Julie Rongved Amundsen har delt denne artikkelen med deg.

Julie har delt denne artikkelen

Bli abonnent
Leder

Hodeløst!

Kulturminister Anette Trettebergstuen går videre med planene om å utrede et nytt teaterbygg i hovedstaden. Det skal ligge på Tullinløkka, mellom Historisk museum og det fraflyttede Nasjonalgalleriet, som en delvis underjordisk moderne scene. Planen innebærer å bruke deler av det gamle Nasjonalgalleriet til publikums- og formidlingsarealer og kontorplasser for teaterfolket. I tillegg skal det ærverdige Nationaltheatret rehabiliteres, ifølge de nåværende løftene, selv om teatersjefen sier til Aftenposten at det ikke vil trenge hele bygningen, men kan basere seg på «samdrift med andre aktører». Statsbygg planlegger å bruke ett år på utredningen, så regjeringen kan ta en endelig beslutning i 2024.

«Det bør sitte langt inne å flytte ut av Nationaltheatret.»

Er det noe Norge og Oslo ikke trenger, så er det at enda et eldre praktbygg skrotes til fordel for nok et milliardbygg i hovedstaden, ikke minst i en tid der regjeringen for øvrig forteller at alle må stramme inn livreima. Dessuten er det trist å la Henrik Bulls flotte gamle bygning, med sin fantastiske plassering i Studenterlunden, bli en paviljong med bare delvis teaterdrift. Hvis det i det hele tatt overlever som offentlig bygg når millionkostnadene på Tullinløkka begynner å balle på seg. Trettebergstuen snakker i Aftenposten om «teaterets behov for moderne scener». Det er forståelig at teaterfolket ønsker seg det siste innen sceneteknikk og muligheter, men er det tilstrekkelig til å kalle det «et behov»? Er det ikke snarere et uttrykk for et overflodssamfunn, hvor Norge altfor ofte skal ha det største og beste av det meste?

De gamle bygningene som har definert hovedstaden, har også en egenverdi. De fører linjer tilbake i historien. Nationaltheatret står der det står fordi Henrik Ibsen og Bjørnstjerne Bjørnson hadde skrevet seg inn i teaterhistorien og dermed hadde tyngde da i brev til Stortinget krevde den sentrale beliggenheten. Det bør sitte langt inne for politikere å flytte hovedvirksomheten ut av et slikt staselig bygg. En så hodeløs idé bør ikke engang utredes.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Leder

Merkelig pris

I går ga Donald Trump CIA grønt lys til å gjennomføre operasjoner på venezuelansk jord. Eskaleringen kommer etter at marinefartøy fra USA har senket fem båter de hevder smuglet narkotika utenfor det søramerikanske landet. Aksjonene er i strid med folkeretten, men passer inn i en strategi overfor Venezuela som åpner for militær innblanding. Årets vinner av Nobels fredspris, opposisjonsleder Maria Corina Machado, har lenge agitert for at USA må forstå president Nicolás Maduros regime som et kriminelt narkotikakartell og behandle det deretter. Ifølge The New York Times har amerikansk etterretning undersøkt slike påstander og avvist dem. Det hindrer ikke Machado fra å gjenta slike anklager mot Maduro, slik hun også gjorde da hun i februar gjestet podkasten til Donald Trump jr., sønnen til USAs sittende president. Det fins knapt noen som har anerkjent valg­seieren Maduro innkasserte i fjor, og Machado må leve i skjul i sitt eget hjemland.

Å bære staur

Rett før helga varslet regjeringen at den i årets statsbudsjett legger opp til å stanse det videre arbeidet med å lage en skipstunnel gjennom Stadlandet. «Det blir så dyrt at vi mener det ikke er ansvarlig å gå videre med prosjektet», sa statsminister Jonas Gahr Støre til NRK. Men allerede før budsjettet ble lagt fram i går, hadde Senterpartiet fått med seg Venstre, KrF, Frp og Høyre på å omgjøre vedtaket. Dermed er det flertall på Stortinget for å be regjeringen ta enda en runde med entreprenørene av skipstunnelen, slik at en lavere pris kanskje kan legges til grunn for en endelig beslutning. Hva som til slutt blir enden på visa for verdens første skipstunnel, er dermed fortsatt i det blå. Situasjonen viser like fullt at det fins mange flertall på Stortinget, og at det kan bli krevende å styre landet for en mindretallsregjering de neste fire årene. Etter valget har Arbeiderpartiet avvist å lage noen form for samarbeidsavtale med partiene som pekte på Jonas Gahr Støre i valgkampen. I stedet har Ap sagt at de vil starte budsjettforhandlinger på rødgrønn side, men for øvrig finne flertall der det måtte være hensiktsmessig.

Høyres valg

Høyre slikker fremdeles sårene etter det begredelige valgresultatet, der partiet ble stilt fullstendig i skyggen av Frp, som i en helt annen grad red på tidas vinder. Det har ført til en begynnende selvransakelse i Høyre. De mest skråsikre oppskriftene kommer fra folk utenfor partiet, som mange i den høyreorienterte podkastsfæren, som mener Høyres framtid ligger i en høyrekonservativ og kanskje også nasjonalkonservativ vending, mer i retning Sylvi Listhaug og Frp. I det hele tatt har høyresida i Norge nå fått en ytterflanke som henter inspirasjon fra høyreradikalismen i USA. Disse kreftene fosser også fram i europeiske land som Frankrike, Storbritannia, Italia, Ungarn, Tsjekkia og Slovakia. Det er liten grunn til å tro at Høyre vil gå denne veien. Partiet har lenge vært nærmest en liberalistisk avantgarde i striden for liberale kampsaker, som i ruspolitikken.