Leder

Fransk duell

Bjørgulv Braanen
  • I noen spenningsfylte timer under valgnatta etter det franske presidentvalget søndag lå det an til at venstrekandidaten Jean-Luc Mélenchon skulle slå høyrepopulisten Marine Le Pen og gå videre til andre valgomgang mot Emmanuel Macron. Sensasjonen uteble, men Mélenchon gjorde sitt beste valg noensinne og endte med 22 prosent, bare 1,4 prosentpoeng bak Le Pen. Hvis stemmene til de andre venstrekandidatene hadde gått til Mélenchon, ville han slått henne med god margin og pustet Macron i ryggen. Et spesielt stort nederlag led Valérie Pécresse, som stilte for Republikanerne. Hun fikk beskjedne 4,8 prosent. Det er forsmedelig for det gamle gaullistpartiet, men er uttrykk for de nye politiske realitetene i Frankrike. De konservative middelklassevelgere har forlatt sitt gamle parti og gått over til Macron, som oppfattes som en fullgod erstatning. Han startet sin presidentperiode med å fjerne formuesskatten, kutte selskapsskatten og gjennomføre en arbeidslivsreform som bare arbeidsgiverne har tjent på. Han har da også fått oppnavnet «de rikes president».

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Leder

Sikkerhet i en ny tid

VGs politiske kommentator Hans Petter Sjøli ønsker seg en rask EU-debatt, som må ende med en like hastig norsk søknad om medlemskap. Begrunnelsen er utviklingen i Trumps USA, spesielt trusselen mot Grønland. Hvis USA annekterer øya, er den transatlantiske alliansen ferdig, og da gjenstår EU som den eneste trygge sikkerhetspolitiske havna for Norge. Forrige gang Sjøli var ute og krevde sjokkinnmelding i EU, var etter det russiske angrepet på Ukraina. Nå er det igjen en dramatisk hendelse, men nå nærmest med motsatt fortegn, som skal begrunne søknaden. Det langsiktige målet for Norge er en forsvars- og sikkerhetspolitikk som er bærekraftig ut fra ulike trusselscenarioer. Avhengigheten av USA har svekket forsvarsevnen, slik det har skjedd i mange andre land.

Bjørgulv Braanen

Kontraster i New York

Knappe to dager før amerikanske styrker rykket inn i Venezuela og kidnappet landets statsoverhode, ble den demokratiske sosialisten Zohran Mamdani tatt i ed som New Yorks ordfører. Sammen med ham ble Jumaane Williams sverget inn til posisjonen som byens Public Advocate, en stilling som best kan oversettes til offentlig ombudsmann og som innebærer å tre inn som ordfører skulle det skje noe med Mamdani. Også Williams regnes som en radikal demokrat og aktivistisk politiker. I innsettelsestalen sin på trappene foran New Yorks rådhus sa han at «dette er en tid og et sted preget av motsetninger». Han viste til at byen huser både enorm rikdom og stor fattigdom. Én av de rike New York har fostret, er i dag president og leder en føderal regjering som ifølge Williams «driver oss mot fortvilelse». Byens kontraster skulle vise seg å bli forsterket bare dager seinere, da Nicolás Maduro og hans kone ble ført inn i fengsel i nettopp New York.

Mari Skurdal

Utålelig passivitet

USAs angrep på Venezuela og kidnapping av landets de facto leder er åpenbare brudd på folkeretten og krever hard fordømmelse. Likevel er reaksjonene fra vestlige statsledere særdeles avmålt. Vår egen utenriksminister, Espen Barth Eide, uttaler at intervensjonen «ikke er i tråd med folkeretten», men er ellers påfallende tilbakeholden. Det er også statsoverhodene i Europa og EUs øverste sjefer. Forbundskansler i Tyskland Fredrich Merz skriver på X at de juridiske vurderingene er «komplekse og krever nøye vurdering». Ursula von der Leyen skriver på samme plattform at EU «står bak det venezuelanske folk og støtter en fredelig og demokratisk overgang».

Mari Skurdal