Sensitivitetslesning handler om å gi innspill på manus, se etter stereotypier og bevisste eller ubevisste fordommer i tilfeller der en forfatter skriver om noe som ligger utenfor egen livserfaring. Diskusjonen har primært handlet om representasjonen av ulike minoritetserfaringer, og særlig angått slikt som seksuell legning og (fremmed)kulturell bakgrunn. Sensitivitetslesning handler altså om identitetspolitikk, og lar seg relatere til betente spørsmål rundt sensur, kunstnerisk frihet, ytringsfrihet og ytringskultur. «Hvis forlag strekker seg for å ikke støte, er det et knefall», skrev Karin Haugen nylig i Klassekampen.
Det har blusset opp en debatt om norske forlags bruk av sensitivitetslesere. Hvor bekymringsverdig er egentlig denne praksisen?
Identitetspolitiske irrganger
