former for opprustning, mens andre mener for lite blir gjort for å få i stand fredsforhandlinger. Uenigheter må vi leve med, og forhåpentligvis finner vi en vei framover sammen.
Men i kjølvannet av den russiske invasjonen har det også vært mange som mener Russland sto uten andre alternativer enn å angripe Ukraina, og som ikke vil la Ukraina få bestemme sine valg og sin skjebne. For Klassekampen på leder- og kommentarplass har det vært viktig å markere avstand til slike fortellinger. Det fins ingen plass for små, frie land – som Norge også er – i disse geopolitiske analysene. Det er heller ikke rom for internasjonal solidaritet med angrepne folk, ei heller med russere som lever med få muligheter til å uttrykke seg fritt eller elske hvem de vil. Putin kaller ukrainerne nazister, men han målbærer selv tankegods fra ytre høyre.
Historiens gang er aldri en rett linje, og det er vanskelig å forutse framtida. Kanskje blir fronten stående fast ved Donbas, slik at Putin kan erklære i hvert fall en delvis seier. Krigen kan også eskalere utover Ukrainas grenser, selv om Nato, USA og Russland så langt har vært tilbakeholdne i frykt for nettopp en slik utvikling. Vi står i en farlig situasjon og håper det fins kreativitet og vilje til å stake ut en annen vei en de grimme alternativene vi alle frykter. Men vi står i den i solidaritet med ukrainske kvinner og menn i denne skjebnestunden for Europa.