En av tre nordmenn har vært i en nabofeide, hørte jeg på NRK nylig. Å figurere på Europa-toppen i en slik disiplin, må vel være det siste vi trenger nå, midt i store kriser, usikkerhet og med optimismen på lavgir, var min tanke. Dermed sank jeg rett ned i barndommens rekkehusidyll i Sandnes. Ikke engang de dårlig isolerte veggene der førte til nabofeider. Selv min far slapp unna, han som fra pianoet sendte kaskader av lyd gjennom de tynne veggene – terping og øving i timevis. Ikke vakkert! Om kvelden banket vi barna i den samme dårlige veggen, naboen låste seg inn og ga oss saft og trøst. Barnevakt unødvendig. For et liv og for en lek! Gilde naboer lånte stoler, krumkakejern, kanel, drill og telt. Vi spleiste på volleyballbane, nett og ball. Vel, fullt så glitrende idyllisk som jeg husker, var det nok ikke, men vi barna fikk da vokse opp med mye samhold og trivsel.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
