Julie Amundsen har delt denne artikkelen med deg.

Julie Amundsen har delt denne artikkelen

Bli abonnent
Leder

Hodeløst!

Kulturminister Anette Trettebergstuen går videre med planene om å utrede et nytt teaterbygg i hovedstaden. Det skal ligge på Tullinløkka, mellom Historisk museum og det fraflyttede Nasjonalgalleriet, som en delvis underjordisk moderne scene. Planen innebærer å bruke deler av det gamle Nasjonalgalleriet til publikums- og formidlingsarealer og kontorplasser for teaterfolket. I tillegg skal det ærverdige Nationaltheatret rehabiliteres, ifølge de nåværende løftene, selv om teatersjefen sier til Aftenposten at det ikke vil trenge hele bygningen, men kan basere seg på «samdrift med andre aktører». Statsbygg planlegger å bruke ett år på utredningen, så regjeringen kan ta en endelig beslutning i 2024.

«Det bør sitte langt inne å flytte ut av Nationaltheatret.»

Er det noe Norge og Oslo ikke trenger, så er det at enda et eldre praktbygg skrotes til fordel for nok et milliardbygg i hovedstaden, ikke minst i en tid der regjeringen for øvrig forteller at alle må stramme inn livreima. Dessuten er det trist å la Henrik Bulls flotte gamle bygning, med sin fantastiske plassering i Studenterlunden, bli en paviljong med bare delvis teaterdrift. Hvis det i det hele tatt overlever som offentlig bygg når millionkostnadene på Tullinløkka begynner å balle på seg. Trettebergstuen snakker i Aftenposten om «teaterets behov for moderne scener». Det er forståelig at teaterfolket ønsker seg det siste innen sceneteknikk og muligheter, men er det tilstrekkelig til å kalle det «et behov»? Er det ikke snarere et uttrykk for et overflodssamfunn, hvor Norge altfor ofte skal ha det største og beste av det meste?

De gamle bygningene som har definert hovedstaden, har også en egenverdi. De fører linjer tilbake i historien. Nationaltheatret står der det står fordi Henrik Ibsen og Bjørnstjerne Bjørnson hadde skrevet seg inn i teaterhistorien og dermed hadde tyngde da i brev til Stortinget krevde den sentrale beliggenheten. Det bør sitte langt inne for politikere å flytte hovedvirksomheten ut av et slikt staselig bygg. En så hodeløs idé bør ikke engang utredes.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Leder

A Lord on the board?

I en e-post til Jeffrey Epstein i 2011 stiller den britiske politikeren Peter Mandelson spørsmålet: «Need a Lord on the board?» (Trenger du en lord til styret?) Labour hadde tapt valget, og Mandelson var på jakt etter nye posisjoner. Gjennom en lang politisk karriere i det sosialdemokratiske partiet hadde han opparbeidet seg et stort nettverk, i tillegg til lord-tittelen han nå spøkefullt viftet med. Han ville veksle inn politisk kapital i styreverv som holdt ham inne i de øvre samfunnskretser – og med tida blir det mange, i tillegg til at han bygger opp konsulentfirmaet Global Councel. Slik opprettholder han kontakten med mektige mennesker, sikrer seg en stabil, høy inntekt og får med tida også nye politiske posisjoner. Da omfanget av kontakten med Epstein ble avdekket i år, måtte han fratre som USA-ambassadør – og kan dra statsminister Keir Starmer med seg i dragsuget. Hva skal politikere gjøre etter å ha tapt et valg? De demokratiske spillereglene er klare nok: Faller du ut av storting eller regjering, må du finne deg noe annet å gjøre – på lik linje med alle andre. Men de siste tiårene har det dukket opp en underskog av PR-­byråer som gjør det mulig for eks­politikere å fortsette å leve av kunnskap opparbeidet i offentlig tjeneste.

Äntligen!

I flere år møtte den svenske journalisten Gert Fylking opp når Nobelprisen i litteratur ble annonsert og ropte et høylytt, men ironisk «Äntligen!». Poenget han ønsket å få fram, var at knapt et vanlig menneske hadde hørt om disse vinnerne. Når vi i dag tillater oss å låne Fylkings utrop, er det uten snev av ironi. For i går presenterte kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun noen riktig gode innholdslister over tekster, sanger og hendelser som skal supplere læreplanene i norsk grunnskole. Listene skal være veiledende, så det er opp til lærerne selv å vurdere hvor tungt de vil lene seg på dem. Det er likevel godt at det nå foreligger gode, håndgripelige oversikter over tekster, sanger og historiske hendelser egnet til å få landet vårt til å henge bedre sammen.

En villet krig

Frykten for at stigende oljepris skal kaste verden ut i full økonomisk krise setter en støkk i verdenssamfunnet. Det internasjonale energibyrået varslet i går at medlemslandene vil slippe 400 millioner fat olje fra reservelagre inn i oljemarkedet for å hindre en galopperende prisutvikling. Det er dobbelt så mye som tidligere har vært tappet fra lagre i krisetid, men så er også Iran-krigen den største forstyrrelsen i verdens oljeforsyning noensinne, ifølge Arctic Securities. Situasjonen viser hvor oljeavhengig verden fortsatt er. Og en høy pris på olje påvirker også alle andre priser. Dessuten sender høye oljepriser også sjokkbølger inn i de internasjonale finanssystemene. Krigen mot Iran er en villet krig.