Leder

Strøm til havs

Bjørgulv Braanen
  • Sps parlamentariske leder Marit Arnstad sa på partiets landsstyremøte denne uka at klimamålene for 2030 kan bli noe utsatt fordi det er urealistisk å elektrifisere alle gjenværende installasjoner på sokkelen med kraft fra fastlandet. En rekke partier og organisasjoner har reagert med bestyrtelse over hennes uttalelser, men hun har faktisk et poeng. Norge har et mål om å kutte klimautslippene med 55 prosent innen 2030. Dette målet når vi ikke uten elektrifisering av sokkelen, ettersom 27 prosent av utslippene kommer fra olje- og gassvirksomheten. 16 felt har tatt i bruk kraft fra land, eller har vedtatt planer om det, men mye står igjen. Premissene er også endret. Etter vinterens energikrise har Statnett påvist at Norge vil få et kraftunderskudd allerede i 2026, noe som gjør at strøm fra land til sokkelen kan fortrenge helt nødvendige industrietableringer. Stig Schjølset og Jon Evang i Zero skriver at hvis landbasert industri gis forrang ved nettilknytning, vil det trolig bety at Stortingets vedtak om å halvere utslippene fra norsk sokkel innen 2030 ikke kan innfris med kraft fra land.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Leder

Kunnskap

I årevis har ytre høyre fremmet en fortelling om at vitenskapelige funn i realiteten bare er politisk propaganda. Under den udefinerbare merkelappen «kamp mot woke» har alt fra etablert klimaforskning til moderne medisin blitt framstilt som løgner pushet av «globale eliter». Det er en grunnfalsk framstilling. Vitenskap er kunnskap satt i system, og prinsippene er grunnleggende demokratiske og ikke-elitære. Målestokken for hva som er sant, er hva som i fellesskap kan stadfestes og dokumenteres. Historisk har vitenskapen stått i et motsetningsforhold til ulike eliter. Vi vet at vi er i ferd med å endre klimaet på jorda fordi bokstavelig talt tusenvis av forskere over hele kloden har stadfestet det.

Pål Hellesnes

Røveri

Få grupper har et så ufortjent romantisk image som pirater. Gjennom alt fra litterære klassikere via Hollywood-filmserier til vår hjemlige Sabeltann har sjørøveri fått en aura av noe spennende, mystisk og ærerikt. Realiteten, både historisk og i dag, er både kjedeligere og kjipere: Sjørøvere er voldelige bander som med trusler om eller faktisk bruk av vold raner til seg midler. Historisk har en del av disse røverbandene vært det man kan kalle selvstendig næringsdrivende, men ofte har de også hatt ryggdekning fra stater, som enten eksplisitt har godkjent virksomheten, eller vendt det blinde øyet til når det har passet seg. Prinsippet om å omsette militær styrke til økonomisk gevinst utspiller seg i disse dager for åpen scene i Midtøsten. Som del av den selvvalgte monumentale fiaskoen USA og Israels krig mot Iran har vært, har USAs president Donald Trump fått en ny idé til hvordan de kan tjene penger på konflikten. Mandag kunngjorde han via sin egen plattform Truth Social at alle som vil gjennom Hormuzstredet nå, vil måtte betale en avgift på 20 prosent av alt gods de transporterer.

Pål Hellesnes

Den norske modellen

2026 er i ferd med å bli tidenes norske idrettsår. Seiersfesten startet under vinter-OL i Italia i februar, da Norge ble beste nasjon med totalt 41 medaljer. I mai fulgte hockeylandslaget for herrer opp med en sensasjonell VM-bronse, og fotballguttas bragd med å komme til kvartfinalen i fotball-VM føles stadig som en feberdrøm i sommerheten. Suksessen vekker naturligvis oppsikt internasjonalt, og mange leter etter den norske «vinneroppskriften». Mye av svaret hviler på en tilnærming som er helt unik for norsk idrettspolitikk. «Flest mulig, lengst mulig – gjennom allsidighet og variasjon», lyder den overordnede visjonen til Norges idrettsforbund for barneidretten i Norge. Derfor teller man ikke offisielt resultater fram til barna fyller 11 år, og i lagspill skal alle få tilnærmet lik spilletid.

Endre Ugelstad Aas