Julie Amundsen har delt denne artikkelen med deg.

Julie Amundsen har delt denne artikkelen

Bli abonnent
Leder

Hodeløst!

Kulturminister Anette Trettebergstuen går videre med planene om å utrede et nytt teaterbygg i hovedstaden. Det skal ligge på Tullinløkka, mellom Historisk museum og det fraflyttede Nasjonalgalleriet, som en delvis underjordisk moderne scene. Planen innebærer å bruke deler av det gamle Nasjonalgalleriet til publikums- og formidlingsarealer og kontorplasser for teaterfolket. I tillegg skal det ærverdige Nationaltheatret rehabiliteres, ifølge de nåværende løftene, selv om teatersjefen sier til Aftenposten at det ikke vil trenge hele bygningen, men kan basere seg på «samdrift med andre aktører». Statsbygg planlegger å bruke ett år på utredningen, så regjeringen kan ta en endelig beslutning i 2024.

«Det bør sitte langt inne å flytte ut av Nationaltheatret.»

Er det noe Norge og Oslo ikke trenger, så er det at enda et eldre praktbygg skrotes til fordel for nok et milliardbygg i hovedstaden, ikke minst i en tid der regjeringen for øvrig forteller at alle må stramme inn livreima. Dessuten er det trist å la Henrik Bulls flotte gamle bygning, med sin fantastiske plassering i Studenterlunden, bli en paviljong med bare delvis teaterdrift. Hvis det i det hele tatt overlever som offentlig bygg når millionkostnadene på Tullinløkka begynner å balle på seg. Trettebergstuen snakker i Aftenposten om «teaterets behov for moderne scener». Det er forståelig at teaterfolket ønsker seg det siste innen sceneteknikk og muligheter, men er det tilstrekkelig til å kalle det «et behov»? Er det ikke snarere et uttrykk for et overflodssamfunn, hvor Norge altfor ofte skal ha det største og beste av det meste?

De gamle bygningene som har definert hovedstaden, har også en egenverdi. De fører linjer tilbake i historien. Nationaltheatret står der det står fordi Henrik Ibsen og Bjørnstjerne Bjørnson hadde skrevet seg inn i teaterhistorien og dermed hadde tyngde da i brev til Stortinget krevde den sentrale beliggenheten. Det bør sitte langt inne for politikere å flytte hovedvirksomheten ut av et slikt staselig bygg. En så hodeløs idé bør ikke engang utredes.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Leder

Fotballens framtid

Søndagens VM-finale vil neppe huskes for kampen som utspilte seg på banen. Det var showet rundt som stjal oppmerksomheten. Mens stjernelaget av artister og skuespillere manet til kjærlighet og samhold i tidenes lengste pauseshow, satt Donald Trump trygt plassert bak skuddsikkert glass sammen med sin nye bestevenn, Fifa-president Gianni Infantino. Da tida var inne for å dele ut pokalen til verdensmester Spania, summet pipekonserten mot ham ut til milliarder av tv-skjermer. Øyeblikket konstaterte at prestisjemesterskapet i liten grad har styrket USAs sviktende omdømme i verden. Men for fotballen kan årets VM-utgave vise seg å bli et veiskille. Ikke bare var fotball-VM 2026 det største noensinne etter utvidelsen fra 32 til 48 lag.

Maktfor­deling

Etter 250 år bygger USAs statsforfatning fortsatt på maktfordelingsprinsippet til den franske 1700-tallsfilosofen Charles Montesquieu. Ved å fordele makta på en lovgivende, utøvende og dømmende makt, skulle man forhindre maktmisbruk og unngå at all makt ble fordelt hos en eneveldig hersker. At systemet – på tross av sine skjørheter – har holdt stand, skyldes i stor grad rolla til en «fjerde statsmakt» som oppsto på samme tid, nemlig pressa og massemediene. Allerede i 1791 ble retten til en fri presse innlemmet som et tillegg i den amerikanske grunnloven. En uavhengig og kritisk presse som ettergår maktmisbruk i de tre instansene, ble ikke minst viktig da USA etter krigen inntok rolla som verdens eneste demokratiske supermakt. Uten avsløringene om Watergate-saken, Abu-Grahib og seinest Epstein-filene, ville sannheten fort ha druknet i arkivene i Washington og Pentagon. Derfor er det skremmende å være vitne til hvordan USAs president Donald Trump i sine to perioder har jobbet systematisk for å svekke medienes uavhengighet.

Arven etter terroren

Femten år etter terrorangrepene 22. juli er fortsatt deler av Oslo sentrum en byggeplass, der det arbeides med nye regjeringsbygg. Det er en daglig påminnelse for mange om det dødeligste angrepet på norsk demokrati og samfunn siden andre verdenskrig. Til uka er det på ny årsdag for terroren, en dag mange sliter med, ikke minst mange i Arbeiderpartiet. Mange av oss hadde håpet at terroren skulle ha i det minste én positiv effekt: å avkle den voldelige, konspiratoriske ytre høyre-ideologien som inspirerte terroristen. Det er naturlig å tenke at i møte med ideologiens ekstreme sluttpunkt, ville folk vende ryggen.