Julie Amundsen har delt denne artikkelen med deg.

Julie Amundsen har delt denne artikkelen

Bli abonnent
Leder

Hodeløst!

Kulturminister Anette Trettebergstuen går videre med planene om å utrede et nytt teaterbygg i hovedstaden. Det skal ligge på Tullinløkka, mellom Historisk museum og det fraflyttede Nasjonalgalleriet, som en delvis underjordisk moderne scene. Planen innebærer å bruke deler av det gamle Nasjonalgalleriet til publikums- og formidlingsarealer og kontorplasser for teaterfolket. I tillegg skal det ærverdige Nationaltheatret rehabiliteres, ifølge de nåværende løftene, selv om teatersjefen sier til Aftenposten at det ikke vil trenge hele bygningen, men kan basere seg på «samdrift med andre aktører». Statsbygg planlegger å bruke ett år på utredningen, så regjeringen kan ta en endelig beslutning i 2024.

«Det bør sitte langt inne å flytte ut av Nationaltheatret.»

Er det noe Norge og Oslo ikke trenger, så er det at enda et eldre praktbygg skrotes til fordel for nok et milliardbygg i hovedstaden, ikke minst i en tid der regjeringen for øvrig forteller at alle må stramme inn livreima. Dessuten er det trist å la Henrik Bulls flotte gamle bygning, med sin fantastiske plassering i Studenterlunden, bli en paviljong med bare delvis teaterdrift. Hvis det i det hele tatt overlever som offentlig bygg når millionkostnadene på Tullinløkka begynner å balle på seg. Trettebergstuen snakker i Aftenposten om «teaterets behov for moderne scener». Det er forståelig at teaterfolket ønsker seg det siste innen sceneteknikk og muligheter, men er det tilstrekkelig til å kalle det «et behov»? Er det ikke snarere et uttrykk for et overflodssamfunn, hvor Norge altfor ofte skal ha det største og beste av det meste?

De gamle bygningene som har definert hovedstaden, har også en egenverdi. De fører linjer tilbake i historien. Nationaltheatret står der det står fordi Henrik Ibsen og Bjørnstjerne Bjørnson hadde skrevet seg inn i teaterhistorien og dermed hadde tyngde da i brev til Stortinget krevde den sentrale beliggenheten. Det bør sitte langt inne for politikere å flytte hovedvirksomheten ut av et slikt staselig bygg. En så hodeløs idé bør ikke engang utredes.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Leder

God 8. mars!

Den som tror kvinnesak tilhører fortida, kan ikke ha fulgt særlig godt med på nyhetene det siste året. Sak etter sak viser at misbruk og vold fortsatt er del av mange kvinners liv. Epstein-dokumentene avdekket at menn med penger og prominente posisjoner enten deltok i utnyttelse av unge kvinner eller aksepterte det glatt. Dokumentene viser også noe annet: at uformelle nettverk av menn hjelper hverandre til makt, posisjoner og penger. Kvinnebevegelsen kjempet i sin tid fram demokrati og stemmerett. Samtidig undergraver grupper av mektige menn i det skjulte demokratiske beslutningsorganer til fordel for egen makt og innflytelse, en vennetjeneste etter en annen.

Vi må si nei til atomvåpen!

«Ja til atomvåpen» var tittelen på onsdagens lederartikkel i Norges største avis, VG. Dit har vi altså kommet, bare litt over ett år etter at den japanske organisasjonen Nihon Hidankyo fikk Fredsprisen for sitt arbeid for å forby atomvåpen. For før Norge tildelte Nobels fredspris til en kandidat som ivret for regimeendringskrig, så var det ikke så sjelden at den ble gitt til mennesker og organisasjoner som arbeidet for fred og nedrusting. Mange av dem jobbet for nedbygging, kontroll med og forbud mot nettopp atomvåpen, som Den internasjonale kampanjen mot atomvåpen (Ican), Pugwash-bevegelsen, Leger mot atomkrig og Det internasjonale atomenergibyrået. Årsaken til at folk over hele kloden arbeider for å hindre atomopprustning og forby atomvåpen, er at disse våpnene utsletter hele befolkninger og legger jorda øde. Vi har skapt et våpen som kan bidra til vår egen utslettelse. De to amerikanske atombombene mot de japanske byene Hiroshima og Nagasaki drepte 120.000 mennesker.

Forbil­ledlig konsekvent

Koalisjonen av villige kalte daværende president i USA George W. Bush landene som støttet invasjonen i Irak i 2003. Nå forsøker hans arvtaker Donald Trump å true verdens nasjoner med på amerikanernes side i krigen mot Iran. Da Spania sa nei til at USA kan bruke spanske baser til angrep på iranske mål, svarte Trump med si at han da vil stoppe all handel med landet. I går svarte Spanias statsminister Pedro Sánchez på truslene. Det er en tale det er verdt å lese i sin helhet og som i en brennbar tid framstår viktigere enn den bejublede, men pragmatiske talen til Canadas statsminister Mark Carney tidligere i år.