Under kontraktsmøtet med eiendomsmekleren blei jeg opplyst om flere ting. Det var ikke noen vits i å kjøpe den dyreste boligkjøperforsikringen, siden selgeren ikke har bodd i leiligheten selv og derfor ikke kan stå ansvarlig for forhold som måtte dukke opp. Og den som har bodd i leiligheten, finnes jo ikke lenger og så videre og så videre. Så jeg gikk for den billigste forsikringen. Eieren blei arva av sin over 80 år gamle far, fortalte mekleren. Faren var for gammel og skral til å komme på møtet, men hadde opplyst mekleren om at han gjerne ville ringe meg og ønske meg velkommen. Jeg sa at det måtte han gjerne gjøre og gledet meg egentlig til det. Det var jo sikkert han som tidlig på nittitallet installerte dattera si i leiligheten, og han som hang opp de umalte trehyllene i murveggene (så solid at jeg måtte rive og røske for å få dem ned etter at jeg hadde skrudd ut skruene). Det er heller ikke utenkelig at han hjalp dattera med å male veggene: gult, mørkeblått, lakserosa, jeg forestiller meg det som en fin tid. Jeg har tenkt på om han har flere barn som holder ham med selskap på sine gamle dager, kanskje til og med barnebarn og storfamilie, så jeg hadde jo håpet at han skulle ringe meg i sommer, slik at jeg kunne snakke med ham om dette. Jeg hadde også vurdert å invitere ham på besøk for å være hyggelig, i tilfelle han ville se hvordan jeg hadde gjort det, eller jeg kunne ha sendt ham bilder etter oppussingen. Så jeg ventet vel litt på en oppringing. Den har ikke kommet enda, men de som er eldre, bruker jo ofte tid på å ta planlagte telefoner. Eller kanskje han har forsøkt å ringe til den røde fasttelefonen som henger i gangen, som ikke har noe tonesignal, bare skurrelyder, jeg har holdt røret opp mot øret av rein nysgjerrighet. Vernor Z.