Julie Amundsen har delt denne artikkelen med deg.

Julie Amundsen har delt denne artikkelen

Bli abonnent
Leder

Hodeløst!

Kulturminister Anette Trettebergstuen går videre med planene om å utrede et nytt teaterbygg i hovedstaden. Det skal ligge på Tullinløkka, mellom Historisk museum og det fraflyttede Nasjonalgalleriet, som en delvis underjordisk moderne scene. Planen innebærer å bruke deler av det gamle Nasjonalgalleriet til publikums- og formidlingsarealer og kontorplasser for teaterfolket. I tillegg skal det ærverdige Nationaltheatret rehabiliteres, ifølge de nåværende løftene, selv om teatersjefen sier til Aftenposten at det ikke vil trenge hele bygningen, men kan basere seg på «samdrift med andre aktører». Statsbygg planlegger å bruke ett år på utredningen, så regjeringen kan ta en endelig beslutning i 2024.

«Det bør sitte langt inne å flytte ut av Nationaltheatret.»

Er det noe Norge og Oslo ikke trenger, så er det at enda et eldre praktbygg skrotes til fordel for nok et milliardbygg i hovedstaden, ikke minst i en tid der regjeringen for øvrig forteller at alle må stramme inn livreima. Dessuten er det trist å la Henrik Bulls flotte gamle bygning, med sin fantastiske plassering i Studenterlunden, bli en paviljong med bare delvis teaterdrift. Hvis det i det hele tatt overlever som offentlig bygg når millionkostnadene på Tullinløkka begynner å balle på seg. Trettebergstuen snakker i Aftenposten om «teaterets behov for moderne scener». Det er forståelig at teaterfolket ønsker seg det siste innen sceneteknikk og muligheter, men er det tilstrekkelig til å kalle det «et behov»? Er det ikke snarere et uttrykk for et overflodssamfunn, hvor Norge altfor ofte skal ha det største og beste av det meste?

De gamle bygningene som har definert hovedstaden, har også en egenverdi. De fører linjer tilbake i historien. Nationaltheatret står der det står fordi Henrik Ibsen og Bjørnstjerne Bjørnson hadde skrevet seg inn i teaterhistorien og dermed hadde tyngde da i brev til Stortinget krevde den sentrale beliggenheten. Det bør sitte langt inne for politikere å flytte hovedvirksomheten ut av et slikt staselig bygg. En så hodeløs idé bør ikke engang utredes.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Leder

Et trist valg

Tirsdagens parlamentsvalg i Israel ble av mange beskrevet som tillitsvotum over statsminister Benjamin Netanyahu, som har ledet landet gjennom en av de mest turbulente periodene i landets historie. Dette var sjansen til å kvitte seg med mannen som er tiltalt for korrupsjon i Israel, som ignorerte advarslene om et forestående Hamas-angrep i oktober 2023, og som er etterlyst av den internasjonale straffedomstolen for krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten på grunn av krigføringen i Gaza, der Israel har drept 74.000 palestinere og gjort uopprettelig skade på landets internasjonale omdømme. For alle som håpet på et oppgjør med denne arven, må valgresultatet være en gigantisk skuffelse. Riktignok vant ikke Netanyahus koalisjon noe reint flertall, men partiet hans, Likud, forblir det største i nasjonalforsamlingen, og Netanyahus koalisjon ble større enn den jødiske opposisjonen som har gått sammen for å kvitte seg med ham. Resultatet blir en periode med vanskelige regjeringsforhandlinger, en øvelse Netanyahu er kjent for å mestre bedre enn de fleste. Om han klarer å holde på makta også denne gangen, er fortsatt usikkert, men det er uansett Netanyahu som skal lede landet fram til noen finner en løsning. Flere eksperter spår nå at han vil benytte denne overgangsperioden til å gjennomføre nye, massive angrep mot Iran, noe som kan kaste Midtøsten ut i enda større kaos. Det mest tragiske av alt er likevel at muligheten for å kvitte seg med Netanyahu ligger vid åpen.

En fornuftig oppringing

Statsminister Jonas Gahr Støre og Finlands president Alexander Stubb hadde tirsdag en lengre telefonsamtale med Russlands president Vladimir Putin. Samtalen, som handlet om krigen i Ukraina og fulgte opp toppmøtet i Oslo forrige uke, har vakt både ros og kritikk. Mens Danmarks statsminister Mette Frederiksen sier hun er «veldig skeptisk til dette norske og finske egeninitiativet», har andre – både forskere og politikere – rost statslederne for å opprette en diplomatisk direktelinje til Moskva. Støre forsvarer initiativet med at «USA kan ikke være den eneste stemmen». Han målbærer en frustrasjon mange europeere kjenner på, som har blitt stående på utsida når USA og Russland møtes for å gjøre opp en krig på deres kontinent. Til sjuende og sist er det Europa som må håndtere den sluttavtalen for krigen som før eller seinere vil komme, både diplomatisk og institusjonelt. Da kan det være lurt å ha noen egne kanaler inn til Kreml.

Smålig!

I Kultur- og likestillingsdepartementets del av statsbudsjettet for 2027, under Kap. 32, post 75, «Tilskudd til litteraturhus, kunstscener og kompanier m.m.» fylles kolonnene opp med gode formål som får sine budsjettposter justert opp i tråd med prisstigningen. Men én rubrikk står blank. Protestfestivalen i Kristiansand, den ukuelige motstrømsfestivalen, mister den årlige støtta, som i fjor var på 380.000 kroner. Alt er borte vekk. Den eneste andre posten i det samme kapittelet som er fjernet, er «Designtreff Beyond Risør».