Det var den dagen det regnet lomvi i hovedstaden. Altså den svart-hvite, pingvinlignende fuglen som egentlig ikke klarer seg på land. Lomviregn skjer visst år om annen. Fuglene løftes opp fra havet for så å bli ført av vinden, før de deiser ned, intetanende, i norske byer. Jeg kom selv bare løpende forbi noen jernbaneskinner da den britiske havfuglen bakset mot meg med håp i blikket. Med Gjøvikbanen meteren unna sto det om fugleliv og -død, men Banenors gjerde var mellom oss. Jeg ringer Bane Nor. De tar faktisk telefonen og er positive til å hjelpe. De spør til og med hva fuglen heter, «du tror det er en lomvi?», men kan ikke love annet enn å sende beskjeden videre. Hva det betyr, vites ikke, men oppildnet ringer jeg også kommunen, som har outsourcet dyresituasjoner til Falken. Bilbergerne er også positive til å komme, men siden fuglen er innafor jernbanegjerdet, kreves bekreftelse fra Bane Nor. Jeg ringer tilbake til dem, men ingen bekreftelse kan gis, og ingen etater vil ringe hverandre. Lomvien og jeg er satt sjakk matt av aktører som ikke kan snakke i lag. Jeg slenger ut en trussel om å hoppe over gjerdet, men da surner telefonvaktene. I vrimmelen av løsninger ringer jeg idealistene hos «Fuglehjelpen», de kan heller ikke hjelpe, men er overrasket over at etatene i det hele tatt prøvde å bry seg. En ornitolog blir bare lei seg når jeg ringer, og sier at hvis jeg får den ut, må jeg bære den til sjøen. Lomvien bakser videre – jeg løper videre full av anger. En overlever fra ufrivillig flukt gjennom skyene, på feil side av gjerdet i en by hvor selv de som bryr seg, ikke klarer å hjelpe. Ved neste lomviregn vil jeg ikke ringe noen, bare hoppe over gjerdet, slå jakken om fuglen og bære den til sjøen. Jeg lover!