Akkurat nå

Det finnes dager hvor jeg føler – ja, hvor jeg nesten er sikker på – at livet mitt er en tv-serie. Men når jeg nå har disse tv-serieøyeblikkene føler jeg aldri at det er en serie av typen «The Wire» eller «House» jeg plutselig er en karakter i. Jeg er aldri lege eller gangster, og det er ikke HBO som står for regien. Nei, livet mitt blir alltid en billig sitcom hvor jeg kan være sikker på at det er en flirende Tore Ryen (du vet, mannen bak «Mot i Brøstet» og den dundrende suksessen «Holms») som står som regissør. Scenene er aldri troverdige og produksjonen er alltid lavbudsjett. Klokka er åtte om morgenen og jeg kommer brasende inn døra på min stamcafè (publikummet klapper). Jeg har selvfølgelig forsovet meg. I det jeg panisk stotrer fram hva jeg skal ha til dama bak disken plinger det i døra, og jeg snur meg på refleks, han ankommer som bestilt: Min seineste flamme som brente ut nokså dramatisk (billig replikk levert i en tidligere episode) som tviholder på ei snelle med veldig rett hår. Håret mitt er vått for jeg rakk ikke å føne det. Blikkene våre møtes og vi nikker til hverandre. (publikummet roper «ooooooh») – 33 kroner, sier dama bak disken, og hvor faen er kortet mitt. Jeg setter meg på huk for å finne løse mynter og lommepung i den mørke avgrunnen av ei veske. Køen vokser og stønner (publikummet humrer). Endelig. Jeg legger lommeboka og myntene fornøyd på disken og snur meg og smiler til de bak i køen, jenta med veldig rett hår inkludert. Men så ser jeg det, ja, det er nå øyeblikket oppstår: Jepp, jeg har betalt med tyrkiske mynter, gamle kaffepinner og lommeboka viser seg å være ei truse (publikummet ler, de hyler av bokselatter, de ler seg skakke; de ler seg i hjel).